Sankthansaften

Skal du ut i felt nå igjen? sier T på felleskjøkkenet lørdag morgen. Ja, sier jeg, dette er den femte dagen ut denne uka. Plantene blomstrer når de blomstrer, det er ikke noe å gjøre med det. Nå har vi merket over halvparten, og det er bare fem plot igjen. Vi trenger ikke å gå så langt denne gangen, vi parkerer bilen ved Gruve 6 som er falleferdig, man skal ikke nærme seg gruven, den kan dette ned over hodene våre. Det er satt opp varselskilt og sperringer. Men vi sitter i skråningen et stykke unna, det er en slags elv mellom oss og gruven. Vi sitter og merker planter, samler inn DNA og jordprøver. Jeg hører på Lykke Lis nyeste album, so sad so sexy, tre ganger før vi blir ferdige. Etterpå er det jonsokbål nede på stranden. Jeg kjøper to pølser i brød med en gang, fordi jeg er så sulten. Man blir så sulten av å være ute. Vi hjelper til med å bære paller over på bålet. Vi drikker øl og drar på puben for å se Tyskland mot Sverige. Det er flere bord med svensker inne på puben, men jeg sitter med fire tyskere og en østerriker. Vi snakker norsk og engelsk, men etterhvert slår de over til tysk. Jeg skjønner litt, og hva er det uansett å skjønne, vi ser jo på fotball, så det går bra. Tyskland vinner! Etterpå går vi ned til jonsokbålet igjen, det er helt lyst. Natta er helt lys. På vei hjem hører jeg på so sad so sexy igjen og det føles ikke som midnatt, men som om klokken er seks eller noe, det er så lyst. Det slutter liksom ikke å fascinere.

Hjemme spiser jeg opp resten av brødet, vel vitende om at det ikke er noe brød å kjøpe på søndag, og at jeg dermed ikke får laget noen skikkelig matpakke på mandag. Man må tenke så langt frem her. Jeg er ikke vant til å dra et sted hver dag med matpakke i sekken. Hjemme gjør det ikke noe å ikke ha med matpakke, det finnes kantiner. På universitetssenteret i Longyearbyen er det ingen som driver kantinen for øyeblikket. Det går altså ikke an å glemme å lage kaffe, å glemme å kjøpe inn filterkaffe, eller brød. I blant, etter en dag på universitetssenteret, kunne jeg tenke meg å sette meg på en kafé og lese litt på vei hjem, men alle kaféene stenger så tidlig at jeg ikke rekker det. Rett hjem! Nordpolet stenger også tidlig, i blant rekker jeg ikke det heller. Det er ikke noe annet sted som selger øl. Da er det lurt å ha et lite lager, men det er slitsomt å gå i oppoverbakke i en halvtime med tung sekk. Det er slitsomt fra før av. Jeg burde heller sette meg på puben og lese, ja, det er mye bedre, men jeg har likevel ikke gjort det. Kanskje vil jeg noen ganger bare hjem likevel, å være et sted uten fremmede.

[Svetlana Aleksijevits]

Hver torsdag begynner jeg litt senere på universitetet, og jeg har derfor gjort det til en vane å løpe en mil før jeg pakker sekken med matpakke, pc og bøker. Jeg løper kanskje ikke så mye resten av uka, tiden strekker seg liksom ikke til, forsvinner i bøker som skal leses, matematikkøvinger som skal forberedes, statistikkoppgaver som skal gjøres, labjournaler som skal skrives og, må jeg innrømme, øl som skal drikkes og venner som skal treffes, men de to ekstra timene på torsdag morgen får jeg uansett ikke brukt til noe annet. Til nå har det vært fint vær, vakre trær, høst og soloppganger i rosa og tropisk oransj, Når jeg kommer tilbake hører jeg på radio mens jeg går i dusjen og lager frokost. I dag var det Nobelprisen i litteratur de snakket om. De snakket om at den burde bli mer folkelig. Jeg tenkte: tenk om de hadde bedt om det samme om de andre Nobelprisene. Tenk om man skulle be Nobelprisene i medisin og fysikk om å være mer folkelige. Jeg tenkte: Hva er vitsen med en høytragende pris dersom den skal være folkelig? Et oxymoron. Middelmådighet har vi nok av fra før av, det er en grunn til at normalfordeling heter normalfordeling i statistikken. De fleste og det meste er rett og slett middelmådig. Det er nok av middelmådighet i livene våre, hvorfor kan vi ikke heller feire at noen faktisk er bedre enn oss andre? Hvorfor ikke kjenne litt på ydmykelsen av å ikke ha hørt om forfatterne som vinner prisen? De færreste av oss er særlig oppdaterte på hva som skjer innenfor fysikk, medisin og økonomi. De færreste av oss vet ikke en gang noe om grunnlaget for noen av disse prisene.

