Jeg har hele mitt lesende og skrivende
liv (de to starter på likt) tenkt at jeg en dag skulle gi ut en bok
og at denne ville være en roman; en lang, sammenhengde fortelling,
historie, at det var romanen som var min greie; en bok som skulle
leses fra begynnelse til slutt på en tradisjonell måte. Noen i den
skulle liksom utvikle seg fra begynnelsen til slutten, et menneske,
en kvinne, selvsagt, jeg vet ikke om jeg ville klart å skrive om en
mann, ikke ennå i hvertfall (men jeg håper at jeg utvikler
fantasien min etterhvert, at jeg en dag vil komme til å klare det på
troverdig måte); hun skulle mangle kjennskap, kunnskap, innsikt om
noe i starten, så skulle hun finne alt dette i løpet av romanen,
klassisk sant, det er jo ikke noe nytt. Jeg har prøvd meg flere
ganger. Den første gangen hadde kvinnen innsikt over livet, men
hadde valgt feil måte å takle det på; ordnet det på en måte som
de andre ikke kunne akseptere til slutt, hennes bror arrangerte en
slags intervention, hei, hør her, dette kan ikke fortsette, og så
skjedde det så brått at ting liksom skulle forandre seg, det var
som om jeg ikke ville være med videre nå som hun skulle lære å
ordne livet på en bedre måte, utviklingen var kjedsommelig. Jeg
ville bare skrive om livet slik
hun hadde det, hennes vei ut av det interesserte meg ikke, men jeg
måtte jo skrive en avslutning, kunne jo ikke bare la henne være det
menneske som hun var da teksten begynte, som jeg tror var at hun gikk
gående rundt i regnet, uten at det var så veldig trist, det bare
regnet, som det titt gjør på høsten, og så gikk hun rundt, hadde
akkurat ankommet byen etter å ha vært bortreist. Hun gikk inn på
7-11 og kjøpte en kopp kaffe, hadde ikke mye bagasje med, hun hadde
ikke vært borte lenge. I løpet av teksten fikk hun kjøpt kaffe
mange ganger, i det hele tatt var det svært mye av det samme hun
gjorde. Hun kjøpte kaffe, hun var ofte på dagligvarebutikken og
kjøpte epler og smågodt, hun gikk mye rundt, hun satt ofte på
kjøkken og snakket med folk i hjemmene deres, hun røykte mange
sigaretter og tittet mye ut av vinduet hjemme hos seg selv. Hun
gjorde svært lite annet. Jeg fikk en følelse av at hun burde gjøre
noe mer, hva var dette, en stemningsrapport fra en ung kvinnes liv.
Jeg kunne ha fortsatt å skrive om henne, det var nok av morgener,
formiddager, ettermiddager, kvelder, netter; hver dag kom en ny dag
som kunne fylles av kaffe og sigaretter og turer på butikken, hvor
hun kanskje av og til møtte noen kjente, hun bodde jo i en stor by,
og det var disse korte møtene som var interessante, det kunne få
henne til å tenke på ting som hadde skjedd i livet før, eller
utløse noe der og da; jeg ville ikke, var ikke interessert, i at det
skulle skje så mye mer, disse møtene på butikken var nok for meg.
Men som min venninne som går på filmhøyskolen ofte sier: det MÅ
skje noe, uansett hvor lite det er, det må skje noe, man kan ikke ha
en fortelling hvor det ikke skjer noe. Dramaturgi, dramaturgi.
Kanskje er det derfor jeg er så glad i poesi, det er mer
stemningsrapport enn at noe skjer.
Fra a til b.
Jeg
sendte denne teksten til et forlag som sa nettopp det: Jeg hadde
fanget en stemning, det var helt klart, men akk, det lignet mer
tilfeldige notater enn en gjennomgående fortelling. Hulter til
bulter. Jeg som jo hadde presset inn brorens intervention på slutten
av teksten for å få til fra a til b. Det var tydeligvis ikke nok.
Selv hadde kvinnen ikke innsett noe. Hun hadde bare gått med på det
broren hadde bedt henne om for å slippe videre mas. Å gjøre
motstand for å fortsette å leve livet slik hun gjorde var ikke noe
hun ville, hun ønsket ikke å kjempe for
det, fordi det ikke betydde så mye. Verken det ene eller det andre
betydde så mye. Det var jo det som var litt av problemet, hun var
likegyldig. Hun hadde ikke fått noen nye innsikt da jeg avsluttet
teksten. Hun hadde bare gått med på noe. Så egentlig var det ingen
reise fra a til b. Hun var den samme fra romanens (romanforsøkets!)
begynnelse til slutt.
