Notater fra Berlin II

5. Vi tar banen til Kottbusser Tor hvor det tyrkiske markedet ligger og spiser tyrkiske pannekaker og nylagde børek med spinat und käse og hjemmelaget peppermynteis og bananis som er så sykt god mens vi kikker på en gammel tysk brannbil som er bygget om til en bobil og som er et prosjekt også vi har tenkt til å gjøre en gang.

6. Vi ser på tyske Simpsons-episoder på kveldene; i en av episodene er Homer og Marge på vei til Alaska (av grunner jeg ikke får med meg), men så bytter de kø på flyplassen og drar til Miami i stedet.

7. Vi drikker Glühwein mit Schuss på elvebåten på Spree hvor vi kikker på alte und neue Berlin og hører på guiden som snakker tysk; vi tar bilder av heisekraner over Berlin og spiser pepperkakecookies; jeg sier at noe av det teiteste jeg vet er folk som liksom skal være så kule og ikke vil gjøre turistting fordi det er turistting nettopp fordi de ikke vil være turister, og at det er dødsteit fordi de jo er turister. Jeg sier jeg skriver så mange postkort jeg vil, og jeg gjør det, men når jeg etterpå går inn i en av souvenirkioskene og prøver å kjøpe drei Briefmarken zu Norwegen, vil de ikke selge meg det med mindre jeg også kjøper tre postkort. Det er fordi dette er i turistland og alt folk vil er å tjene penger på oss, sier kjæresten min, og det er fair enough, mener jeg, jeg er jo en turist fra verdens rikeste land og Berlin er langt fra en rik by, men jeg trenger ikke postkort, så vi går derfra og siden, i en kiosk nede på en av U-bahnstasjonene får jeg kjøpt drei Briefmarken zu Norwegen, men det er all kommunikasjon som blir gjort på tysk mellom mannen bak disken og meg; for mens hans finner fram frimerkene sier han noe jeg ikke forstår og jeg slår over til engelsk, men engelsk er et språk han ikke snakker, og han får tak i en annen fyr og ber ham på tysk om å forklare meg det på engelsk, og det denne tredje personen da forteller meg er hvor jeg kan finne nærmeste postkasse, uten at jeg en gang spurte om det gjorde denne mannen i kiosken nede på en U-bahnstasjon meg denne tjenesten, og etterpå forteller jeg kjæresten min om hele hendelsen fordi jeg elsker når folk er så sykt hyggelige, og at folk kan være hyggelige mot turister selv om de ikke har noen baktanker om å loppe deg for penger. (Og så sier jeg halvt på trass at neste sommer skal jeg bare henge rundt på Bryggen og oppe på Fløyen i Bergen og være hyggelig mot turister hele dagen lang.)

8. Berlin er den chilleste storbyen jeg har vært i, sier jeg.

I have noticed even people who claim everything is predestined, and that we can do nothing to change it, look before they cross the road.
- Stephen Hawking

Notater fra Berlin I

1. På Schönefeld flyplass ber jeg om to billetter i en kiosk, på engelsk; ikke fordi jeg tror jeg kommer til å si noe feil på tysk, ikke fordi jeg tror jeg ikke kommer til å bli forstått på min skoletysk (hvor vanskelig er det å si zwei citycard für den Bus, bitte), men fordi jeg er redd for at damen bak kassa skal svare meg med en masse jeg ikke forstår, fordi skriftlig er så mye lettere enn muntlig, eller pga. vedkommendes hastighet eller kanskje særegne dialekt, slik at jeg dermed da vil avsløres som en som jukser seg til LIKSOM å kunne tysk, at jeg da vil bli forstått som en som ikke kan tysk likevel. Derfor sier jeg two tickets to the bus og blir svart med en klingende engelske uttale av six euro, som om jeg ikke ville ha forstått sechs euro, før jeg får billettene og på holdeplassen like etter erklærer til min kjæreste at fra nå av snakker vi ikke engelsk, fra nå av snakker vi bare tysk.

2. Si i fra hvis du ser en postkasse.

3. Vi går ut for å se film på Babylon Kino hvor filmene ikke er dubbet, men vises på originalspråket; jeg vil se den franske I'm not a fuckings princess, men det blir for babylonsk for Ea å se fransk film med tysk tekst, så T foreslår at vi går og drikker øl i stedet, så vi går og drikker øl på en hipsterbule, og jeg kjøper grappa fordi jeg for en gangs skyld har råd til det og kan ikke fatte og begripe at jeg noensinne har syntes grappa var godt, før jeg kommer på at den eneste gangen jeg drakk grappa før var den gangen jeg allerede var full på cava og så på soloppgangen og at det må være derfor jeg trodde jeg likte grappa; bestiller deretter pernod på pernod for det vet jeg at jeg liker; så snakker vi om bloggere vi ikke liker og the next generation og studiene og musikk og Honningbarna og the Gossip (fordi de spiller det på utestedet) og filmer på iMDB, og etterpå drar vi til Neukölln og spiser den beste børeken jeg noensinne har spist.

