Når ting ikke skjer sånn som man vil, det skjer nesten aldri

Plutselig en dag tar jeg halvparten av alle bøkene som ligger på kommoden på soverommet mitt i sekken; det er et slags sinne, faen, disse bøkene er sikkert DÅRLIGE og jeg gidder ikke. Den ene har jeg hatt der siden oktober. Jeg planla å lese den, leste først en anmeldelse, så en masse andre skriblerier som gjorde at den interesserte meg mer, jeg tenkte at jeg ville lese den. Så skaffet jeg meg den, den ble liggende, kanskje fordi den ble liggende under mange andre bøker som jeg leste først, og så noen ganger når jeg skal begynne på en ny bok har jeg ikke lyst til å lese noen av de som ligger i stabelen, den stabelen jeg planlegger å lese, fordi lesing ikke alltid følger den planen jeg legger, jeg går heller til biblioteket kanskje, låner en helt ny bok, eller bestiller en bok fra en av de norske nettbokhandlerne som leverer bøker slik at de kommer dagen etterpå og jeg ennå har det ferskt i hodet at jeg vil lese dem. Det skjer den ene dagen jeg er lei meg for at bøker er sånn, en av de dagene jeg tenker herregud, har jeg en universitetsgrad om litteratur, tenk at jeg har det, liksom forundret, alltid denne lille dårlige samvittigheten jeg har over at jeg leser så mange bøker, bryr meg sånn om litteratur og har lyst til å være et menneske som skriver, alltid denne litt nagende dårlige samvittigheten som knirker bak der, at jeg ikke er noe nyttig, den dagen skjer det at jeg stapper disse bøkene i sekken og tenker at jeg ikke skal lese dem likevel, og ikke egentlig orker å lese noen av de andre bøkene heller, de som jeg tenker kanskje er bra, men som jeg ikke orker å begynne på likevel. Disse romanene. Jeg prøver å tenke på hva jeg har lest i det siste og det fortoner seg som om alle menneskene jeg leser om gjør det samme, det er som om alt handler om det samme, hvorfor fortsetter jeg? Jeg husker en gang ei jente som skrev et leserbrev i et blad jeg leste da jeg var liten, hun skrev at hun ikke leste bøker, for har du lest én, har du lest alle, og jeg skjønte ikke at de en gang gadd å trykke det, for noe vås, jeg ble provosert, det går ikke an, men en dag tenker jeg det samme, alt handler om det samme. En av romanene på kommoden har jeg fått av en venn, hun har skrevet en hilsen på omslaget. Det er en bok hun har snakket mye om, jeg har lovet henne å lese den. Ikke bare har hun snakket om den, men også en jeg bodde sammen med en gang, hun sa hun ikke hadde lest så mye i det siste, men den hadde hun lest, den var veldig bra. Jeg tror hun sa det fordi hun fikk greie på at jeg leste, var en leser, leste kjempemasse og at grunnen til at vi nå bodde i samme hus var at jeg hadde drasset med meg en mann til denne byen, denne nye byen, nettopp for å lese. I ens ærend.

Etter at jeg har ryddet i stabelen får jeg lyst til å lese, men hva. Romaner er uaktuelt. Tilogmed den lille romanen som sikkert bare tar en kveld å lese og som sikkert ikke gjør hodet mitt noe verre enn en episode av en dårlig, norsk krim-serie gjør. Nei. Ikke den. Så kommer jeg på at jeg hentet en pakke med bøker på butikken tidligere den dagen, hentet en pakke fra hun som alltid står i postskranken i butikken når jeg kommer dit, ei jente i hijab som denne dagen ikke spurte meg hvor pakken kom fra, noe hun ellers pleier å gjøre; kommer alle pakkene mine fra samme sted eller var det bare tilfeldig at hun ikke spurte denne dagen; jeg stod der med vått hår, hadde akkurat dusjet etter å ha løpt pyramideintervall og gjentatt for meg selv mens jeg løp, som et mantra: Det skal være jævlig, det skal være jævlig, det skal være jævlig. Det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt. Den pakken kommer jeg på og en av bøkene i den er utgitt av New Scientist, den vil jeg lese, den vil jeg virkelig lese kjenner jeg, og jeg setter meg ned i senga med ullteppe rundt beina som en gammel dame og leser om verdens tilblivelse fra intet og kjenner at alt er meningsløst på en trygg måte, ikke på en vaklende hvem er jeg? og individuell måte og alt jeg har lært på litteraturstudiet om modernismen, om reaksjonen mot moderniteten, bare faller, som om det var uviktig og alt jeg ville var å lese om hvordan verden ble til på 0,00000000000000000000000000000000000000000000001 sekund, som er like uvirkelig og vanskelig å tenke på som veldig mange andre ting, men likevel på en helt annen måte, det har liksom ikke noe med meg å gjøre (men likevel alt meg med meg å gjøre).