Dette
er ikke den første gangen jeg prøver meg på å skrive en roman. En
annen gang jeg gjorde det hadde jeg et mye større persongalleri. En
av dem lignet kvinnen jeg nettopp fortalte om, bare at hun ikke hadde
noen bror som ville hjelpe henne. Hun hadde ingen. Hun endte derfor
med å bli plukket opp av en ambulanse etter at hushjelpen hadde vært
innom for å vaske. Hun var nemlig svært rik og velstående. Det er
mulig jeg overdrev hvor rik og velstående hun var, kanskje fordi jeg
hadde sett for mye Californication.
Det er mulig jeg også hørtes svært lite troverdig ut da jeg
beskrev hennes narkotikabruk, men bare så det er sagt: det var ikke
det som var hovedproblemet hennes, og det var heller ikke derfor hun
kollapset i sitt eget hjem.
En
annen av karakterene sydde klær, også i det er det mulig at jeg
hørtes svært lite troverdig ut. Jeg kan ikke sy selv, håndarbeid
og jeg er en katastrofe. Vi er som ild og hydrogen.
En
tredje jobbet som servitør, bodde i et kollektiv og var mye ute på
byen, men jeg klarte aldri å bli noe særlig engasjert i henne. Hun
kjedet meg.
En
fjerde person syntes jeg var morsom å skrive om, men jeg gjorde for
mye narr av henne uten å vise noen empati og medfølelse. Hun ble
derfor bare et slags skall og sa kanskje noe mer om forfatterens
fordommer enn noe om livet og verden.
Den
femte personen var av en sort jeg er veldig glad i. Når jeg skriver
skjønnlitteratur (eller prøver meg), er det noen slags skikkelser
som går igjen. Den ene variasjonen er av hun som drikker mye kaffe
og kollapser. Hun som har en bror og hun som blir funnet av
hushjelpen er egentlig den samme slags personen, og jeg elsker henne
tydeligvis, for jeg skriver ofte om henne. Hun dukker opp igjen og
igjen i mitt univers. På samme måte har jeg en skikkelse til som
ofte dukker opp over ulike variasjoner. Hun utgjør den femte
personen. Hun er yngre, tidlig videregående vil jeg estimere hennes
alder til, og hun har ingen mor. Faren hennes er også alltid den
samme; han er også ganske ung og har en lavtlønnet jobb, tok aldri
noe mer utdannelse enn videregående, men han gjør så godt han kan.
Disse to er jeg også veldig glad i. De dukker opp igjen og igjen. I
romanforsøk nummer to treffer hun en gutt hun forelsker seg i, de
spiser samosaer sammen, skater og treffer vennene hans.
Jeg
legger merke til at de menneskene jeg finner opp som jeg blir glad i,
er de menneskene jeg skriver best om. Tekstene om dem jeg ikke bryr
meg om, blir aldri noe bra. Jeg gir rett og slett faen i dem. Som
om jeg bryr meg, liksom.
Men
det jeg egentlig
prøvde å si er at jeg kanskje ikke bør skrive noen roman. Kanskje
det ikke er det jeg bør. Jeg vil helst bare skrive om liv hvor det
ikke skjer noe. En som hadde lest en av de lengre tekstene mine
spurte meg om hva jeg selv leste. Jeg svarte Kjell Askildsen, han var
den første jeg kom på. Kanskje fordi jeg nettopp hadde lest hans
samlede noveller, alle sammen på en gang. Jeg syntes de var helt
fantastiske. Det er ikke alltid det skjer noe særlig der heller, det
er jammen meg mange kaffekopper som blir drukket, og folk som ser ut
av vinduet. Han som hadde spurt meg spørsmålet spurte meg så om
jeg ikke heller kunne tenke meg å skrive noveller, men som den
ungjenta jeg var den gangen, mye yngre enn nå, svarte jeg: Njaaa.
Jeg hadde nettopp lest Kjell Askildsens samlede verker, men hadde
ikke tenkt at noveller var en mulighet. Det var ROMANEN som stod i
hode på meg. Igjen: Det falt meg ikke inn at jeg nettopp hadde lest
Kjell Askildsens samlede noveller og elsket det mer enn noen annen
litteratur jeg hadde lest på kjempelenge, jeg leste jo alle sammen
på en gang. Jeg hadde tilogmed gått rundt med alle novellene hans
(som til sammen utgjør en ganske tykk bok, faktisk) i veska. Jeg
hadde tilogmed lest enkelte av novellene om igjen rett etter at jeg
hadde lest de den første gangen. Men noveller, tenkte jeg, det er
noe andre gjør. Selv
skal jeg skrive en roman!