4. I Kreuzberg drikker vi øl på en gatekafé sammen med en masse St. Pauli-supportere fra Hamburg på vei til fotballkamp.

Berlin i bilder I

For en gangs skyld reiste jeg på tur med et kamera (eventuelt og riktigere sagt reiste jeg sammen med en kjæreste med kamera). På flyet Oslo - Berlin maste og maste ei jente på over atten år på å få vindusplassen, så Ea måtte bare si at han skulle ta bilder og derfor måtte ha vindusplassen.

Her er vi på flyet.

Her er jeg ved et av Humboldts fakulteter. Jeg har en greie for å kikke på universiteter når jeg er ute på tur, derfor er jeg glad. Jeg tror kanskje jeg liker å tenke på de kule som har gått på alle de mest kjente universitetene.

Her er jeg på Berlin Hauptbahnhof, som var helt annerledes enn jeg kan huske det fra da jeg var elleve år. Jeg ble litt skuffet. Det var jo hypermoderne der og så ikke lenger ut som fra en film om gamle dager. Bladstativene var heller ikke dobbelt så høye som meg. Det var de da jeg var elleve år.

Her henger jeg sammen med (en statue av) Bertolt Brecht som jeg for tiden er mest forelska i av alle diktere i hele verden.

Her derimot, er en person jeg kjenner som jeg er forelska i.

Her er jeg i en hemmelig hage-ish hage i Kreuzberg.

Her er utsikten vi hadde på en gatekafé i Kreuzberg hvor vi drakk tysk øl. Fint!

Vi kom over et sted hvor de solgte en sånn drikk med spiselige gummikuler i som jeg drakk da jeg var Indonesia i sommer og det var skikkelig weird og litt ekkelt, men også sykt fascinerende å drikke, så da jeg så at de solgte det i Tyskland også, måtte jeg inn å kjøpe en drikk for å vise Ea hva det var.

En av dagene strollet vi nedover Kurfürstendamm og kikket på biler.

 

Denne Mini-en hadde SLANGESKINNSMØNSTER!!!

Det var ikke bare vi som kikket på biler. Det gjorde en annen gjeng også. I krysset Kurfürstendamm og Schlüterstraße stod vi og tok bilder av folk som tok bilder av biler.

Her var det en sjåfør i en sykt fin bil som freste med bilen på rødt lys med en blondine i passasjersetet ved siden av som snudde hodet bort fra guttegjengen for å ikke havne på bildene deres. Det hun ikke visste var at vi stod og tok bilde på andre siden av veien.

Vi gikk videre og jeg tok bilder av Chanel-butikken og jeg ønsket meg en stol med Chanel-trekk og Ea ble flau og lot som han ikke kjente meg selv om det var flere som stod der og gjorde det samme som meg.

Så dukket plutselig spaceship-bilen opp igjen og jeg skyndtet meg å leke bilpaparazzi før den føk avgårde.

Her later jeg som om jeg er med i Jetsons.

 Her er jeg bare meg selv.

Her er en annen fet bil, men riktignok av et annet kaliber.

Her finner jeg ut om kaféen vi sitter på har Eisschokolade eller ei.

På toppen av Karstadt hvor vi spiste blåbærpai og Traumedessert (som var kirsebærgele og vanilje).

Innen vi kom ned på bakkeplan igjen hadde det blitt mørkt.

Vi kom over en annen stasjon, som lignet mer på mine barndomsminner av tyske togstasjoner enn Berlin Hauptbahnhof. Fint, sant?

En dag var vi i Zoologischer Garten.

Der hadde de fisk som var gjennomsiktige! Man kunne SE skjelettet deres! Sykt kult!!! Og så hadde de de ekleste fiskene jeg noensinne har sett:

I Zoologischer Garten var det en slange som BEVEGDE seg! Det hadde jeg aldri sett før. Slanger pleier jo bare å ligge der som slakt.

I Zoologischer Garten var det også noen przewalskihester. Dermed begynte jeg på et halvtimes foredrag om hester som kjæresten min måtte høre på.

