Mer mann i monitor VII

Arctic Dreams av Barry Lopez foran en nymalt stuevegg – som tilfeldigvis er malt i fargen "Nordisk hav".  

17/44 er så langt jeg har kommet i årets leseprosjekt. Jeg er med andre ord ikke en gang halvveis, og nå skriver vi oktober. Likevel fortsetter jeg å ha troa, for jeg har en del halvleste bøker skrevet av menn liggende. Hvis jeg bare får plukket dem opp og lest dem ferdig, så blir tallet fort større. 

I innleggene i serien "Mer mann i monitor" har jeg som regel harselert med bøkene jeg har lest, men denne gangen skal jeg gjøre noe annet. Jeg er nemlig i gang med naturlitteraturklassikeren Arctic Dreams av Barry Lopez, som jeg faktisk hørte om for første gang under et foredrag om Hanna Resvoll-Holmsen i fjor høst, og jeg vil bare si at det er en helt nydelig bok. Om isbjørner, morskusfe, is og evig sol. Hurra, hurra. Her følger noen tilfeldige utdrag: 

Bøker lest i september: Arktiske drømmer og norske menn

SAKPROSA
1. VERDA MI SMELTAR av Line Nagell Ylvisåker
2. STORE KONGENSGADE 23 av Søren Ulrik Thomsen

PROSA 
3. VINGEBELASTNING av Helga Flatland

POESI
4. I TIDENS LØP av Hanna Resvoll-Holmsen

Er september min yndligsmåned? Den må i hvert fall være en av topp 3. 

Blant hendelser av det litterære slaget kan nevnes at jeg deltok i en panelsamtale på Deichman Tøyen i regi av Legenes klimaaksjon. Jeg leste litt fra De jordbundne, hvis hovedperson kan tenkes å ha en fødselsdepresjon – eller har hun egentlig det? Er det ikke snarere den økologiske krisen som tærer på den mentale helsen? Who knows! Den som leser, får avgjøre selv. Fint å være med på, var det i hvert fall.

En annen ting jeg var med på (riktignok som publikum, ikke deltager) var lanseringen av Brynjulf Jung Tjønns nye diktsamling Norsk kjærleik på Vega. Etterpå så vi oppsetningen av Kvit, norsk mann, som jeg er glad jeg fikk med meg, selv om jeg synes stykket var litt vel gjentagende.

Ellers har jeg skrevet en del, og byttet fra et skriveprosjekt til et annet. Jeg har forferdelig mange bøker i stabler som bare venter på å bli lest ferdig, men det har vært så mange epler og pærer å plukke, husvegger å male, turer å gå. Nå leser jeg imidlertid Barry Lopez' Arctic Dreams, og jeg elsker den. Apropos Arktis, Verda mi smeltar av Line Nagell Ylvisåker anbefales! En god blanding av forfatterens egne opplevelser av hvordan det er å bo i Longyearbyen, og andres. Interessant og lærerik om Svalbard, selv om jeg savner et dypere dykk etter hvorfor folk må bo i Longyearbyen. Det står jo ganske mye annet på spill i Longyearbyen enn i en hvilken som helst bygd på fastlandet som er truet av fraflytning. Men kanskje det står mer om det i Annleislandet Svalbard: små liv i storpolitikken som jeg faktisk har liggende på skrivepulten. Undertittelen lover i hvert fall bra for det.

Senere i oktober reiser jeg til Kristiansand for å delta på Bokdager på Sørlandet. Da skal jeg få sett Kunstsilo, og! Det gleder jeg meg til.

En ting jeg gjorde når jeg ikke leste var å dra
på stranda med barn og hund. 10/10

Brukte store deler av av september
på å male huset. 

Boka mi på Nesodden bibliotek. 

Mer mann i monitor VI

Se, jeg har lest enda en mann! Store Kongensgade 23 av Søren Ulrik Thomsen, visstnok en folkekjær, dansk forfatter. Boka er et langessay om forfatterens ungdomsår, og om å ha en mor på psykiatrisk avdeling. Jeg kan ikke si at jeg er kjempebegeistret. Det meste har jeg ikke tenkt noe særlig på i ettertid. Heldigvis var ikke boka lang. 