(Jeg husker i fjor, på denne tiden av året, da jeg gikk rundt på vinmonopolet med min ekskjæreste og skulle anbefale ham en rødvin, hvordan han prøvde å forklare meg hva Nobelprisvinnerne i medisin fra NTNU hadde vunnet prisen sin for, han som slet med naturfag på videregående skole-nivå prøvde å fortelle meg hva ekteparet Moser hadde funnet ut om hjernen. Hvordan jeg hørte på ham med et halvt øre, slik jeg så ofte gjorde da vi var sammen, nesten alltid hørte jeg på ham med et halvt øre, tenkte egentlig alltid på andre ting når han snakket. Noen ganger tenkte jeg for meg selv: Før eller siden må han komme til å oppdage at jeg faktisk aldri hører etter på hva han har å si. Men han skjønte aldri mitt bedrag. Ikke der vi gikk rundt på polet heller, og jeg så etter en amerikansk rødvin som den gang var min favoritt. Jeg sa hm, sier du det. Overbærenhet, ikke kritikk, han hadde ikke lenger noen betydning for mitt daglige liv.)

En ukes tid før Nobelprisen i litteratur skal deles ut har jeg noen venner på besøk for vin og middag. Jeg saumfarer bokhylla mi for bøker å låne bort til M. I en av hyllene kommer jeg over Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevits og sier: Se, jeg har faktisk denne boka. Antiatomkraftverkpropaganda, sier jeg. Konteksten er at jeg er for atomkraftverk og det var omtrent slik vennskapet vårt begynte: En høylydt diskusjon om atomkraftverk (og sexkjøpsloven). Om folk bare kunne mer fysikk slik at de virkelig forstod hva atomkraft er, da hadde de vært mindre redde, sier jeg stadig vekk. Jeg forteller M at at jeg skrev en artikkel for et miljøvernblad om kullgruver i Tyskland som de ikke ville trykke, og at teorien min om hvorfor var at jeg hadde stilt kritiske spørsmål til nedleggingen av atomkraftverk i Tyskland. Hvor absurd det er at miljøvernerne kjemper med nebb og klør mot kullgruver, når grunnen til at det blir flere kullgruver i Tyskland er at de har lagt ned atomkraftverkene, som er et resultat av motstand fra den samme gruppen av mennesker. 

Bønn om Tsjernobyl handler nemlig om ekte mennesker, mennesker som opplevde atomkraftverkulykken på nært hold. Aleksijevits har brukt journalistikk til å skrive sakprosa. Hun har intervjuet en haug med mennesker og skrevet en bok om dem. Tar jeg ikke feil, er det det hun også har gjort i de to andre bøkene som er oversatt til norsk. Hvor folkelig er ikke det? Jeg lurer på om de som tidligere på dagen ønsket seg mer folkelighet nå er fornøyde. Eller mente de en folkelighet som kan måles i antall mennesker som har hørt om prisvinneren? Hun er ihvertfall ikke en obskur forfatter. Svært leselig for alle. Historie og skrekkhistorier om strålingsulykker selger som hakka møkk. 

Jeg husker jeg leste den for litt over et år siden, da jeg besøkte H i Oslo etter å ha løpt Birken i Lillehammer. Vi gikk tur i Østmarka og trente yoga på stuegulvet etterpå. Hun lagde en fransk løksuppe med blåmuggost til middag. Vi drakk øl i Sofienbergparken og jeg fortalte min eks at jeg hadde vært i Lillehammer og han trodde jeg hadde vært der i anledning litteraturfestivalen, som om det å dra til et sted for å løpe ikke var en realistisk hendelse. Nei, det var for å løpe, sa jeg. Det var ikke for å dra på litteraturfestival, en litteraturfestival hvor Aleksijevits forøvrig var på programmet. Det var som om han så ned på det, bruker du kroppen, men ikke hjernen, som om det å bruke kroppen utelukker det andre, en for lengst avleggs (og ganske dum) holdning. Og dessuten: Som om litteratur ikke først og fremst handler om å lese. 

Når jeg kommer hjem senere på dagen legger jeg meg i senga og slukker lyset. Rullegardinen er allerede nede, jeg glemte å ta den opp da jeg våknet og det fortsatt var mørkt ute. Planten i vinduskarmen har stått i mørket hele dagen, den må stå i mørket litt til, for jeg skal ta en time på øyet før middag. Men først må jeg sjekke hvem som fikk litteraturprisen i år. Det er gått flere timer siden den ble delt ut, men jeg har gjort andre ting.

