You alright?

Jeg har vært i London siden sist (og vel så det); vi besøkte Sofia i Brick Lane (vel, egentlig Bethnal Green, men det er jo bare et kvarters gange forbi et par desiweddingshops, så er vi der) og drakk mengder med mojitos, øl og rum & coke og spiste uendelig mengder med sandwicher (alle i dette landet vet hva hummus og tahini er), de fleste gode, noe man ikke kan si om de vi spiste i ondskapens akse utenfor Fabric (btw var alle på selve utestedet portugisere) hvor de var sykt ekle og vi deretter ble anklagd for å ha stjelt dem, etter at taxisjåføren som kjørte oss dit stjal ti pund og en rekke andre ting som gjorde at det ble hetende det, men som jeg ikke helt husker right now. Men det hadde ikke noe å gjøre med Sexy Devil On The Dancefloor, for hun forlot vi på The BigChill House ved Kings Cross, hvor jeg kjøpte en mugge med ekkel Rum'n'Ting (den ble drukket opp likevel) og noen franskmenn sa at jeg så mye yngre ut enn tyve (hallo, jeg er flattered! Selv om det må bety at jeg ser ut som jeg er seksten) og hvor det var sykt digg musikk (DJ Skitz m.fl.), i likhet med de fleste stedene vi var på, når jeg tenker meg om: YoYo på Nothing Hill Arts Club og Dam Funk på Plastic People (hvor det forøvrig hendte at "Do you know who Nas is?" ble til "Do you know the nazis?"), eller vent, hipsterfest på Egg var en skuffelse (der var det forresten verre sikkerhetskontroll enn på en flyplass for å få komme inn: metalldetektor og kroppsvisitering, ja). Ellers kranglet vi med pirattaxisjåfører (en gang fikk Sofia og jeg tak i en, men så nektet han plutselig å kjøre oss da Roger og EA dukket opp) og kjøpte en haug trashblader (noen av overskriftene: "I saved my mum from anorexia", "To scary for halloween" (ved siden av et bilde av en skjelett-tynn kropp), "I married my best mates fella, then her twin" og "I sacrified my baby for evil cult leader", sykt trash, sykt gøy), Cunt Gay Rum og korianderis (den ekleste isen evvah) på lokalbutikken rundt hjørnet. Dessuten mangojuice og dried cherries & berries som fortsatt ligger i kofferten min, sammen med papirposer med te, rom, tons av sigaretter, en svart trenchcoat, en sykt dyr (men sykt god) olivenolje og en sykt dyr (men sykt god) balsamicoeddik med oregano, en rosa boks med mummitrollgodteri, en eske pandagodteri og en eske med noe-alle-gulinger-spiser-hele-tiden (i følge Sofia)-,derfor-må-du-óg-godteri, enda en eske med rosa kjeks og masse små esker med pastiller som jeg ikke kan røpe hva er fordi jeg skal gi dem til en som ikke har fått dem ennå, skaffet i Chinatown, selvfølgelig, pluss miso, tamari og en kilo shiitakesopp, umulig å få tak i i Norge, og i veska har jeg en mynt med en manet på som jeg lagde selv ved å putte en penny inn i en dreiemaskin i akvariumet under Salvador Dali-museet; EA og jeg så maneter og sjøhester (de snurrer halen rundt vannplanter som ser ut som gressløkplanter og ser veldig trøtte ut) og pirajaer og hammerhai og rokker og vanlige haier og skilpadder og Nemo og Dory og de andre fiskene i det som er en av mine yndlingstegnefilmer og fisker som ikke ser ut som de er fisker, men steiner, og flyndrer og anemoner i alle farger.