Her skal dere imidlertid, som vanlig, få se noen mannete avsnitt: 

Hvor mange ganger har jeg ikke lest 
om unge menns første møte med en dame 
som ikke er moren deres. (Beatles, jeg ser på deg.) 

Selvfølgelig ville en slik opptelling aldri falt deg inn...

Nei, det er rart med det. 

28 to go!

Bøker lest i august: På tømmerveien

SAKPROSA 

1. PABBI av Mímir Kristjánsson

PROSA

2. CHINA RICH GIRLFRIEND av Kevin Kwan

Fikk bare lest to bøker i august, men legger du merke til noe spesielt? Lista har en mannsandel på hele 100 %! Ikke verst, hva! (Selv om jeg fortsatt er langt fra målet om å lese minst 44 menn.) Leser for tiden både Kjærstad og Fløgstad, men også Evenings and Weekends av Oisín McKenna. 

Nå er det indian summer og jeg skriver nesten hver eneste dag. Skogen ved stallen er hogd ned og pærene faller ned på bakken. Jeg har plukka piggsopp og granmatriske, kantarell og kremle. I helga har vi malt huset og høstet gulrøtter og rødbeter. I morgen får vi besøk av en hund! 

I september skal jeg snakke litt om forfatterskapet mitt under et miniseminar om natur og helse i regi av Legenes klimaaksjon, på Deichman Torshov. Også skal jeg se Kvit, norsk mann på Vega Scene. Det gleder jeg meg til. 

En kjempeinteressant bok jeg leste på
Norsk vegmuseum* mens barna lekte med biler. 

Fint dikt av Hans Børli, lest i
ovennevnte bok.

Familiens andre andrebok kom ut i august. 

*Altså, 10/10 til Norsk vegmuseum! Vi dro til Lillehammer i ens ærend å besøke museet. Enhver unnskyldning til å dra dit er for meg velkommen. Jeg tenkte å, da kan vi kanskje dra på Bjerkebæk den andre dagen, men nei, vegmuseet var så gøy at vi måtte dra dit to dager på rad. Hvem hadde det gøyest, barna eller de voksne? Jeg vet ikke, det er ikke godt å si! Endelig fikk jeg se en ekte tunnelboremaskin! 

De jordbundne på Goodreads

Dette innlegget er bare for å si at De jordbundne endelig er å finne på Goodreads. 

God helg! 

Bøker lest i juli: Klassereiser og sjøen

Bortkastet tid?

Her setter Kjartan Fløgstad, i forbindelse med en artikkel
 om J.D. Vances Hillbilly Elegy, ord på noe jeg har tenkt mye
på. Han plasserer nemlig Vances bok i samme kategori
som Annie Ernaux og Édouard Louis' bøker. Jeg har lenge
 følt aversjon mot det jeg kaller "bøker om fransk klassereise",
og her beskriver Fløgstad nettopp hvorfor. Jeg ble
så glad da jeg leste det, for jeg trodde jeg var den eneste
som ikke skjønte greia med Annie Ernaux. 

Utsikt fra en av kystledhyttene til
Oslofjorden Friluftsråd. 

Bilde av en veldig spennende bok og en sklie jeg
omsider turte å prøve, og som, når jeg først hadde
begynt å skli i, bare ville skli enda en gang og så
enda en gang osv.

Krabbefiske på Borøya, hvor jeg forøvrig
ikke fikk lest noe annet enn barnebøker.

En bok jeg leste i like før et bad på
Tjuvholmen. 

PROSA

1. ONE DAY av David Nicholls 
2. ELOISE av Kay Thompson 
3. HALVT av Marjam Idriss 

4. NATTSKOLEN av Karl Ove Knausgård 
5. IGGY av Edy Poppy 
6. SIGNOR HOFFMAN av Eduardo Halfon

SAKPROSA

7. ÅRET MED TRETTEN MÅNEDER av Åsa Linderborg

Juli var vann, vann, vann. Vi dro på stranda nesten hver solskinnsdag, og på overskyede dager også. Vi dro på hyttetur til en øy på Sørlandet og til en kystledhytte i Son. Vi fisket krabbe og bånnfisk, reker og sjøstjerner. Vi tok ferja til Oscarsborg, og vi rodde i båt og jeg fikk, som håpet, badet masse i havet. Morgenbad og sene kveldsbad, midt-i-mellom-bad, tærne i tanga. Jeg løp kilometer på kilometer, noen på kyststien og mange av dem i regn. Til tross for regnet fikk jeg malt nesten hele gjerdet, og for et par dager siden (riktignok i august, og ikke i juli) plukket vi blåbær og bringebær i skogen som vi lagde smuldrepai av. Eldstemann lærte å sykle og jeg leste et par bøker. 