Der vi ikke er - det som ligger utenfor

Vi møtes ved kaffemaskinen, matematikklæreren og jeg, hun spør hva jeg skal når jeg er ferdig med dette, "når du blir stor" sier hun på spøk, og jeg svarer jeg skal studere bioteknologi, og hun sier: På UiA da?, og jeg svarer nei, på NTNU, som om jeg allerede vet det, og jeg sier jeg gleder meg, for det gjør jeg jo, gleder meg til å lære nye ting, til å bli noe; gleder meg til å dra et nytt sted, et sted hvor det ikke regner hele tiden, mens kaffekoppen sakte fylles med espresso fordi jeg ikke klarte å finne knappen for vanlig kaffe, som kanskje tyder på at jeg er trøtt og at espresso er riktig valg likevel. Det er den dagen jeg forsover meg, blir sovende for lenge fordi jeg glemte å skru på alarmen på telefonen, men har likevel god nok tid til å komme meg til skolen tidsnok, det er bare det at jeg pleier å stå opp så mye tidligere, pleier å spise frokost sakte, lese, ordne matpakke, helle kaffe på termos selv om jeg noen ganger når jeg drikker av den tenker at jeg kanskje drikker for mye kaffe, kanskje jeg burde drikke mer vann, fordi jeg ser rundt meg i klasserommet, ser at det er flere som har vannflasker på pultene enn kaffekopper og termoskopper, det er noe annet enn på universitetet; kaffekopper overalt; og i pausene, som varte et kvarter, gikk folk i kantina og stilte seg i kø; kaffe skulle de ha, kanskje også noe å spise. Gå over plassen omgitt av den gule murbygningen, en firkant midt i, gå over den, over grusen, i regnet, fordi det regna alltid, det gjorde det; kjøpe kaffe, liten til ti kroner fordi jeg raskt lærte meg at en stor var for mye, gav meg skjelven, kaffekvalme, kaffekvalme som er den verste kvalmen, mye verre enn å være alkoholkvalm; når man har drukket for mye vin eller øl kan man drikke vann, ta en matbit, få litt frisk luft, gå litt, så går det over, men kaffekvalme kan man ikke gjøre noe med, hjelper ikke å drikke vann, hjelper ikke å spise, ingenting hjelper, man må bare vente til den går over.

Og så kjøpte man kaffe som man tok med seg over grusen igjen, tilbake, tilbake til notater og bøker og verdenslitteratur og filosofer og essays om alt dette, om mennesker som forelsket seg, om mennesker som var ulykkelige, om mennesker som så på stjernehimmelen, om mennesker som dro ut i krigen eller flyktet fra den, om mennesker som bygde byer og om mennesker som gikk under i byer; om mennesker som seilte oppover elver, om mennesker som reiste over havet, om mennesker som lengtet etter noe; om mennesker som tok hevn, om mennesker som ville vite alt, og av og til, noen få ganger, om mennesker som var lykkelige, men de var bare bipersoner og kanskje var de ikke så lykkelige likevel hadde vi bare kjent dem bedre, fått anledning til det; ville vi da kanskje akseptert at det å være lykkelig bare er en utopi, forestilling, at det ikke går an og at det å ha det mest mulig komfortabelt i livet ikke er det samme, å ha alt det som alle andre har, for du er ikke som alle andre, du er du.

Er det kanskje derfor jeg ofte ikke klarer å bestemme meg, eller så ofte ombestemmer meg, fordi aller først ønsker jeg at livet skal være slik og slik, jeg legger planer og tenker at sånn skal det være, kanskje fordi jeg har sammenlignet meg med noen andre, mer eller mindre bevisst; kanskje fordi jeg ønsker å vise til noen: se dette er meg, selv om det egentlig ikke er meg, kanskje for å hevde meg, og så, når jeg får tenkt meg om, når jeg lar det synke, har tenkt tanken lenge nok, er den ikke lenger så viktig og jeg tenker hva er poenget, burde jeg ikke heller gjøre det jeg vil, det jeg vil når jeg ikke tenker på meg ved siden av noen andre, når jeg ikke føler jeg må overbevise noen om noe; det er da jeg ombestemmer meg, kanskje for ente gang, og kanskje har jeg allerede sagt A og må gjøre B, men det blir sånn, det bare blir sånn fordi det ikke alltid er så lett å definere seg selv, ikke så lett som man tror.