En annen dag gikk EA og jeg i demonstrasjon mot krigen i Irak, fra Hyde Park (ååå, der er det egen ridestier!) til Trafalgar Square, vi så på hustakene, en mann med kappe og lykt og drager formet som fugler bundet fast til takene som "fløy" rundt over oss. Litt senere så vi ikke på takene, men på gaten; lederen for nazi-partiet BNP omringet av politi og demonstranter, æsj. Æsj på en annerledes måte: vi så en Crocsbutikk også, men jeg så aldri noen gå med dem. Alle gikk med superhigh heels, svarte, matte strømpebukser, sassy coats, jeg ble så fascinert, alle var superstilige, borte vekk var alle sammen da vi var på flyplassen på vei hjem, og det har ikke noe med det å gjøre, men ingen 'sorry darling's bare noen såvidt snitter deg med jakka heller. Kommer ikke over hvor ustillig dette landet plutselig ble (Norge altså), jeg har vært i London mange ganger, men har ikke sett så mange stilige folk overalt før nå, men en slipper i hvertfall å sjekke baksiden av alle juicekartonger her, for over der er det jo sukker i nesten alt (her putter jeg inn æsj-ordet for tredje gang, alle gode ting er tre, du vet det?).

Nå skal jeg vaske klærne som ble svette av all dansinga (og ikke-dansing: 'sykt emo hilsen roger'); at man kunne kjøpe svære boller med grønnsaker og frukt for 1 pund i Roman Road hvor EA og jeg sov med vindu ut mot veien og våknet til bylyder, punjabi og bilhorn og min skuffelse over at en mjauende falafel ikke var en av lydene fra den libanesiske restauranten under oss som fikk et sikkerhetskamera ødelagt fordi noen glemte nøkkelen og noen fikk en idé om å klatre opp på en søppeldunk for å komme inn vinduveien og andre glimrende idéer, at jeg spiste sushi med rogn på første gang i mitt liv, at hvert eneste flysete jeg får tildelt ikke eksisterer, at vi var mindre enn 50 meter vekk fra 50 Cent og så Mel C (synd jeg aldri digga Spice Girls), at å spille pacman og pose i photoboothen på Rough Trade-platesjappa er gøyere enn å faktisk titte/høre på plater og at det er litt flaut at jeg ikke er god på noe musikkspråk, men at then again; siden så mange rundt meg er musikknerder, så gjør det jo egentlig ikke noe, for da er jeg jo sikret godlyd i øret uansett, og at guling-genene mine slo seg løs i spillehallen ved Picadilly Circus (jeg vant i kaninhoppracing bl.a.), får jeg heller fortelle om en annen gang.

Bildet lånt fra på ffffound.