Offentlig transport

I Berlin tenker jeg mye på alle menneskene som har gått i gatene før meg, og som en forlengelse av det tenker jeg også mye på alle andre mennesker i verden, i nåtiden, spesielt når vi tar U-bahn og S-bahn tenker jeg på hva alle menneskene i verden driver med, på alle menneskene som vi ikke vet noe om; og så tenker jeg på menneskene som kjører undergrunnen, førerne, de som jobber hele dagen under jorden og ikke får med seg dagslyset, jeg lurer på hvem disse menneskene er, for jeg ser dem aldri, men sitter på når de kjører likevel; jeg lurer på hva de gjør på fritiden, når de ikke styrer banen og plinger med klokken når dørene lukkes, når de ikke kikker i speilet for å se om folk fortsatt går på. Jeg tenker på alle verdens mennesker og hvem de er glade i og hvordan de helst vil leve livet, og at de fleste sikkert bare vil ha det like greit som jeg har det greit; jeg tenker på hvordan andre mennesker må streve for livsoppholdet, på at noen kanskje har mistet noen de er glad i, eller holder på å miste; jeg tenker på hvordan noen ikke har familie, hvordan noen jobber for luselønn, hvordan noen ikke kan studere fordi de ikke har penger til det, hvordan noen jobber overtid hver dag, hvordan noen jobber som kokker mens andre har fri, hvordan noen bare sitter der og snakker og får lønna si, mens andre ikke får noen lønn i det hele tatt, hvordan noen mennesker bor i tette byer og puster inn dårlig luft, hvordan noen mennesker bor på landet; jeg tenker at seks milliarder mennesker er et tall så høyt at jeg ikke fatter det, og at jeg bare er én og fryktelig ubetydelig, samtidig som jeg er fryktelig kjempemassebetydelig for noen og at sånn er det vel for de fleste, og jeg tenker at det rører meg og at de fleste bare vil leve sitt liv i fred og holde på med ting som de liker, de vil det, vil de ikke, men hvorfor er det så mye tull da, så mye annet, så mye som står i veien for at alle kan ha det sånn; jeg tenker det er så fryktelig naivt av meg, men jeg lurer på det likevel.

dager

spiser sjokoladekuler med innhold

vodka

champagne

pistasje

nedover Friedrichstraße

sitter på et kjøpesenter og drikker

gin & tonic

(for min del nesten bare gin)

vi tar S-bahn og høsten er i Berlin gul, oransj, brun og grønne nyanser

kjøper polardyrklistremerker i en leketøysbutikk, sier ikke et eneste ord enn 'hallo' og likevel skjønner butikkekspeditrisen at jeg ikke er tysk

det er fordi du ikke sier noe, sier kjæresten min

vi spiser lunsj i kantina på Humboldt Universität

oppe i andre etasje tar vi med

oss brettene med

frukt

juice

panerte kålpletter, erter, saus, poteter

salat og fetaost

og etterpå går vi ned

en trapp hvor man går ned

her i Tyskland har de én trapp man går opp

og én annen man går ned

tysk effektivisme

vi leverer fra oss brettene i en kø som tar fem sekunder

hadde dette vært Italia, sier jeg, hadde vi stått der i en halvtime

(bare for å levere fra oss noen brett)

drikker grønn te fra kopper uten hank

mens vi venter på sushien

og snakker om kildehenvisninger

men jeg følger ikke med

tenker på stedet hvor G og jeg spiste kamskjell i Paris

den japanske restauranten

også da hadde jeg på meg stripete klær

en tynn, stripete genser i marineblått og naturhvitt

og nå har jeg på meg en stripete kjole

i blått og hvitt

og det er ikke vår/tidlig sommer

men høst

i Berlin

tenker jeg på Paris

hvorfor er det sånn at jeg alltid er på andre steder enn der jeg faktisk

er

kannen er tom

nå vet jeg ikke hva Nils og Ea snakker om lenger

Name: Kathleen Hagen, Subject: Life, Class: ...

Hjemme fra Berlin venter en pakke med bøker fra Aschehoug på senga, en tesilklype full av mugg fordi jeg glemte å tømme den for grønne te-blader før jeg dro, en stabel pensum som skal leses (blant annet burde jeg lese Franz Kafkas Slottet før en forelesning om den dagen etter); hjemme fra Berlin drikker jeg marokkanischen Mintztee, vasker klær og snakker allerede om min neste reise; hjemme fra Berlin pakker jeg ut fra kofferten min et tysk kunstmagasin som handler bare om Miranda July, tyske bøker og sjokolade med jordbærjoghurtfyll, gresk anisbrennevin og en ny kladdebok fordi skriveboken jeg tok med dit ble full, full av ord til det ikke lenger var mer hvit flate; det skjedde på en kafé i bydelen Prenzlauer Berg, på en kafé ved navn Anna Blume, oppkalt etter et dikt av avantgardepoeten Kurt Schwitters, hans mest kjente og folkelige dikt; der sitter nemlig kjæresten min og jeg og diskuterer filosofi og Goethes fargelære til tottene ryker og sigarettpakken er tom og klokken plutselig OOPS har gått hundre timer; der sitter jeg og illustrerer bort de siste hvite, blanke sidene av kladdeboka mi, sånn at jeg kjøper en ny en med bilde av en rakett på på en gåtur mellom Prenzlauer Berg og Kurfürstendamm; jeg sier kjøp denne også når kjæresten min kjøper en lp-plate med filmmusikken til stumfilmen Metropolis.

