Skjønnlitterære sjangere og skriving for skrivingens skyld

Jeg har hele mitt lesende og skrivende liv (de to starter på likt) tenkt at jeg en dag skulle gi ut en bok og at denne ville være en roman; en lang, sammenhengde fortelling, historie, at det var romanen som var min greie; en bok som skulle leses fra begynnelse til slutt på en tradisjonell måte. Noen i den skulle liksom utvikle seg fra begynnelsen til slutten, et menneske, en kvinne, selvsagt, jeg vet ikke om jeg ville klart å skrive om en mann, ikke ennå i hvertfall (men jeg håper at jeg utvikler fantasien min etterhvert, at jeg en dag vil komme til å klare det på troverdig måte); hun skulle mangle kjennskap, kunnskap, innsikt om noe i starten, så skulle hun finne alt dette i løpet av romanen, klassisk sant, det er jo ikke noe nytt. Jeg har prøvd meg flere ganger. Den første gangen hadde kvinnen innsikt over livet, men hadde valgt feil måte å takle det på; ordnet det på en måte som de andre ikke kunne akseptere til slutt, hennes bror arrangerte en slags intervention, hei, hør her, dette kan ikke fortsette, og så skjedde det så brått at ting liksom skulle forandre seg, det var som om jeg ikke ville være med videre nå som hun skulle lære å ordne livet på en bedre måte, utviklingen var kjedsommelig. Jeg ville bare skrive om livet slik hun hadde det, hennes vei ut av det interesserte meg ikke, men jeg måtte jo skrive en avslutning, kunne jo ikke bare la henne være det menneske som hun var da teksten begynte, som jeg tror var at hun gikk gående rundt i regnet, uten at det var så veldig trist, det bare regnet, som det titt gjør på høsten, og så gikk hun rundt, hadde akkurat ankommet byen etter å ha vært bortreist. Hun gikk inn på 7-11 og kjøpte en kopp kaffe, hadde ikke mye bagasje med, hun hadde ikke vært borte lenge. I løpet av teksten fikk hun kjøpt kaffe mange ganger, i det hele tatt var det svært mye av det samme hun gjorde. Hun kjøpte kaffe, hun var ofte på dagligvarebutikken og kjøpte epler og smågodt, hun gikk mye rundt, hun satt ofte på kjøkken og snakket med folk i hjemmene deres, hun røykte mange sigaretter og tittet mye ut av vinduet hjemme hos seg selv. Hun gjorde svært lite annet. Jeg fikk en følelse av at hun burde gjøre noe mer, hva var dette, en stemningsrapport fra en ung kvinnes liv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive om henne, det var nok av morgener, formiddager, ettermiddager, kvelder, netter; hver dag kom en ny dag som kunne fylles av kaffe og sigaretter og turer på butikken, hvor hun kanskje av og til møtte noen kjente, hun bodde jo i en stor by, og det var disse korte møtene som var interessante, det kunne få henne til å tenke på ting som hadde skjedd i livet før, eller utløse noe der og da; jeg ville ikke, var ikke interessert, i at det skulle skje så mye mer, disse møtene på butikken var nok for meg. Men som min venninne som går på filmhøyskolen ofte sier: det MÅ skje noe, uansett hvor lite det er, det må skje noe, man kan ikke ha en fortelling hvor det ikke skjer noe. Dramaturgi, dramaturgi. Kanskje er det derfor jeg er så glad i poesi, det er mer stemningsrapport enn at noe skjer. Fra a til b.

Jeg sendte denne teksten til et forlag som sa nettopp det: Jeg hadde fanget en stemning, det var helt klart, men akk, det lignet mer tilfeldige notater enn en gjennomgående fortelling. Hulter til bulter. Jeg som jo hadde presset inn brorens intervention på slutten av teksten for å få til fra a til b. Det var tydeligvis ikke nok. Selv hadde kvinnen ikke innsett noe. Hun hadde bare gått med på det broren hadde bedt henne om for å slippe videre mas. Å gjøre motstand for å fortsette å leve livet slik hun gjorde var ikke noe hun ville, hun ønsket ikke å kjempe for det, fordi det ikke betydde så mye. Verken det ene eller det andre betydde så mye. Det var jo det som var litt av problemet, hun var likegyldig. Hun hadde ikke fått noen nye innsikt da jeg avsluttet teksten. Hun hadde bare gått med på noe. Så egentlig var det ingen reise fra a til b. Hun var den samme fra romanens (romanforsøkets!) begynnelse til slutt.