Skriveøvelser (slakt ønskes) #9

[...] Jeg våkner av meg selv og tenker (som jeg alltid gjør når jeg våkner av meg selv) at klokken sikkert er rundt 12-13-skiftet. Jeg ligger der en stund, tenker mye på hvis og hva om før jeg innser at jeg bare må stå opp. Jeg reiser meg forsiktig, prøver å lage så lite lyd som mulig, setter først det ene benet i gulvet (venstrebenet), så det andre, fisker opp strømpebuksene som ligger en armlengdes avstand borte på gulvet, -tatt av i rask fart kvelden før, liggende i en sammenkrøllet klump helt til nå-, jeg drar dem på meg, fortsetter å være så lydløs som mulig. Jeg lurer på hvor BH-en min er, jeg ser den ikke, så jeg går ut på gulvet, sitter på huk mens jeg løfter opp en bag som ligger slengt og finner dem under der, for et rot, tenker jeg i det jeg setter på stroppen. Fort, fort! Jeg hører et gjesp bak meg, fra sengen selvfølgelig. Goddammit. Jeg hører at han beveger seg. Faen, hvorfor har ingen av dem sovehjerte? -Mmm, hvor mye er klokka? -Jeg vet ikke. -Har du en røyk? -Ja. Skjønner ikke hvorfor jeg sa ja, for han står opp og vi går ut sammen, ut på bakkeplan. Jeg vet jeg ser forferdelig ut, for jeg har gnidd meg selv i øynene uten å se meg selv i speilet, jeg bare vet at det er masse sminke klint rundt i trynet mitt. Jeg kunne ha gått inn på badet mens han tok på seg klærne, men jeg gjorde det ikke. Baderomsinngangen kunne sees fra hvor han stod, jeg ville ikke han skulle se at jeg så på meg selv. Jeg rekker ham en sigarett og tar selv en mens jeg hutrer og brer den marineblå kåpen min tettere rundt meg (men det hjelper ikke, jeg fortsetter å hutre). Han har ikke lighter, han sier det ikke, bare liksom venter på at jeg skal rekke ham en. Jeg rekker han den ikke, bare tenner på sigaretten hans før jeg tenner på min egen. Vi sier ikke så mye til hverandre. Jeg ser ikke noe særlig på ham heller. Tenker at jeg burde lære noen ninjatriks, lære å bli en skygge, så hadde jeg ikke vekket ham og sluppet denne pinlige stillheten. Jeg blir nesten sint på ham når jeg tenker etter. Kunne han ikke latt som han fortsatt sov, eller elsker han slike pinlige stillheter? Er det ikke like fælt for ham som for meg? Han gjør ikke så mye for samtalen han heller akkurat. Si noe. Han sier ikke noe, i stedet kommer det en jente med langt, askeblondt hår ut døren og tenner seg en røyk hun også. Hun går i kledd en kort, grå ullkjole, viser hennes lange ben (i sorte strømpebukser, det er for kaldt for noe annet), ligner på en eller annen modell jeg har sett så mange ganger, men aldri husker navnet på. En mindre pen versjon, riktignok, men fortsatt pen. Eller, kanskje det er nettopp pen som er ordet; jenta foran meg er pen, mens modellen er vakker. Han spør henne om hun vet hvor mye klokken er. Jeg lurer på om de kjenner hverandre, de bor jo i samme bygning, han ser henne sikkert hver dag. De hilste på hverandre med et nikk da hun kom ut av døren. Hun bor sikkert i første etasje (eller andre) siden hun går ut hit for å ta seg en røyk og ikke ut på en av fellesverandaene. Hun svarer at klokken er tidlig på formiddagen. Det er det hun sier. Tidlig på formiddagen. Hun sier ikke noe klokkeslett, hun vet ikke noe circa en gang. For alt hun sier kan klokken være både 10 og 12, hva er tidlig på formiddagen? Men han sier Faen uansett, tidlig på formiddagen er tydeligvis for tidlig for ham uansett om det er 10 eller 12. Jeg unnskylder meg, sier at det ikke var meningen å vekke ham. Han svarer høflig, ja, tilogmed oppriktig tolker jeg det som, at han ikke mente det på den måten. Jenta er uberørt, ser bare ut på gaten, forbi oss. Ingen biler, ingen sykler, ingen gående, det er en alminnelig søndag. Grå. Enda jeg ikke vet hvor mye klokken er sier jeg at jeg må gå fordi jeg vet om en buss, og jeg skjønner hvor dumt det er rett etterpå, men det er too late, vi sier hadet uansett, ikke noe mer enn det. Jeg er lettet i det jeg går og når jeg kommer så langt at jeg vet han ikke kan se meg lenger (om han fortsatt står der), stopper jeg og liksom gisper etter luft, ikke akkurat bokstavelig, men på en måte. [...]