Helt fra jeg i våres leste at det kom en ny bok fra Edy Poppy, gledet jeg meg til å lese den, men den viste seg å være en skuffelse. Jeg skjønte ikke hvorfor sexlivet til hovedpersonen, som det er nærliggende å anta er forfatteren selv, skulle være interessant for verken meg eller noen annen leser, for den saks skyld? Selv om tematikken i seg selv, å lengte etter barn man aldri får, er interessant, og romanen riktignok hadde sine øyeblikk av sårhet. Alt i alt likevel ikke en roman verdt å bruke tid på, og som fikk meg til å lure på om de tidligere bøkene til Poppy likevel er så bra som jeg husker dem, for denne gav meg virkelig lite. 

Etter noen sider av Åsa Linderborgs Året med tretten måneder, med sine ytterst kjedelige beskrivelser av ting i dagliglivet, tenkte jeg det samme: "Hvorfor skal jeg lese dette?". Jeg var på nippet til å legge boka bort, men fortsatte likevel, og jeg angrer ikke. De kjedelige beskrivelsene av dagliglivet ble ikke så kjedelige lenger når jeg i det store og hele skjønte at de var der for å gi et bilde av forfatterens klassereise til en tilværelse i den kulturelle middelklassen i Stockholm. Men i motsetning til bøkene i den kategorien som Kjartan Fløgstad så fint kaller nyliberalismens skjønnlitterære spydspisser, vender ikke Linderborgs bok ryggen mot klassen dagbokskriveren en gang forlot, akkurat som jeg husker at Meg eier ingen heller ikke gjorde det. I tillegg synes jeg det var fint og forfriskende og about time å lese en bok som hadde et såpass kritisk blikk til #metoo. (Kanskje, ja, antagelig, er det allerede blitt publisert flere kritiske røster og jeg er bare late to the party; denne boka er fra 2020.) 

Det beste jeg leste var imidlertid Nattskolen av Knausgård. Da jeg holdt på med den leste jeg hvert sekund jeg var ledig. Gleder meg til Arendal, ass. Forøvrig er jeg fortsatt et godt stykke unna fra å nå mitt mål om å lese minst 44 bøker skrevet av menn i år, men jeg leser i det minste både Jan Kjærstad og Kevin Kwan for øyeblikket. Snart Fløgstad også, håper jeg. 

God bokhøst venter jeg med å si; sommeren er her ennå. 

Mer mann i monitor V

Jeg leste Den polske bokseren av Eduardo Halfon tidligere i år, og likte den svært godt, til tross for dens mannlige cockiness. Tok derfor med meg Halfons Signor Hofman hjem da jeg tilfeldigvis så den på biblioteket en regntung dag i forrige uke. Romanen, eller skal vi kalle også denne boka for en episodisk roman, befinner seg i samme landskap som Den polske bokseren. Den er altså mer av det samme, bare i et mindre format, kan man si: Mindre cocky (selv om den definitivt er mannete), ikke like far-fetched, ikke like mange underlige menneskemøter (selv om de for all del finnes) og ingen perfekt legekjæreste som tegner orgasmene sine i en notatbok(!). Interessant var det likevel, og jeg elsker hvordan Halfon forteller om ting som ikke synes å være noe mer en enn liten anekdote, for så senere, å la dem gi mening til helheten; plutselig ser man forbindelsen, og da skjønner man at det han skrev et sted for lenge siden jo måtte være der for at det man leser nå skal bli så sterkt. Det er noe essayistisk ved måten han gjør det på, men romanen selv er ikke essayistisk: Her skjer hovedpersonens tenkning og observasjoner i en klart håndfast verden; en safirgrønn Saab tar Halfon fra sted til sted. Vi følger Halfon sjeldent langt inn i tankerekker, sjeldent vekk fra der han befinner seg, hva han gjør og, ikke minst, hvem han snakker med. En av delene jeg liker best er der hvor Halfon gjenforteller hva menneskene under et besøk til en kaffeplantasje forteller ham. 