En dag slår jeg følge hjemover med en kvinne som forteller meg at hun en gang gav opp det hun egentlig ville og ble sykepleier istedet, drakk whisky og ble ulykkelig, for selv om man ikke kan bli lykkelig, kan man jo få det ok, og hva er galt med det. En annen venn av meg sa en gang for lenge siden at hun hatet at folk sa at ting var helt greit, hva skulle man med helt greit, det skulle være bra, det beste. Men hva er det beste, hvor er grensen, når ønsker man over hodet på seg selv. Når ønsker man seg for mye til sitt eget beste, og man må passe på å ikke undervurdere seg selv heller, ende opp etterpåklok: Brukte jeg virkelig tiden på det. (Samtidig er det kanskje nettopp det som har fått deg dit du er i dag, det du vet om deg selv i dag og i morgen.)

Det som var viktig før, vil kanskje siden ikke være så viktig; En dag er det en mann som blir sint på meg fordi jeg har gitt bort skatollet til noen andre enn ham, hadde ikke jeg sagt at han skulle få det? Var det ikke jeg som hadde spurt ham om han ville ha det, som han svarte ja til, ville gjerne ha det, for lenge siden, så lenge siden at jeg trodde han hadde ombestemt seg, ikke ville ha det likevel og derfor gav jeg det bort til noen andre istedet, hvorpå han kontakter meg, spør om han kan hente det da og da, og jeg sier at jeg ikke eier det lenger, er ikke lenger mitt, har gitt det til noen andre, og han blir sint, irritert, sur, kjefter på meg over meldinger, men det får meg ikke til å føle noen ting, han er sint, ok, hva betyr det for meg, ingenting lenger, jeg gidder ikke å svare, trenger faktisk ikke å forholde meg til dette; ting jeg ville brydd meg veldig om før. Faktisk har jeg helt glemt det, det er en bihendelse, noe som forsvinner i alt det andre; i proteinsyntese, ekskursjonsplanlegging, astrofysikk, løping, skirenn, andre mennesker. Jeg kommer ikke på det igjen før jeg en morgen, en morgen jeg ikke har forsovet meg og allerede har pakket sekken med bøker og matpakke, sitter og leser et skuespill av Sara Stridsberg, Medealand, en gjendiktning av myten om Medea, om Medea som er syk av sorg, som faktisk er syk av sorg, kjærlighetssorg; som nå, mer enn alt, over absolutt alt, ønsker seg fri fra Jason, hun vil bare være helt fri, unnslippe den makten han har over henne, som han naturligvis har fordi et kjærlighetsforhold handler om nettopp makt, makt over den andre; jeg vil gå så langt som å si at maktkamp er en av kjærlighetens bestanddeler, som også Stridsberg sier, sier hele tiden, i alt hun skriver; kjærligheten er å være ufri, å ikke være i stand til å velge helt for seg selv.

Det leser jeg en morgen før jeg går ut, det er en dag hvor det blåser, typisk Sørlandet; det blåser, men det regner ikke, er det fra havet vinden kommer, Skagerrak eller Nordsjøen, som jeg også tenker på i en fysikktime hvor fysikklæreren snakker om Hubble-teleskopet, hvordan de fikk den til å gå i en helt spesielt retning, i en helt spesiell kurs, slik at den oppdaget stjerner der hvor vi før trodde det ikke var noe, ikke hadde sett noe, og av en eller annen grunn bringer det fram i meg nettopp et minne fra Nordsjøen, om en reise i seilskute, hvor jeg stod ved roret og skulle navigere, holde stø kurs, sammen med en annen mann, kanskje mer en gutt, vi var nitten, en jeg var forelska i og skikkelig opptatt av, et menneske som jeg ikke bryr meg noe om lenger, vet ikke hva han driver med og det kan være det samme, vet ikke en gang om jeg er venn med ham på Facebook lenger; også han bare dukket opp i hodet mitt, som en biperson i et annet minne, minnet om at jeg en gang stod på dekk på en seilskute over Nordsjøen midt på natta, ikledd termodress, på vei til Orknøyene, og alt rundt var bare hav og stjernehimmel, vi hadde ennå ikke passert oljeplattformene.

Eller husker jeg feil, hadde vi kanskje allerede passert dem, var vi ikke på vei til Orknøyene, men på vei hjemover, tilbake til Bergen, hvor det var vår og rhododendronen blomstret i den botaniske hagen på Milde, røde, rosa; minner som ikke falmer, men som ikke lar seg plassere i noen riktig rekkefølge, er bare små bruddstykker som dukker opp en gang i blant, midt i en fysikktime, ved siden av noe annet jeg kommer på, noe jeg leste nylig, at forskerne hadde oppdaget et ekko etter det store smellet, hvordan oppdaget de det, hva var egentlig ekkoet, kan vel ikke være lyd, og betyr ikke det at noe har kommet fra et sted og så kommet tilbake, det som jo er ekko, og at universet da har en grense, en ende, at også den tar slutt et sted og utenfor er noe vi ikke vet, noe helt ukjent, eller kanskje et annet univers som ligger inntil vårt, rett utenfor.

