Vent og se

To eksamener er gått og jeg sitter igjen med en følelse av hva nå?, som om det å lese til eksamen fra morgen til kveld er noe jeg alltid gjør, konstant, hele tiden, som om livet pleier å være de ukene før eksamen, og jeg ellers ikke gjør noe. Jeg vimser, vet ikke. Jeg går til kommunehuset og ber om en rett kopi av en gammel eksamen, sender den til universitetet som skal ta hånd om søknaden min. Går ikke på biblioteket som jeg ellers ofte pleier å gjøre, hvor jeg leser og fortsatt er redd for at bibliotekarene skal si noe til meg når jeg tar opp en banan eller en yoghurt, noe om at det ikke er lov til å spise på biblioteket; det må være noe som henger igjen fra da jeg var liten, da var det ikke lov, og man skulle være stille, men de dagene er forbi. Nå er det tilogmed miljøstasjoner i hvert hjørne, slik at man kan kaste bananskallet i én skuff, plastbegre i en annen og papir i en tredje, og folk snakker i telefonen og henger sammen, de møtes, snakker, drikker kaffe, krangler. Av og til sitter jeg i nærheten av skranken hvis det er ledig, og jeg har lagt merke til at den ene bibliotekaren alltid klager over noe, hver gang, hver eneste gang. Han klager på mennesker, på rot i systemet eller endringer i systemet, på noen som har gjort noe feil (muligens kolleger), på lånere og andre biblioteksbrukere, det er jammen meg mange som er helt grønne på data, mange utlendinger som ikke forstår, og folk som verken vet forfatteren eller tittelen på en bok de vil låne, det er så vidt de vet hva den handler om, men lese den skal de. Lenge visste jeg ikke hvordan han så ut, fordi jeg alltid bare hørte ham, det var stemmen hans jeg gjenkjente fra gang til gang, jeg tok aldri bryet med å snu meg, hvorfor skulle jeg det, det var ikke sånn at jeg gikk inn for å høre på ham, det var aldri spesielt interessant det som ble sagt, bare klaging, men en mild klaging, jeg ble så vant til den, visste alltid hva stemmene rundt meg kom til å snakke om, og kanskje var det derfor jeg satte meg akkurat der på biblioteket, fordi denne klagingen aldri satte meg ut, var ikke til meg, var ikke spesielt interessant, og jeg ville klare å fortsette å arbeide med det jeg holdt på med, det gjorde ingenting. Men så lot det meg ikke gå helt upåvirket heller, for jeg begynte å forestille meg hvordan han så ut, mer eller mindre i underbevisstheten, jeg ble ikke klar over at hodet mitt hadde laget et bilde av ham før jeg faktisk så han en dag, jeg så en mann rydde bøker i en hylle i nærheten av skranken da jeg var på vei opp trappen, han sa noe til en som satt i skranken, og jeg gjenkjente stemmen hans, er det han! Jeg hadde forestilt meg en mann med langt blondt hår i hestehale og svart T-skjorte med et eller annet metallband på, for jeg har en slags fordom om at det er sånne menn som blir bibliotekarer, de som først var gutter som leste fantasy og hørte på metall, som kan en masse trivia og av og til er pirkete på ting man sier, selv om de skjønner hva jeg mener, de liker bare å kverulere. Men stemmen så ikke sånn ut, han hadde kort, gråaktig hår og litt mage, var kortvokst, muligens var det andre helt riktig, jeg så ham jo bare, ble ikke kjent med ham, for alt jeg visste kunne det jo hende han hørte på metall hjemme.

Dagen etter eksamen går jeg ikke dit. Jeg setter meg for å skrive et annet sted, jeg kommer på at det er lenge siden jeg har skrevet noe, det kan jeg gjøre. Jeg sitter og skriver på noe, sletter, skriver; sletter, skriver, helt til det jeg sitter igjen med, to avsnitt, ikke er noe bedre enn de to første avsnittene jeg skrev før jeg begynte å slette, skrive. Det har gått mange timer og avsnittene handler om det samme, ennå, det var en idé som jeg begynte på før den fikk modne, kanskje bærer den ikke livets rett heller. Det var noe jeg hørte på radioen som jeg ville skrive noe ut av, men jeg fikk det ikke til. Kanskje skulle det bare fått forbli noe jeg hørte på radioen.

Jeg hører på musikk jeg halvveis liker fordi jeg ikke vet hva jeg skal høre på, vil høre noe som er nytt og bra, men vet ikke hva. Noe som jeg tenker at jeg gleder meg til å høre igjen neste dag når jeg legger meg.

Jeg bruker en evighet på å komme meg inn på samordna opptak, forbanner java (som jeg alltid gjør), lurer på hvordan folk som har det travlere enn meg orker det; finner statistikk over de siste års poengkrav til studiene jeg vil inn på og regner og regner og regner om og om igjen for å se om jeg har en sjanse. Jeg har gjort det før, mange ganger, men gjør det igjen og igjen. Det ligner nesten en tvangstanke. Jeg er besatt. Kanskje har jeg regnet feil før, jeg synes desimalene blir forskjellig fra gang til gang. Jeg kunne ha kikket på boligannonser fra stedene jeg vil til, men har gitt meg selv forbud, slik at jeg ikke skal bli skuffet hvis jeg ikke kommer inn. Tenker at hvis jeg bare hadde vært fornøyd med universitetene med mindre poengkrav, så kunne jeg vært glad nå. Senere gjør jeg det likevel, jeg kikker på boligannonser. Jeg vet allerede hva jeg skal ha på veggen, ser for meg hvordan det kommer til å se ut på veggene, om de ble mine vegger. Jeg lurer på hvilken farge jeg skal ha på veggene også, jeg vil ha mintgrønne vegger, en deilig farge, men kanskje kommer jeg til å bli lei, kanskje må det bare være hvitt. Jeg håper jeg klarer å teipe så bra at det ikke kommer noen ujevne kanter eller farge på listene. Jeg har knapt malt innvendige rom før, men nå tenker jeg på det.

Jeg glemmer at det ligger stabler av halvleste bøker på pulten min, bøker jeg forlot da eksamen nærmet seg, som jeg nå kan vende tilbake til. Jeg glemmer at jeg har en sykkel med et punktert dekk, at jeg nå endelig har tid til å lære meg å fikse det. Jeg løper ikke heller, tar en hviledag. Alt skal jeg gjøre i morgen i stedet, når jeg kommer på det. Når jeg kommer på at sykkelen står der, når jeg kommer på at bøkene ligger der, når jeg kommer på at jeg skal delta i et løp. Først er det bare en dag i mellom.