Dette er ikke den første gangen jeg prøver meg på å skrive en roman. En annen gang jeg gjorde det hadde jeg et mye større persongalleri. En av dem lignet kvinnen jeg nettopp fortalte om, bare at hun ikke hadde noen bror som ville hjelpe henne. Hun hadde ingen. Hun endte derfor med å bli plukket opp av en ambulanse etter at hushjelpen hadde vært innom for å vaske. Hun var nemlig svært rik og velstående. Det er mulig jeg overdrev hvor rik og velstående hun var, kanskje fordi jeg hadde sett for mye Californication. Det er mulig jeg også hørtes svært lite troverdig ut da jeg beskrev hennes narkotikabruk, men bare så det er sagt: det var ikke det som var hovedproblemet hennes, og det var heller ikke derfor hun kollapset i sitt eget hjem.

En annen av karakterene sydde klær, også i det er det mulig at jeg hørtes svært lite troverdig ut. Jeg kan ikke sy selv, håndarbeid og jeg er en katastrofe. Vi er som ild og hydrogen.

En tredje jobbet som servitør, bodde i et kollektiv og var mye ute på byen, men jeg klarte aldri å bli noe særlig engasjert i henne. Hun kjedet meg.

En fjerde person syntes jeg var morsom å skrive om, men jeg gjorde for mye narr av henne uten å vise noen empati og medfølelse. Hun ble derfor bare et slags skall og sa kanskje noe mer om forfatterens fordommer enn noe om livet og verden.

Den femte personen var av en sort jeg er veldig glad i. Når jeg skriver skjønnlitteratur (eller prøver meg), er det noen slags skikkelser som går igjen. Den ene variasjonen er av hun som drikker mye kaffe og kollapser. Hun som har en bror og hun som blir funnet av hushjelpen er egentlig den samme slags personen, og jeg elsker henne tydeligvis, for jeg skriver ofte om henne. Hun dukker opp igjen og igjen i mitt univers. På samme måte har jeg en skikkelse til som ofte dukker opp over ulike variasjoner. Hun utgjør den femte personen. Hun er yngre, tidlig videregående vil jeg estimere hennes alder til, og hun har ingen mor. Faren hennes er også alltid den samme; han er også ganske ung og har en lavtlønnet jobb, tok aldri noe mer utdannelse enn videregående, men han gjør så godt han kan. Disse to er jeg også veldig glad i. De dukker opp igjen og igjen. I romanforsøk nummer to treffer hun en gutt hun forelsker seg i, de spiser samosaer sammen, skater og treffer vennene hans.

Jeg legger merke til at de menneskene jeg finner opp som jeg blir glad i, er de menneskene jeg skriver best om. Tekstene om dem jeg ikke bryr meg om, blir aldri noe bra. Jeg gir rett og slett faen i dem. Som om jeg bryr meg, liksom.

Men det jeg egentlig prøvde å si er at jeg kanskje ikke bør skrive noen roman. Kanskje det ikke er det jeg bør. Jeg vil helst bare skrive om liv hvor det ikke skjer noe. En som hadde lest en av de lengre tekstene mine spurte meg om hva jeg selv leste. Jeg svarte Kjell Askildsen, han var den første jeg kom på. Kanskje fordi jeg nettopp hadde lest hans samlede noveller, alle sammen på en gang. Jeg syntes de var helt fantastiske. Det er ikke alltid det skjer noe særlig der heller, det er jammen meg mange kaffekopper som blir drukket, og folk som ser ut av vinduet. Han som hadde spurt meg spørsmålet spurte meg så om jeg ikke heller kunne tenke meg å skrive noveller, men som den ungjenta jeg var den gangen, mye yngre enn nå, svarte jeg: Njaaa. Jeg hadde nettopp lest Kjell Askildsens samlede verker, men hadde ikke tenkt at noveller var en mulighet. Det var ROMANEN som stod i hode på meg. Igjen: Det falt meg ikke inn at jeg nettopp hadde lest Kjell Askildsens samlede noveller og elsket det mer enn noen annen litteratur jeg hadde lest på kjempelenge, jeg leste jo alle sammen på en gang. Jeg hadde tilogmed gått rundt med alle novellene hans (som til sammen utgjør en ganske tykk bok, faktisk) i veska. Jeg hadde tilogmed lest enkelte av novellene om igjen rett etter at jeg hadde lest de den første gangen. Men noveller, tenkte jeg, det er noe andre gjør. Selv skal jeg skrive en roman!