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

Nymphomaniac

p

I går smurte jeg matpakke og stakk på kino for å se Lars von Triers siste del av depresjonstrilogien. Digger både Antichrist og Melancholia, gledet meg masse til Nymhomaniac. Eller dvs. at jeg grugledet meg, for Lars von Triers filmer er jo ikke akkurat smertefrie, dessuten varer jo kinoversjonen av Nymphomaniac i over fire timer. (Hvor mye lenger originalen er, vet jeg ikke.) Jeg har lopper i blodet og krysset derfor fingrene for at dagens skitur var så hard og lang at jeg ville klare å bare sitte (utslitt) i en kinosal hele kvelden. Det funka, jeg så Nymphomaniac og konklusjonen ble: Det er noe av det beste jeg har sett av film i hele mitt liv. Noensinne. Herregud. Følte den rommet noe fra alle aspekter av livet og mere til. Full av litterære referanser var den også (elsk!). Hadde den vært en bok hadde jeg stappa den av eselører og understrekninger. Har tenkt på den i hele dag og nå hører jeg på Rammstein og har bare lyst til å se den en gang til.

Danske småbyer, fengselsopphold og sommertider: Bøkene jeg leste i mai

Denne måneden har jeg slukt bøker. Jeg bare leser og leser og får ikke nok. Jeg husker en gang vi hadde lesekampanje i fjerde klasse på barneskolen. For hver bok noen leste skulle vi skrive den på en gul papplakat på veggen. Når vi nådde hundre, skulle vi dra til svømmehallen og det var noe alle ville. Jeg skrev på den plakaten hver dag, det var så ofte at lærerne mistenkte meg for å lyve på meg bøkene. Husker de begynte å spørre meg ut om bøkene, hva var det som skjedde i dem? Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo lest alle bøkene. Ni år var jeg og hadde ennå ikke lært meg å ikke godta dårlig oppførsel (for når jeg tenker på det nå, så synes jeg det var frekt av disse lærerne å åpenlyst vise fram at de trodde jeg løy). Forøvrig hører det med til historien at en klassevenninne ved navn Anja og jeg var så ivrige på å dra til svømmehallen at vi skrev en bok på sammenbrettede A4-ark og pushet den på alle klassekameratene våre slik at de kunne skrive at de hadde lest den. Det var en historie som bare tok et kvarters tid å lese. Lesekampanjen, som lærerne sikkert hadde tenkt til å ha gående i et par uker, var over etter én, og vi fikk dra til svømmehallen, hurra!

Det var på Steinerskolen. 

I femte klasse begynte jeg på en vanlig skole, og jeg husker forbauselsen over at de hadde et eget skolebibliotek (tenk dét!) og den første turen jeg var der, sammen med klassen. Alle skulle låne bøker og jeg stod litt fast, visste ikke helt hva jeg skulle lese. Klasseforstanderen foreslo en leseløvebok om Frans, for det var det de fleste andre leste. Husker jeg ble skikkelig fornærma, men også overrasket over at det ikke var sånn at andre mennesker leste like mye og avansert som meg, noe som, femten år senere, fortsatt av og til overrasker meg.

Mange slike historier er det. Tilogmed mine egne foreldre, som har et eget biblioteksrom i huset, som høytoppleste for meg siden (min) tidenes morgen, lærte meg å lese lenge før skolen, tok oss med på biblioteket på lørdager og kjøpte en kasse med bøker av Astrid Lindgren og Michael Ende til meg før jeg fylte seks, har måttet be meg roe ned lesingen. Ja. For det finnes jo faktisk andre ting i verden også. Fjell, skog, skøyter, hester og matematikk f.eks. 

Uansett, hva er det jeg har slukt? Jeg har bl.a. lest hele forfatterskapet til Helle Helle. Jeg leste en bok av henne for flere år siden (Hus og hjem), men likte den ikke så godt. Jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse da jeg tilfeldigvis kom over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann på biblioteket. Dagen etter at jeg hadde lest den gikk jeg jeg på biblioteket og lånte resten. Nå er alle sammen lest og jeg lider av post-noe; av og til i ettertid kjenner jeg at jeg har lyst til å lese mer Helle Helle, men så kommer jeg på at jeg allerede har lest alt hun har gitt ut og så blir jeg skikkelig skuffet. Det har skjedd flere ganger. Jeg krysser fingrene for at hun gir ut noe nytt snart. 
I tillegg har jeg også, etter å ha bedt om tips fra bloggleserne mine og snoket rundt på Les! Lue!, prøvd å lese meg opp litt på finsk (samtids)litteratur siden jeg om en uke drar til Helsingfors og skal være der resten av måneden. Der skal jeg studere finsksvensk modernismelitteratur på universitetet i Helsinki i sommervarmen og spise lakris-is hver dag!