Jeg kan le litt av de mannete tingene i teksten, for så straks, i neste øyeblikk, igjen dras inn i observasjonene til hovedpersonen, som han forøvrig forteller med en helt riktig distanse. Her skal dere likevel få se, siden dette tross alt er et Mer mann i monitor-innlegg: 

Allerede på første side sammenlignes havet
 med "en naken og blendende nabodame". 

"Men da jeg så hvordan hun stakk en hånd 

under..." er begynnelsen av denne mannete setningen. 

Jada, jada, du stod der halvnaken
 da du åpnet døra for ei dame. 

Hva kan det være mon tro, det samme
 hun kanskje tenkte som deg. 

Dette sitatet bet jeg meg merke i ikke fordi
det var spesielt mannete, men fordi det
beskriver en baby i bæretøy, og det er jo litt fint. 

LANGT avsnitt om porno.

Etterfulgt av planer om litt røft runking.

Ville en kvinne skrevet "På en hylle sto det fullt av
parfymer og kremer og lotioner som kvinner bruker"?
 Nei? Eller tar jeg feil?

Utdragene til tross: Jeg har ikke blitt avskrekket fra å lese mer av Eduardo Halfon. Jeg lånte nemlig enda en bok av ham i forrige ike, Sorg, og kommer nok til å lese den også. Hvorfor ikke, når jeg fortsatt er under halvveis til å nå målet mitt om å lese 44 bøker av menn i år. (I skrivende stund tror jeg tallet ligger på tolv eller tretten; forrige uke leste jeg Nattskolen av Knausgård, og det hjalp jo litt.)

Mer mann i monitor IV

Hvordan går det egentlig med målet mitt om å lese minst 44 bøker skrevet av menn? Etter å ha lest ferdig David Nicholls Day One i går, ligger tallet på elleve. Jeg er altså så mye som tre fjerdedeler unna å nå målet. Hjelp. 

Som sagt fullførte jeg bare to bøker i juni, hvorav begge var bøker skrevet av kvinner. MEN jeg leste faktisk også One Day, jeg bare ble ikke ferdig med den før i går. En nokså atypisk bok for meg å plukke opp, men etter å ha sett serien på Netflix, som jeg bare må innrømme at jeg elsket (men hvem vet om det også var fordi Leo Woodall som spiller Dexter er helt sinnsykt pen), leste jeg altså boka. Da så jeg også at jeg hadde skrevet boka ned i min skal lese-liste for flere år siden, gudene vet hvorfor. Jeg vet ikke om jeg fikk så mye ut av å lese den, siden den lå så nær serien ble det mer som en slags reprise. Jeg synes imidlertid ikke den var så veldig mannete, og klarte å lese den uten å bli noe spesielt irritert på hvordan den var skrevet. (Dexter Mayhew, bokas mannlige hovedkarakter, var riktignok veldig opptatt av kvinner, men det var jo meningen, og jeg synes den kvinnelige hovedkarakteren i boka, Emma Morley, veide godt opp for den mannlige.) One Day var jo en kjærlighetsroman med veldig mange følelser, og noen vil kanskje si at det ikke er så veldig mannete? Jeg mener å ha lest i et intervju med Helene Uri om hennes nye bok, Jeg naken drakk, at følelser er noe flere kvinner skriver om enn menn. I boka har hun nemlig skrevet om resultatene fra da hun, med digitale metoder, undersøkte om menn og kvinner faktisk skriver forskjellig. Meget interessant, og jeg skal definitivt lese boka (og dermed lese enda en bok skrevet av en kvinne - på bekostning av en mann!). Vil jeg da få vite om jeg er helt på jordet når jeg foretrekker bøker skrevet av kvinner, eller er det noe i det at det finnes mannete litteratur? Den som leser får se!