Lenge gikk jeg og trodde at noveller ikke var min greie, at jeg ikke var helt komfortabel med å lese dem, for de gled liksom over i hverandre når jeg først leste i en novellesamling, noe som de kanskje gjør i en novellesamling som er dårlig, men ikke i de som er bra. Noveller, njaa, sa jeg. Jeg var skeptisk. Så leste jeg Annie Proulx og digget henne, men jeg var fortsatt skeptisk til novellesjangeren. Så gav jeg meg selv et abonnement på The Paris Review og leste nye, amerikanske noveller fire ganger i året, men trodde fortsatt novellesjangeren ikke var min greie. Deretter leste jeg Lorrie Moore helt til det ikke var noen flere noveller av Lorrie Moore jeg ikke hadde lest og tenkte at dette er noe av det beste jeg har lest i hele mitt liv, men fortsatt tenkte jeg at noveller var helt utelukket for min egen del.

Ikke før nylig har jeg begynt å tenke på at det å skrive noveller er en mulighet. Det har selvsagt slått meg før, men jeg har vært redd og tenkt at «alle» sier jo at det er mye vanskeligere å skrive bra kort enn bra langt, at det å skrive noveller virkelig er en kunst, og du ser det jo selv, halvparten av favorittforfatterne dine er jo novelleskrivere. Jeg er også redd fordi jeg en gang tvang meg selv til å skrive en novelle innenfor et gitt tema til en skrivekonkurranse. Jeg likte ikke temaet i det hele tatt, prøvde å vri det så godt jeg kunne slik at jeg kunne skrive om det jeg ville skrive om, det jeg alltid vil skrive om, og kanskje nettopp ble det så dårlig. Jeg sendte den inn likevel, fordi jeg der og da syntes den var ok, men når jeg tenker tilbake på den nå, tenker jeg at det ikke gjorde godt å skrive den. Jeg satt ikke med den post-jeg-har-skrevet-noe-jeg-er-fornøyd-med-følelsen etterpå, den som er grunnen til alt, ja, den jeg må min jevnlige dose av. Det manglet den novellen. Den var kanskje ok, men den var helt død. En død fisk, det er det den novellen er, tenker jeg. Der er den, jeg har skrevet den, men den er helt ubrukelig og jeg får nesten vondt i hjertet av å tenke på hvordan det var å skrive den. Forferdelig. Jeg skal aldri lese den på nytt, aldri.

Så mye har den ene novellen gitt grobunn for en redsel om at jeg, nei, jeg kan ikke skrive noveller. Jeg gjør ikke det. Det er noe andre gjør. Jeg synes ikke lenger det er vanskelig å lese novellesamlinger, at tiden man tilbringer med én historie er mye kortere, at man kanskje blir ferdig med den i løpet av en setting er vanskeligere enn å lese en roman, hvor man hele tiden vender tilbake til en lengre, sammenhengende historie, noe man leser stykkevis. Jeg leser gjerne noveller, senest leste jeg Lydia Davis' noveller og det er noe av det beste jeg har lest i år.

