lørdag 31. mai 2014

Ad fontes

Desember totusenogelleve, slutten på polaråret, jeg har nettopp hatt eksamen i litteraturvitenskap og drar på arktisk/antarktisk aften på Cinemateket, ser svart/hvitt filmer fra polekspedisjoner og tenker på at jeg har så fryktelig lyst til å dra til Antarktis eller Arktis, tenker at livet mitt skulle vært å dra til slike steder og se på pingviner og hvaler og isen, den enorme, mektige, hvite, av og til blå, isen. Var det det skulle vært, istedet tråkker jeg på brosteiner i en by jeg aldri riktig kommer til å like, leser så mange bøker at sjela kommer til å ta skade av det og er sammen med en som jeg ikke burde være sammen med, men ingen av disse tingene vet jeg den kvelden jeg tar siste bane hjem og lufter det jeg har tenkt så mange ganger, jeg skulle ønske jeg skjønte ligninger og algebra sånn at jeg kunne ta realfagskompetanse og bli biolog, men nei, det er bare noe jeg tenker, det kommer ikke til å skje, og jeg sier det også, til ham når jeg kommer hjem, jeg skulle blitt biolog, tror du jeg hadde klart å lære meg matematikk likevel, og han tenker kanskje det han mange ganger har sagt til meg, det er så mye du sier du skal som du aldri gjør.

Sommeren totusenogto. L og jeg leier hestene våre langs veien, det er varmt og støvete, jeg er tretten år og livet er å sitte på bussen og lese fantasybøker på vei til stallen etter skolen, hoppe hindere og ri versader, spyle hestene og oss selv etter treningsøkter, men ikke på bekostning av skolen, derfor står jeg opp i femtiden hver morgen og gjør ferdig leksene, for jeg, jeg skal bli marinbiolog når jeg blir stor. Sier til L at det faktisk ikke er hester som er yndlingsdyret mitt (det sier jeg, for jeg er jo bare tretten år), men at det er det sjøpattedyr som er, og at jeg en dag skal bli marinbiolog, selv om jeg vet at det ikke er sånn som i Flipper, altså, hvor man svømmer med delfiner og havner ufrivillig i narkotikabåter mellom Florida og Cuba. Men hester er fine de også, altså, og hesten min, som innen ett år kommer til å dø, er verdens fineste hest. Svart om vinteren, mørkebrun om sommeren, med hvite tegninger på bena, pannen, mulen, ryggen. Det er over ti år siden, men er fortsatt mitt livs største hjertesorg. 

En eller gang på nittitallet får jeg en bok i presang som handler om dyr i havet. Jeg leser den ut ganske raskt, med en gang. Jeg leser den flere ganger, så mange ganger at bokryggen blir helt ødelagt. Det handler om krabber, eremittkreps, maneter og sjøstjerner. Jeg ser Free Willy hundre ganger og dokumentarer om livet i havet på tv. Jeg skal bli to ting når jeg blir stor, og det er forfatter og marinbiolog. Jeg har lest omtrent alt av Astrid Lindgren og fått med meg at hun ikke ville bli forfatter da hun var liten. Jeg skal aldri i mitt liv ha kjæreste, for hva skal man med det. Jeg har veddet med klassevenninner om at jeg aldri skal få meg mann og barn, noensinne. Klassevenninnene sier at jeg en dag kommer til å bli voksen og tenke noe helt annet. De vedder i mot. Jeg ønsker meg en hest mest av alt i hele verden og maser på foreldrene mine, kanskje mest på pappa, stadig vekk. Jeg går i et bursdagsselskap hos ei som heter Linn som har kattunger hjemme hos seg, det er en av de gøyeste burdagsselskapene jeg har vært i. 

Tjue år etterpå har ting forandret seg litt, men ikke veldig mye. Jeg leser ikke bare bøker om sjødyr, men også om cellebiologi, gener, evolusjonen og skogen. Jeg skriver og leser og prøver fortsatt å skrive noe som folk vil lese. Jeg er blitt voksen og maser ikke lenger om hest, men det betyr ikke at jeg ikke ønsker meg en. Lenge red jeg ikke i det hele tatt, men det siste året har jeg begynt å trene på versader og å få hesten til å gå fint på tøylen igjen. Jeg leser sjeldent fantasybøker lenger, men er like glad i lese som jeg var. Jeg fikk meg kjæreste, men tapte ikke veddemålet. (Jeg kommer ikke til å tape det heller.) I går hadde jeg min siste eksamen, i matematikk, som måtte til for å få realfagskompetanse. I sommer skal jeg flytte til en ny by og endelig bli biolog, skaffe meg en hund fordi jeg har tenkt på det kjempelenge og kan velge det, det er det ingen andre som bestemmer om jeg kan ha eller ikke. 

Det er lett å ordne hendelser og livet i en sammenheng som kanskje ikke var der da det skjedde, etterpå, når det har skjedd. Det er lett å strukturere alt etterpå. Det er lett for meg å si nå at det var år hvor jeg gjorde ting uten å høre på sjela. Men det er sånn det føles nå, som om jeg endelig er kommet hjem. Det var synd det tok så lang tid å finne ut at åtteårige jeg, tiårige jeg og trettenårige jeg hadde rett hele tida. Det var synd det ble en så lang omvei. Det var synd jeg droppa ut av videregående, det var synd jeg ble forelska, det var synd jeg tok en underbetalt jobb, det var synd jeg oppførte meg som en drittunge, det var synd jeg ble så ulykkelig at jeg ble syk, men det kunne jo gått mye verre. For et eller annet sted på veien hørte jeg sjela likevel, jeg vet ikke hvordan, kanskje var det et klarsyn på en togstrekning, mens jeg så ut av vinduet. Kanskje var det noe jeg leste. Kanskje var det noen mennesker som hadde troa. Kanskje var det alderen, kanskje var det at jeg ikke lenger hadde noe å tape. Kanskje tenkte jeg at sånn som dette går det ikke an å leve. Og at den eneste som kunne gjøre noe med det, hadde vært der hele tiden. 

4 kommentarer:

mildri sa...

dette var fiiiiiiiiiiint

vaarloek sa...

det er godt å endelig bli den man var. i know the feeling. vet ikke helt hva jeg skulle blitt, sånn egentlig, ville alltid bli kunstner (men du er jo det, sier venninna, og sikter til skrivinga) (kanskje, men i så fall burde jeg nok jobbe litt hardere).

Ine sa...

Åh. Du skriver allerede noe som folk (i alle fall jeg) vil lese. Jeg beundrer deg, det har jeg gjort helt siden jeg først begynte å lese bloggen din for flere år siden. Og så kjenner jeg meg igjen i det du skriver.

Kathleen sa...

Å, tusen takk, Ine og Mildri!