En av dagene det var tjueseks grader eller noe, egentlig altfor varmt for meg, uansett, jeg pakket sekken med kaffe på termos, matpakke og bøker, satte meg på bussen til Milde utenfor Bergen og tilbragte dagen i botanisk hage. 

PROSA
1. FURUSET av Linn Strømsborg
2. FORESTILLINGEN OM ET UKOMPLISERT LIV MED EN MANN av Helle Helle
3. JORDBÆR I NOVEMBER av Pirjo Hassinen
4. LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth
5. PURGE: REHAB DIARIES av Nicole Johns 
6. BREAKFAST OF CHAMPIONS av Kurt Vonnegut 
7. DYP RØD 315 av Helene Uri
8. BILER OG DYR av Helle Helle
9. RØDBY - PUTTGARDEN av Helle Helle
10. RENT SPILL av Tove Jansson
11. EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø
12. ECSTASIA av Francesca Lia Block
13. HISTORIEN OM FRU BERG av Ingvild H. Rishøi
14. LA STÅ av Ingvild H. Rishøi
15. TOLV MÅNEDER I SKYGGE av Lukas Moodysson
16. SANNHETEN av Riika Pulkkinen
17. SYNGJA av Lars Amund Vaage
18. SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen
19. NYNNES DAGBOK av Henriette Lind, Lotte Thorsen og Anette Vestergaard
20. NIELS KLIMS REISE TIL DEN UNDERJORDISKE VERDEN av Ludvig Holberg
21. NED TIL HUNDENE av Helle Helle
22. DA DUENE FORSVANT av Sofi Oksanen
23. DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle
24. FALLVANN av Mikael Niemi
25. TONIO KRÖGER av Thomas Mann
26. TREDVE DAGER I SANDEFJORD av Vigdis Hjorth
27. HUDENS TID av Anja Snellman

POESI
28. WHAT'S MY NAME av Kenneth Pettersen
29. KOLLEKTIVET av Ingrid Furre
30. ÅRHUNDRETS KJÆRLIGHETSSAGA av Märta Tikkanen

TEGNESERIE
31. WILSON av Daniel Clowes
32. ELIN UNDER HAVET av Sofia Malmberg

ANNET
33. FOLKELESNAD av Agnes Ravatn
34. FRAGMENTER AV KJÆRLIGHETENS SPRÅK av Roland Barthes
35. DEN TRØSTENDE SCHOPENHAUER. SCHOPENHAUER OM DØDEN av Schopenhauer med innledning og kommentarer av Sverre Sløgedal

---

DEN BESTE BOKA
Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann, Biler og dyr og Rødby - Puttgarden. Alle sammen av Helle Helle.

I begynnelsen av måneden leste jeg novellesamlingen Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi og var svært positivt overrasket, men etter å ha lest novellesamlingen Biler og dyr har jeg nesten glemt den.

I tillegg må jeg nevne at jeg også er blitt litt hektet på Vigdis Hjorth. Hun er så kul. Både dama og bøkene. Akter å lese mer av henne senere i sommer.

DEN KJIPESTE BOKA
Nynnes dagbok. Herregud. En dansk og (SYKT) dårligere versjon av Bridget Jones. Nei, les heller Bridget Jones-bøkene på nytt igjen (de er jo faktisk ganske morsomme, ihvertfall var det det da jeg leste dem, men det begynner jo riktignok å bli noen år siden).

STEFFEN TAR SIN DEL AV ANSVARET av Christian Valeur

Jeg leste på omslaget av Steffen tar sin del av ansvaret og forventet meg en bok full av ironisk distanse, en irriterende roman fra ironigenerasjonen, men jeg tok feil. Den snakker om den, men er ikke det selv (selv om den riktignok er en satire). Romanen handler om Steffen som treffer Kjersti fra Sogn og Fjordane, hun snakker en dialekt hvor de sier 'da' i stedet for 'det' (det elsker jeg, det er så fint) og er med i Natur & Ungdom, og Steffen, han melder seg inn i Naturvernforbundet og krangler med kjæresten sin, Isabell, om det å kaste brukelig mat osv., og jeg kjenner meg igjen, hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over at kjæresten min åpner en ny boks av noe når det allerede er en åpnet i kjøleskapet, fordi en ny en liksom er bedre, hvor kommer det fra? Den gamle først, så ny. Især gjelder det peanøttsmør. Hos Steffen og Isabel gjelder det cola light.