Lenge
gikk jeg og trodde at noveller ikke var min greie, at jeg ikke var
helt komfortabel med å lese dem, for de gled liksom over i hverandre
når jeg først leste i en novellesamling, noe som de kanskje gjør i
en novellesamling som er dårlig, men ikke i de som er bra. Noveller,
njaa, sa jeg. Jeg var skeptisk. Så leste jeg Annie Proulx og digget
henne, men jeg var fortsatt skeptisk til novellesjangeren. Så gav
jeg meg selv et abonnement på The Paris Review og leste nye,
amerikanske noveller fire ganger i året, men trodde fortsatt
novellesjangeren ikke var min greie. Deretter leste jeg Lorrie Moore
helt til det ikke var noen flere noveller av Lorrie Moore jeg ikke
hadde lest og tenkte at dette er noe av det beste jeg har lest i hele
mitt liv, men fortsatt tenkte jeg at noveller var helt utelukket for
min egen del.
Ikke
før nylig har jeg begynt å tenke på at det å skrive noveller er
en mulighet. Det har selvsagt slått meg før, men jeg har vært redd
og tenkt at «alle» sier jo at det er mye vanskeligere å skrive bra
kort enn bra langt, at det å skrive noveller virkelig er en kunst,
og du ser det jo selv, halvparten av favorittforfatterne dine er jo
novelleskrivere. Jeg er også redd fordi jeg en gang tvang meg selv
til å skrive en novelle innenfor et gitt tema til en
skrivekonkurranse. Jeg likte ikke temaet i det hele tatt, prøvde å
vri det så godt jeg kunne slik at jeg kunne skrive om det jeg ville
skrive om, det jeg alltid vil
skrive om, og kanskje nettopp ble det så dårlig. Jeg sendte den inn
likevel, fordi jeg der og da syntes den var ok, men når jeg tenker
tilbake på den nå, tenker jeg at det ikke gjorde godt å skrive
den. Jeg satt ikke med den
post-jeg-har-skrevet-noe-jeg-er-fornøyd-med-følelsen etterpå, den
som er grunnen til alt, ja, den jeg må min jevnlige dose av. Det
manglet den novellen. Den var kanskje ok, men den var helt død. En
død fisk, det er det den novellen er, tenker jeg. Der er den, jeg
har skrevet den, men den er helt ubrukelig og jeg får nesten vondt i
hjertet av å tenke på hvordan det var å skrive den. Forferdelig.
Jeg skal aldri lese den på nytt, aldri.
Så
mye har den ene novellen gitt grobunn for en redsel om at jeg, nei,
jeg kan ikke skrive noveller. Jeg gjør ikke det. Det er noe andre
gjør. Jeg synes ikke lenger det er vanskelig å lese
novellesamlinger, at tiden man tilbringer med én historie er mye
kortere, at man kanskje blir ferdig med den i løpet av en setting er
vanskeligere enn å lese en roman, hvor man hele tiden vender tilbake
til en lengre, sammenhengende historie, noe man leser stykkevis. Jeg
leser gjerne noveller, senest leste jeg Lydia Davis' noveller og det
er noe av det beste jeg har lest i år.
Men
ikke jeg. Før det slo meg en morgen, hvorfor ikke? Hvor er det jeg
har fått det insisterende må-et om at jeg må skrive en roman? Det
går an å skrive andre ting, f.eks. noveller. Det passer jo veldig
godt med måten jeg skriver på. Sånn skriver jeg: Jeg skriver og
skriver i timesvis helt til jeg kommer til et punkt hvor jeg føler
at teksten bør avsluttes, men ikke vet riktig hvordan. Derfor
forlater jeg den, kanskje en hel dag, kanskje en natt, kanskje sover
jeg på det, og så kommer avslutningen til meg. Da er teksten ferdig
første gang. Så pirker jeg, pirk, pirk pirk, kanskje tilføyer jeg
noe (eller tar vekk noe), men den er i utgangspunktet ferdig før
det. Teksten er egentlig avsluttet i det jeg skjønner at
den må avsluttes, altså er
teksten ferdig i løpet av en setting. Når jeg sier det slik er det
nesten så jeg føler at jeg er doomed til å alltid skrive kort, for
det finnes jo menneskelige grenser for hvor lang en setting kan være
før man må sove, eller spise. (Ikke at jeg har testet det så
veldig langt, ikke mer enn kanskje seks timer om gangen, maks åtte.)