Noen dager tidligere sitter jeg i stua hos en venn og forteller om noe jeg har tenkt om livet. Jeg forteller henne om den gangen jeg ikke hadde det så bra og hadde invitert to venninner på middag fredag kveld, noe jeg hadde gjort først, men siden ombestemt meg om da dagen kom, jeg sende dem meldinger om at vi ikke kunne spise middag likevel fordi det var så rotete på kjøkkenet og jeg hadde ingen penger og hele kjøkkenet var fullt av frukt som jeg holdt på å tørke til chips, hvilket var løgn alt sammen; jeg hadde penger, jeg synes ikke rot er sjenerende og jeg hadde ihvertfall ikke brukt dagen på å skjære frukt i tynne skiver og lagt dem på brett over hele kjøkkenbenken og kjøkkenbordet for å lage fruktchips, jeg hadde bare lest og løpt. Hele dagen. Lest og løpt. Grudd meg for hele opplegget, fått prestasjonsangst. De kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk. Det går ikke. De kommer sikkert til å ta med seg vin og så kommer vi til å drikke og jeg kan ikke drikke for da kommer jeg ikke til å orke å løpe i morra og jeg må løpe i morra og siden jeg skal lage middag må jeg spise den selv, men jeg vil jo ikke spise den, det er bedre at jeg avlyser, for da slipper jeg. Jeg hadde ikke sett noen av dem på kjempelenge. H bet ikke på, hun sa jeg ikke trengte å lage noe, kunne vi ikke bare kjøpe noe mat og henge sammen likevel. Hun maste så mye at jeg ikke orket å sette meg til motverge mer. Hun kom med vin og seg selv. K kom også. De så selvsagt at det ikke lå en masse frukt til tørk på kjøkkenet og at det heller ikke var rotete fordi jeg liker å ta oppvasken, lar den aldri stå.

Etter middag stod vi ute og røyka, det var vinter og kaldt, og H sa til meg at mine livsanskuelser gjorde henne trist, du er deprimert, sa hun, det du sier nå hadde du aldri sagt hvis du ikke var deprimert. Nei, sa jeg, dette er sannheten, det er sånn livet er. Nei, sa H, jeg kjenner deg jo, du har ikke vært sånn hele tiden. 

Og så en dag mye senere, hvor jeg garantert ikke lenger var deprimert og tenkte på mange vanlige ting, som f.eks. fysikkforsøk, ski, Petter Northug, en episode av House of Cards, lapske vallhunder, Ukraina eller Putin; alle de tingene som hodet mitt hadde åpnet seg for, hele verden som igjen fikk lov til å komme inn der hvor det tidligere bare hadde vært plass til meg; en av de dagene det hadde blitt slik igjen for lenge siden, begynte jeg å tenke på det samme som jeg sa til H den dagen jeg hadde tenkt til å kjøpe torsk på butikken og lage middag til vennene mine, og det slo meg at jeg i dag mener akkurat det samme, at hun tok feil, at mine livsanskuelser er de samme, bare med et annet fortegn, at det jeg sa var sannheten den gang fortsatt er det som er sannhet for meg i dag, at det jeg mente om livet den gang fortsatt er det jeg mener om livet nå, med den eneste forskjellen at jeg nå har blitt i stand til å holde det i sjakk, at jeg ikke tenker på det hele tiden, ikke lar det overskygge alt og la meg dra løgner på sms; og det sier jeg i denne stua, en helt annen stue, et år etterpå, nesten akkurat, for ute ligger det snø og det gjorde det den gangen også.