Steffen jobber på en restaurant hvor han spiser restene og mat som skal kastes, han orker ikke tanken på at den skal kastes, så han spiser den eller tar den med hjem og gjemmer den i boden, glemmer at han legger maten i boden til naboenes irritasjon. Jeg skjønner frutasjonen. Jeg har selv jobbet i restaurant og sett menger av brukelig mat bli kastet, pga. noen regler som skal følges, men hjemme hadde den maten aldri blitt kastet. Av og til har jeg reddet den, andre ganger innsett at det ikke nytter, jeg kan ikke ta med syv mozarellasandwicher hjem, jeg får ikke spist dem, jeg kan ikke spise syv mozarellasandwicher.

Steffen føler seg som en støvsuger. Vel, det er mitt utrykk. Det er når man må spise restene i kjøleskapet fordi ingen andre i husholdningen gidder. Jeg føler meg også sånn mange ganger. Jeg skal lage matpakke og har helst lyst til å kutte to skiver av det nye valnøttbrødet og ha brunost og blåbærsyltetøy på, men jeg vet at det ligger en tacolefse fra i går som ikke ble spist, og en Tupperware-boks med mais, tomat og agurk i blandet den siste skvetten av salsa som var i glasset, så jeg tar med det som matpakke i stedet. Heldiggrisen av en kjæreste kan spise av det nye valnøttbrødet når han skal spise lunsj. Kathleen tar sin del av ansvaret.

Steffen blir til slutt dritlei av at alle gjør narr av ham og drar avsted til skogs for å leve mest mulig miljøvennlig. Og fordi det er trøbbel i forholdet ellers også. For er han egentlig opptatt av miljøet, eller er han opptatt av Kjersti?

Det er småting Steffen gjør for å forsøke å redde miljøet, og det er småting boka handler om. Steffen melder seg ikke inn i en aktivistgruppe full av hemmelighetskremmerier, eller bedriver lobbyvirksomhet "der oppe" et sted. Man trenger kanskje ikke det heller, selv om noen av romanens personer ville mene at det ikke er noe poeng for enkeltmennesket å gjøre noe når statene ikke gjør noe (eller nok). De diskuterer over øl og undrer seg over små miljøspørsmål som kanskje egentlig er store. (Som i alle monner drar, vet du.) F.eks. stusser de over hva som er mest miljøvennlig av å tørke seg med en lufttørker eller å tørke seg med papir? Det er noe jeg lurer på stadig vekk når jeg går på do på utesteder. Noe svar kommer aldri i denne boka, mattestudenten som sier han skal regne det ut finner ikke tallene han trenger til regnestykket, og jeg lurer fortsatt på det. Hva er mest miljøvennlig av de to? Ikke at det har så mye å si for mine egne vaner uansett, jeg tørker meg alltid på buksene, men jeg er nysgjerrig. Den som vet og leser dette, kan ikke fortsette videre uten å gi meg et svar.

Romanen begynner faktisk med at Steffen nettopp har ankommet hytta i skogen, hvor han skal bo og leve et liv med nullutslipp av CO2. Derfra skues det tilbake til hendelsene som har ført ham dit. Pga. noen mistolkede ord i telefonen, dukker vennene hans opp på hytta, deretter familien og kjæresten. Det blir litt av en miks. Tilogmed Kjersti er der. Hvordan skal det gå?

«En hverdagssatire» står det på omslaget, og ja, det er en underholdende og morsom satire dette her, om «ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel

jordklode.»

Litteraturfestivalen

Nå drar jeg avgårde til Lillehammer Litteraturfestival. Woho! Der skal jeg jobbe, drikke vin, høre på forfattere og se på Jens Lapidus. Men først skal jeg sitte på toget, spise matpakke (brødskiver med jarlsbergost, salat, rødløk, grov sennep og remulade, og brødskiver med peanøttsmør og bringebær- og blåbærsyltetøy), drikke espresso (på termos) og lese til eksamen og i Jean Paul Sartres Nausea.

Om å sende bøker ut i verden

Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.

Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.

Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.

Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.

Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.

Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.

Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.

Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.

Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.

Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.

Vegansk kikert- og brokkoligrateng

Sist uke da jeg postet et innlegg om en vanlig uke i Bergen, var det noen som foreslo om jeg ikke kunne legge ut oppskriftene på gratengen og kokoscurryrisen. Kokoscurryrisen kan jeg ikke legge ut for oppskriften på den kan jeg ikke, den er det kjæresten min som lager. Men den veganske kikert- og brokkoligratengen, den er det jeg som lager! Opprinnelig kommer oppskriften fra den fantastiske kokeboka Vegan with a Vengeance av Isa Chandra Moskowitz, men jeg har endret litt på den.

