[livet]

Jeg gikk forbi et loppemarked her forleden, men i hodet mitt var så mange andre tanker at jeg bare gikk forbi, fikk ikke med meg hva som ble solgt, gikk bare og tenkte på kjæresten min, jeg tenker ofte på ham, ikke på at det er noe spesielt, ikke på at jeg savner ham sånn og nå er det vondt (noe jeg aldri har opplevd, jeg klarer meg alldeles strålende uten ham), ikke på at det er noe jeg må informere ham om, ikke på at jeg er redd for noe; jeg tenker bare på ham og blir litt varm inni meg, det tenkte jeg på, og så tenkte jeg på hva jeg kunne skrive, det tenker jeg på hele tiden, jeg tenker nesten konstant på det, og vet dere hva jeg leste, jeg leste at Nikolaj Frobenius sa at han hadde skrevet hver dag siden har var 20, og jeg fikk ikke med meg hvor gammel han var, men jeg tenkte Er det noe da? Er det å skrive hver dag noen kunst, pft!, det gjør jo jeg også, jeg har skrevet hver eneste dag siden jeg var nitten, jeg! Også tenkte jeg, blant det som må ha vært kasser med bøker og messing og lp-plater og pyntegjenstander og klær, på at det er noe jeg tenker på bak i der som jeg vil og må ha ut og at den eneste måten å gjøre det på, er å skrive det og at det er derfor jeg skriver, jeg bare må skrive helt til det kommer seg ut derfra, der inne, det som jeg bare har en vag anelse om hva er, men jo lengre tid det tar og jo mer jeg skriver på veien, jo mer forstår jeg hva det det er, men jeg er altså langt fra å få det helt ut ennå og nå, tenkte jeg, nå kanskje, snart, kanskje, kanskje snart skriver jeg det jeg skal skrive. Og det er kanskje ikke så rart at jeg ikke fikk med meg hva som var rundt meg, når jeg tenkte på så viktige ting.