Kanskje er det noe jeg må øve opp, dette med å skrive, stoppe,
fortsette, skrive, stoppe, fortsette osv. Kanskje kommer det
etterhvert. Kanskje kommer det en tid hvor jeg kan klare å få til
det, why not, man utvikler seg jo hele tiden; Tove Nilsen sa i et
intervju etter at hun hadde fylt femti at det ikke var før nå
at hun følte at hun skrev
akkurat sånn som hun ville det. Det er sikkert mange andre som har
sagt noe liknende også, man vil jo gjerne at det seneste man har
gjort er det beste, for det tyder jo på at man bare blir bedre og
bedre med årene i stedet for dårligere, man vil jo ikke være
dårligere enn noe man har gjort tidligere, da blir det jo en
nedatigende kurve gud forby. Likevel velger jeg å se på det som en
trøst; jeg trenger ikke å klare det jeg vil nå med en gang, så
lenge det går den veien, jeg har ikke hastverk. Eller, hvorfor vil
jeg noe, er det kanskje ikke noe annet jeg mye heller vil?
Noe som kanskje er bedre? Noe jeg bare ikke visste at jeg ville,
fordi jeg ikke har tenkt på det, fordi det ikke har falt meg inn,
men som kanskje kunne vært bedre? I går så jeg en episode av
Orange is the New Black hvor
hovedpersonen analyserte et dikt av Robert Frost til irritasjon fra
sine medfanger, det handlet om at diktet handler om at man tror at de
valgene man tar er så viktige, at de betyr noe, at den ene veien i
veiskillet betyr mer enn den andre, som om man valgte sitt liv, men
at det egentlig ikke har noe å si, for om man valgte den andre veien
ville man ha tenkt det samme da også. Man kan selvsagt angre, men
for hva, man lever bare en gang, anger er totalt meningsløst.
Man
kan ta en avstikker. Kanskje en omvei, men gjør det noe da, jeg
liker jo å gå bare for å gå.
Min
venn V sa til meg her en dag, mens vi gikk i skogen, at hun elsket å
gå, men at det kan være veldig kjedelig å gå når man skal noe.
Når man har en destinasjon, når man går fra a til b og skal rekke
noe. Jeg tenkte på meg selv og sa at jeg var litt enig, det er ikke
alltid så gøy å gå når man går til noe man skal rekke. F.eks.
er det ofte slik at en gåtur hvor man skal rekke noe krever at man
må gå gjennom asfaltere strøk, byen, boligfelt etc., og det kan
være kjedelig. Naturen er jo alltid å foretrekke. Dessuten må man
ofte gå de samme stedene når man går for å rekke noe. Man går
til jobben, man går til universitetet, man går på et stamutested,
man går for å besøke vennene sine. Man setter ofte øreproppene i
fordi det er kjedsommelig. Men da må jeg nevne at bare de
øreproppene er i, så blir min gåtur fra a til b fin, uansett hvor
mange ganger jeg har gått veien før og det er slik at jeg må rekke
noe. Jeg hører på noe nytt, i det siste har jeg hørt masse på
radio. Nyheter, sanger jeg finner ut at jeg liker, men som jeg ikke
ville ha tenkt på å finne fram til på egenhånd (det er jammen meg
forskjell på hvor lidenskapelig jeg leter etter nye ting når man
ser fra litteratur til musikk), faktaprogrammer. Men i utgangspunktet
altså, er det kjedelig.
Men
komme fram, det gjør man jo. Og det er bedre for helsen enn noe
annet transportmiddel.
4 kommentarer:
Jeg tror noveller kan være riktig for deg. Det du skriver, stemningen og tildels setningene (i varierende grad) minner om Askildsen og Helle Helle. Kanskje også Rishøi.
Dette har faktisk ikke slått meg før jeg leser denne bloggposten, men nå virker det opplagt at du kan/bør/må skrive i novelleformat. De kan jo også være lange.
Eg liker veldig godt å lese dei litt lange bloggpostane dine, nettopp fordi du er så flink til å skrive fram stemningar. Eg tenkte "Så klart" då du kom til novellene, eg trur eg ville lese novellesamlinga di. Men då må du skrive ho først.
Jeg vet, jeg tenker når jeg skriver, eller motsatt. Jeg vet ikke om det er ellers så nyttig, jeg kunne kanskje latt være å poste alt. Men så gjorde jeg det likevel.
Eg synest det er fint at du poster. Eg liker som sagt dei lange bloggpostane dine. Dei er fine å lese.
Legg inn en kommentar