Men ikke jeg. Før det slo meg en morgen, hvorfor ikke? Hvor er det jeg har fått det insisterende må-et om at jeg må skrive en roman? Det går an å skrive andre ting, f.eks. noveller. Det passer jo veldig godt med måten jeg skriver på. Sånn skriver jeg: Jeg skriver og skriver i timesvis helt til jeg kommer til et punkt hvor jeg føler at teksten bør avsluttes, men ikke vet riktig hvordan. Derfor forlater jeg den, kanskje en hel dag, kanskje en natt, kanskje sover jeg på det, og så kommer avslutningen til meg. Da er teksten ferdig første gang. Så pirker jeg, pirk, pirk pirk, kanskje tilføyer jeg noe (eller tar vekk noe), men den er i utgangspunktet ferdig før det. Teksten er egentlig avsluttet i det jeg skjønner at den må avsluttes, altså er teksten ferdig i løpet av en setting. Når jeg sier det slik er det nesten så jeg føler at jeg er doomed til å alltid skrive kort, for det finnes jo menneskelige grenser for hvor lang en setting kan være før man må sove, eller spise. (Ikke at jeg har testet det så veldig langt, ikke mer enn kanskje seks timer om gangen, maks åtte.) Kanskje er det noe jeg må øve opp, dette med å skrive, stoppe, fortsette, skrive, stoppe, fortsette osv. Kanskje kommer det etterhvert. Kanskje kommer det en tid hvor jeg kan klare å få til det, why not, man utvikler seg jo hele tiden; Tove Nilsen sa i et intervju etter at hun hadde fylt femti at det ikke var før nå at hun følte at hun skrev akkurat sånn som hun ville det. Det er sikkert mange andre som har sagt noe liknende også, man vil jo gjerne at det seneste man har gjort er det beste, for det tyder jo på at man bare blir bedre og bedre med årene i stedet for dårligere, man vil jo ikke være dårligere enn noe man har gjort tidligere, da blir det jo en nedatigende kurve gud forby. Likevel velger jeg å se på det som en trøst; jeg trenger ikke å klare det jeg vil nå med en gang, så lenge det går den veien, jeg har ikke hastverk. Eller, hvorfor vil jeg noe, er det kanskje ikke noe annet jeg mye heller vil? Noe som kanskje er bedre? Noe jeg bare ikke visste at jeg ville, fordi jeg ikke har tenkt på det, fordi det ikke har falt meg inn, men som kanskje kunne vært bedre? I går så jeg en episode av Orange is the New Black hvor hovedpersonen analyserte et dikt av Robert Frost til irritasjon fra sine medfanger, det handlet om at diktet handler om at man tror at de valgene man tar er så viktige, at de betyr noe, at den ene veien i veiskillet betyr mer enn den andre, som om man valgte sitt liv, men at det egentlig ikke har noe å si, for om man valgte den andre veien ville man ha tenkt det samme da også. Man kan selvsagt angre, men for hva, man lever bare en gang, anger er totalt meningsløst.

Man kan ta en avstikker. Kanskje en omvei, men gjør det noe da, jeg liker jo å gå bare for å gå.

Min venn V sa til meg her en dag, mens vi gikk i skogen, at hun elsket å gå, men at det kan være veldig kjedelig å gå når man skal noe. Når man har en destinasjon, når man går fra a til b og skal rekke noe. Jeg tenkte på meg selv og sa at jeg var litt enig, det er ikke alltid så gøy å gå når man går til noe man skal rekke. F.eks. er det ofte slik at en gåtur hvor man skal rekke noe krever at man må gå gjennom asfaltere strøk, byen, boligfelt etc., og det kan være kjedelig. Naturen er jo alltid å foretrekke. Dessuten må man ofte gå de samme stedene når man går for å rekke noe. Man går til jobben, man går til universitetet, man går på et stamutested, man går for å besøke vennene sine. Man setter ofte øreproppene i fordi det er kjedsommelig. Men da må jeg nevne at bare de øreproppene er i, så blir min gåtur fra a til b fin, uansett hvor mange ganger jeg har gått veien før og det er slik at jeg må rekke noe. Jeg hører på noe nytt, i det siste har jeg hørt masse på radio. Nyheter, sanger jeg finner ut at jeg liker, men som jeg ikke ville ha tenkt på å finne fram til på egenhånd (det er jammen meg forskjell på hvor lidenskapelig jeg leter etter nye ting når man ser fra litteratur til musikk), faktaprogrammer. Men i utgangspunktet altså, er det kjedelig.

Men komme fram, det gjør man jo. Og det er bedre for helsen enn noe annet transportmiddel.