Utdrag

Internett er ikke lenger noe som eksisterer i hverdagen min, den finnes blant ovnsretter (som f.eks. fiskegrateng, med poteter og tomater og ruccola), Jesper-kos, en veldig liten seng med en veldig liten dyne og en vaskemaskin, eller en gang i blant blant masse bøker og fremmede, med de resultater at jeg leser mer, skriver mer, kokkelerer mer, noe som igjen fører til at jeg skulle ønske noen kunne oppfinne en tidsmaskin slik at jeg kunne dra til Iran for femti-seksti år siden (jeg har lest Kader Abdolahs Huset ved moskéen, les den, les den, les den), at jeg er godt i gang med eksamenslesing (jeg fordyper meg i buddhismen i disse dager), -der er ingen dårlig samvittighet på meg, det kommer ikke til å bli noe skippertak-, og at jeg spiser den diggeste maten; vegansk sushi med peanøtter og marinert tofu, frisk koriander og korianderrøtter, vårruller, løkringer, hummus, ris og røde linser (det heter noe spesielt, heter det mujadarra?), marinert sjampinjong og pasta og valnøtter for å nevne noe, eeeehm, ok, da, det er vel stort sett Ea som står bak den, men det var her en dag jeg lagde soltørka tomatpesto, med basilikum fra planten som vokser i vinduskarmen, den bare vokser og vokser og vokser, til tross for sin altfor lille potte, eller kanskje den ikke er for liten, hva vet jeg, jeg har verken plantekunnskaper eller grønne fingre, bare røde og ørkenaktige, en pris jeg har måttet betale for den høyeste lønninga jeg noensinne har hatt på konto, det er faktisk så uvant å ha mer enn et firesifret beløp at jeg f.eks. ikke klarer å si femtentusen, det blir bare til at jeg sier femtenhundre, og i dag har jeg endelig fri til å faktisk bruke pengene (det stemmer ikke helt at jeg ikke har brukt litt av dem ennå, jeg har begynt å nedbetale gjeld og jeg har verdens fineste semskede vintersko), jeg skal ha lakrisbåter, kirsebær, en supergod kaldpresset ekstra-jomfru olivenolje (det høres så merkelig ut på norsk, det var derfor jeg måtte skrive det, for å se), kokosnøtter, garam masala, tamari, valnøttolje (det er altfor lenge siden den forrige flasken ble tom), grønn te, verdens beste frokostblanding med mandler og honning som de bare selger i den ene butikken og som jeg ikke har spist på mange år fordi jeg ble veganer og ikke ville spise honning, men som jeg vil nå, galangal, cashewnøttsmør, bokser på bokser på bokser med kikerter, spinat, fennikkel, sellerirøtter, pistasjenøtter, ja, jeg skal kjøpe alt synet mitt mener smaken vil ha, o, la, la. Og dessuten Zalo, first price-såpen vi har suger, ja, husholdningsting, det er første gang i mitt liv jeg kjøper zalo og toalettpapir og sånne ting for tiden, bortsett fra vaskepulver og håndsåpe, det kjøpte jeg da jeg gikk på folkehøyskolen (hm, eller var det sosialistpunktotenværingromkameraten min som tok seg av det?) -ugh, au, au, kroppen min har vent seg til å ikke sitte ved en data lenger, den har vent seg til penn og papir på skatollet, jeg kan ikke sitte her lenger, adios, adios, avis og superlang lunsj og svart kaffe venter.

Bildet funnet på ffffound.

Always forgive your enemies; nothing annoys them so much.
-Oscar Wilde

I slutten av september

Mary-Kate hang på USF Verftet i Bergen forrige uke og jeg er så sykt besatt av henne at jeg bare må hyle ut at jeg også har hengt der, at jeg tilogmed har klint der og kanskje vi tilogmed har brukt samme do (eller hun sniffa kokain), og jeg har blitt tatt opp på et skrivekurs på Deichmanns bibliotek på Grünerløkka, men jeg kan ikke for jeg skal til London den samme helga, og det er luksuskjipt, for jeg elsker jo bibliotek og jeg elsker å skrive og jeg elsker Grünerløkka og jeg elsker Oslo (og jeg får tilogmed reisestipend for å dra dit!), men jeg elsker også sushirestauranter og alle andre restauranter du kan tenke deg samlet på et sted og jeg elsker Brick Lane og jeg elsker bruktsjapper og jeg elsker oppdagelsesferder og jeg elsker folka jeg skal henge med mest av alt, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å elske akvariumet under Salvador Dali-museét også, og olivenoljesmaking (fuck vinsmaking) på markeder også, og Fabric og Wholefoods og råkostrestauranten og den svarte trenchcoaten jeg ikke vet hvordan ser ut ennå, men som jeg skal kjøpe (jeg har ønsket meg en slik i mange år), spesielt sammen med vinterstøvlettene jeg heller ikke vet hvordan skal se ut, ja, ser dere; dette er ikke pest og kolera, men safirer og rubiner! Røde, som valmuene jeg leser om i en bok av Amitav Ghosh som du også bør lese (og der bruker de navnet mitt som det det faktisk opprinnelig betyr: 'rani' er tittelen på hun som er gift med rajaen, det er sånt de hadde i India i gamle dager), og jeg har tusen papirkutt oppover armene som ikke skyldes sidene i boken når jeg blar, men det tynne og fryktelig myke -ja, myke- papiret (forestill deg en soft versjon av matpakkepapir) vi pakker inn burgerne i på jobb, sammen med brennsår (jeg glemte å ta på meg sånne votter da jeg skulle ta de nystekte baguettene ut av ovnen), blåmerker (I dunno how), klemmemerker (jeg klarte å mose fingeren mellom en klype jeg selv holdt fordi jeg datt oppå fryseren) og andre typer kutt, jeg er og blir det mest klønete mennesket jeg vet om, jeg forstår ikke at det er mulig, håper jeg ikke skyter meg selv i foten i morgen (jeg skal på skytetrening for første gang på tre-fire måneder), tvitvi, mjaumaju, og inn i dusjen og ut i høstkvelden.