Her er det som trengs:

3 hermetikkbokser med kikerter

1 løk, kuttet

3 gulrøtter, revet

1 brokkoli, i små buketter

25 gram brødsmuler

3 spiseskjeer olivenolje

250 ml grønnsaksbuljong

1 teskje salt

Dette gjør du:

Sett på ovnen til 180°C.

Mos kikertene i en stor bolle med en potetmoser eller en gaffel. Det tar circa to minutter før de er most til den rette konsistensen. Putt oppi grønnsakene og brødsmulene og rør alt godt. Ta oppi olja og rør igjen. Putt oppi buljong og salt.

Hell alt sammen oppi en form og press alt utover til det blir en jevn overflate. Dekk til med aliminiumsfolie og bak det i 45 minutter. Så tar du av folien og lar det steke i ovnen i 15 minutter til.

Så kan du spise den. Gjerne med limonade til. Og om du får rester, kan du ha det som matpakke, for retten smaker godt når den er kald også!

Og helt til slutt, som bokalibi, vil jeg gjerne anbefale nevnte kokebok. Ikke bare er alle oppskriftene i boka veganske og gjør kål på myten om at vegansk mat er kjipt, men Isa Chandra Moskowitz skriver også morsomme historier og anekdoter om mat innimellom alle oppskriftene. Hun kommer også med en haug med smarte kjøkkentips. Og slapp av, selv om hun er amerikaner, står alle oppskriftene ført opp med måleenheter som vi også bruker. Dessuten oppfordrer hun til å gjøre om på oppskriftene og være sloppy med mål, bytte ut ingredienser og bare egentlig gjøre det man selv vil med oppskriften, og det kan man jo ikke annet enn å like!

Hyttepåske

Etter bypåske(ferie) og tørr asfalt i Kristiansand og solskinn, dro vi med toget til hyttepåske på Østlandet. Der var det bittelitt snø.

Udyret.

Relativ tørr grus.
tursko

Tørr surfing.
surfer

Drar på solbrillene for å forhindre snøblindhet.



Kom over reservelageret til en råner.
bilpanser

Kjærestebilde av EA og jeg.
gjødsel

Vi gikk forbi et hundehalsbånd uten noen hund i. Den ble sikkert spist opp av en fugl.
ørn

Tømmerhogst.

Jeg vinner i Fantasi.
mime

Påskeservietter.
påskekylling

Påskenøtter. (Ja, stemmer det, sånn så en tv ut før.)

Gammel tomflaske.



Edderkopp.

En dag dro vi til Sverige og der tok vi ferje.

På ferja.
innsjø

Alle har vel sett Fucking Åmål? Jeg har sett den hundre ganger.
Lukas Moodysson

På butikken i Ed. Vi kjøpte en haug med kanelbullar og en berlinerbulle.



Frosne bær i løsvekt.

Ekstra lagret og eksepsjonell smakrik ost.
adjektiv

Skikkelig god pæredaimis som jeg spiste masse av i København i fjor sommer. Og så hadde de den i Sverige óg!
daim

Bil med tre hjul.
varseltrekant

EA's parfym & kläder.
erik

Anslagstavla.
oppslag

MC- og motormuseum. Tidligere het det Motorsagmuseum. Mye kulere. Bilkøen skyldes at Systembolaget er museets nærmeste nabo.
motorsag

Ut av Ed.

Polly rocks. Klattene med lakris smakte som lakrisen på Isabella-lakris-isen som ikke finnes lenger.
synd

Påskmust.
humle

Hjem fra Sverige.
norge

Gammelt landhandelskilt.

Kunstverket til broren min. Zalo og kanel.



Sitronkake.



Jeg leser i Jonathan Franzens The Corrections og har jordbærsyltetøyflekker på buksa etter belgiske vafler-spising.



Jeg lagde hodet til høyre i kunst - og håndverktimene på barneskolen. Alle tror alltid at jeg har prøvd å lage en Påskeøya-figur. Jeg derimot synes det ligner på sløydlæreren.



Skattejakt.

Mester-sudoku. Den som løser sitt først vinner en appelsin og MASSE ære. EA brenner sin i peisen og Karl gjør narr av innsatsen min. Ingen vinner ære.



Vi sender meldinger til Øystein og Rune.
nrk

små

Matpakke til togturen tilbake til Bergen og semesteroppgave.