fredag 14. mars 2014

SOMMERHUS, SENERE av Judith Hermann

Av de ni novellene i Sommerhus, senere er det to jeg klart liker best: "Sonja" og  tittelnovellen. Etterpå ser jeg at de ligner på hverandre, de to ligner mer på hverandre enn på noen av de andre novellene, selv om noen av de andre novellene også ligner på hverandre. Hvorfor ligner de? Begge to handler om mennesker som treffer noen og har krav til dem, altfor høye krav, fordi de er ubegrunnede, bygd opp rundt luft. Karakterene bygger luftslott. I "Sonja" har jeg-personen som bor i Berlin et avstandsforhold til Verona som bor i Hamburg. Det virker som jeg-personen er den mest forelskede, han skriver brev til henne, men får aldri svar. Av og til ringer hun for å fortelle ting, småting; noe hun har gjort i det siste kanskje, får jeg inntrykk av, ikke noe viktig noe, bare ting fra hverdagen, om venninnene og slikt. En gang han tar toget fra Hamburg hjem til Berlin etter å ha besøkt Verona treffer han Sonja på toget. Mens han venter på Verona, tenker på Verona, begynner å tenke på at han mener alvor, Verona er kvinnen han skal ha, treffer han Sonja. De gjør ting sammen, men ligger aldri med hverandre; hun er ikke vakker, nesten ikke en gang kvinne, virker for ham mer som et barn, han ser på fryden hennes over en orgelkonsert av Bach, fryden over tyrkisk kaffe etter maten og T-baneturer i sektiden om morgenen. Jeg forstår ikke hva han vil med henne, han vil jo klart ikke ha henne, det er Verona han vil ha, men likevel bruker han tid på Sonja, er mystisk tiltrukket av henne likevel. Sånn går det, Verona kommer på besøk, han glemmer Sonja, hun forsvinner ut av livet hans før hun kommer tilbake igjen når Verona drar, sånn går det fram og tilbake. Og ikke tro at jeg skjønner mer av hva Sonja vil, selv om det kommer hint om det underveis og jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje. Nå, tenker jeg. Det kommer til å skje - før alt faller sammen, det skjer ikke likevel, men uten noen form for dramatikk. Bare... så skjedde det ikke likevel. Et slags antiklimaks.

Den andre novellen jeg, "Sommerhus, senere" er også bygd opp slik. En jeg-person treffer noen, tilfeldig, tenker jeg, men kommer så på: Treffer vi ikke veldig mange i livene våre tilfeldig? Er det ikke tilfeldig hvem vi blir venner med, gode venner med, hvem som kommer til å følge med oss videre i livet? Eller planlegger vi det? Tenker vi, hun der, hun der skal bli min venn. Noen av karakterene i Sommerhus, senere ser ut til å tenke det, men hva kan man forvente ut av slikt? Man har ikke kontrollen over andre mennesker. Hvorfor skuffelsen når det likevel ikke går som man vil, hadde man ikke det i bakhodet hele tiden, muligheten for at planene ikke kom til å gå? De reagerer på dette på ulike måter, karakterene i Sommerhus, senere; hvordan noen av dem reagerer får vi ikke en gang vite, de bare forsvinner ut av fortellingene. Vi kan bare lure på det, kanskje vil menneskene møtes igjen, men det er utenfor det vi leser.

Når jeg nå har nevnt to noveller, er det ikke for å sette de andre i skyggen. Det var flere noveller som satte seg. Etter å ha lest samlingen ferdig kan jeg kaste et blikk over innholdsfortegnelsen og skille mellom alle novellene, jeg husker hva hver og en av dem handlet om. Og det skal sies at jeg har lest mange novellesamlinger hvor jeg ikke klarer det. Å, hva var nå den om, jeg husker ikke. F.eks. er både "Røde koraller" og "Slutten på noe" verdt å lese. "Røde koraller" åpner hele samlingen, og når jeg leser den tror jeg at det er en roman jeg holder på å lese; når jeg har lest novellen ferdig forventer jeg at fortellingen skal fortsette i neste kapittel, men det gjør det ikke. Det er slutt. Jeg blir litt skuffet, men synes også den slutter bra der den slutter. Heldigvis kommer det flere noveller.

Generelt er stemningen i novellene nihilistisk, det er som om ikke så mye betyr noe. Jeg assosierer litt til Camus, denne likegyldigheten over tilværelsen, noe som gir meg en slags uggen følelse, men ikke som absolutt, og ikke hele tiden gjennom romanen, mer som om den ugne følelsen er i bakhodet hele tiden og blir mer framtredende på enkelte steder, fra novelle til novelle. Det er noe som ikke er helt som det skal være. Følelsen av maktesløshet kommer også, det er ikke lykkelige liv det fortelles om, men det aksepteres at livene ikke kan være det heller, de er som det er. Det er som om følelseslivet til karakterene befinner seg i en post-apokalyptisk tilstand, uten at vi vet hva som skjedde før. Det har skjedd noe og det er ikke noe å gjøre med det, nå må vi bare leve livene våre videre, melankolien i det.

1 kommentar:

Anita Ness sa...

Virker som en spennende samling , som jeg må sjekke ut. Tilværelsenes tålelige eller utålelige likegyldighet? Takk for tips.