Hjemme fra Berlin sier kjæresten min at det ikke er så sent, vi kan gå på butikken og kjøpe frokostblanding, soyamelk, juice og brød til i morgen, og jeg sier som om det skjer, og her sitter vi ennå og jeg har ikke tenkt til å rokke meg ut døren; hjemme fra Berlin drikker vi norsk springvann, jeg heller ned i meg glass på glass, det er noe jeg gjør hver eneste gang jeg kommer hjem; hjemme fra Berlin venter en bloggkommentar med dumme beskyldninger; hjemme fra Berlin tenker jeg at jeg skal stå opp tidlig i morgen og hente bøkene jeg har reservert på biblioteket, skrive hele dagen lang og kanskje ta en svømmetur; hjemme fra Berlin ringer telefonen til Ea, men han tar den ikke likevel enda det nå er blitt billig igjen å snakke i telefonen.

Bøkene jeg leste i oktober, del 3

11. RUBY av Francesca Lia Block og Carmen Staton ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne bokas tema begynner å bli høyst uoriginal i FLBs verden. Jeg følte jeg hadde lest Ruby før, men nei, jeg hadde lest The Hanged Man fra 1994. Ruby er som en mer sofistikert og gjennomtenkt versjon av The Hanged Man. Men kunne ikke Francesca bare ventet litt med å gi ut en bok om dette da, sånn at jeg hadde sluppet å lese The Hanged Man (som er skisseaktig i forhold) og heller bare gått rett til å lese Ruby? Og så er det en ting til jeg må påpeke ved Ruby, og det er at handlingen i Ruby basically foregår i...England!!! DET GÅR IKKE. FRANCESCA LIA BLOCK = CALIFORNIA. CALIFORNIA = FRANCESCA LIA BLOCK. Og så henger Ruby i ENGLAND??? Vedder på at det er beskrivelsene av det landlige England som er det medforfatter Carmen Stanton har bidratt med. Det landlige England og Francesca Lia Block er så feil. Det er som kanelstrødde eplebiter dyppet i ketsjup.

12. FORBIDDEN FRUIT fra brevene til Abbelard og Heloise ¤ ¤
Denne boka står på Penguins liste over Great Loves, en liste jeg har satt meg som mål å lese alle bøkene av. Det begynte med Sagans Bonjour Tristesse! Som er fin-fin. Og så ender det (foreløpig, jeg har enda en del bøker igjen på listen å lese) med at jeg leser deler av breskorrespondansen mellom den kristne middelalderfilosfen Abbelard og Heloise, som opplagt ikke var noe annet enn et godt, gammldags ligg for Abbelard, og likevel har noen klart å gjøre dette til en historie om Great Loves?! For det første, som jeg allerede har sagt: Abbelard forveksler kåthet med kjærlighet. For det andre: hvis Abbelard virkelig elsker Heloise, så kan han jo bare få henne! Han må jo ikke være kristen middelalderfilosof. Kan han ikke bare bli bonde og leve lykkelig med Heloise på en gård i Alpene hvis denne kjærligheten deres er så sterk som de sier, i stedenfor å sitte på hver sin kant av Frankrike og sende brev til hverandre? Dritteit. Hvorfor gjør folk det så vanskelig for seg selv?

13. MØRKETS RIKE. REPORTASJE FRA NORD-KOREA av Barbara Demick ¤ ¤ ¤ ¤
Dette en en bok basert på samtaler med avhoppere fra Nord-Korea, samtaler som Barbara Demick har hatt med dem over flere år. Syv, åtte, ni år. Faktisk var det Guy Delisles tegneserieroman Pyongyang som gjorde at jeg ble interessert i Nord-Korea, og flere av tingene han tegner/skriver om i den, gjenkjenner jeg i Mørkets rike. Veldig interssant bok, men også selvpining å lese.

14. SAMMEN.BRUDD av Edy Poppy ¤ ¤ ¤ ¤
Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?

15. DEN HEMMELIGE HAGEN av Frances Hodgson Burnett ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inni idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer verdifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår liksom, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!