Skriveøvelser (slakt ønskes) #8

Burn out/fade away

Hun satt på bussen da hun fant ut at hun ville anonymisere seg. Sånn utseendemessig stakk hun ikke ut i mengden, selv om hun godt kunne ha vært litt lavere, håret kunne vært litt gråere, ja, mye gråere, håret hennes var jo ganske oppsiktsmessig blondt, litt løvemanke, veldig flott hadde noen sagt til henne, men det var ikke det som var det viktigste. Hun ville bare trekke seg tilbake fra det såkalte åndsliv. Hennes. For ofte i det siste hadde hun sagt ting til folk, ikke randoms, vel, joda, tilfeldige folk også, men først og fremst til gode venner, for så, i det hun ble alene, angret seg. Som om hun hadde gitt noe av seg selv hun ikke ville gi bort. En kan sammenligne det med en som har debutert seksuelt i fylla, ja, ikke alle angrer, selvfølgelig, men du kjenner historien: en altfor ung jente debuterer i fylla med helt feil person og angrer, skulle ikke gjort det, eller rett og slett en one-night-stand. Ja, det siste der beskriver det bedre, for det kan skje om og om igjen, i motsetning til en debut, som naturligvis bare skjer én gang. Hun hadde nemlig ikke tall på hvor mange ganger hun følte hun hadde sagt ting hun ikke burde si.

Ingenting var flaut og fikk henne til å rødme, eller, om så skjedde rullet hun det bare bort som man med en klisterrull tar vekk dotter fra klær, hun var faktisk ganske flink til det. Å vippe henne fra pinnen var rett og slett en vrien sak. Ikke var hun frekk heller, ikke i den grad at andre ble fornærmet for en lengre periode av gangen i hvertfall, nei, stort sett var hun bare sjarmerende. Rene sjarmtrollet. Nei, hennes ønske om å anonymisere seg var et rent egoistisk ønske, det dreide seg kun om henne selv, ikke om verken andre eller hva andre måtte tenke om henne.

Å farge håret var en tanke som dukket opp der hun satt nesten bakerst på bussen, men hun slo det fort fra seg. Det ville vært som å gå rundt med et skilt som fortalte "Ser du noe annerledes med meg?". Hun ville ikke være annerledes, hun ville for all del ikke være annerledes, nei, nei, nei. Hun skulle bare være anonym.

Egentlig hadde hun vært anonym det meste av livet uten å vite det selv. Det var bare de siste par årene hun ikke hadde vært det. Kanskje ikke så lenge en gang, kanskje det bare hadde vært noen måneder, hun husket ikke helt når det begynte. Hun forstod seg ikke på disse menneskene som klarte å sette tidspunkt for når ting i livene deres begynte, og for ikke å snakke om dem som kunne nevne begivenheter som forandret alt! Men... nei, det var noen andre mennesker, hun hadde ikke noe med dem å gjøre, de ble jo forstått, ble de ikke? Klart ikke med en gang, men etterhvert. Hun hadde ikke forstått at hun ventet på etterhvert før nå, på bussen som hun snart skulle komme til å stige av, deretter gå hjem og pusse tennene foran speilbildet sitt; en tilsynelatende kjedelig vane som de fleste gjør uten å tenke over, men som for noen er så vanskelig at det blir et mål å klare det, først en gang om dagen, så to, men dette visste hun selvsagt ikke noe om ennå, så når hun kom til å legge seg i senga etter kveldsstellet den kvelden, ville hun fortsatt klare å sovne.