"Var espressoen god?" sier hun, og ser på meg igjen. "Jeg er så glad i espresso, jeg. Og kaffelukt om morgenene."
   Men jeg klarer ikke å være sånn. 
   Når vi sitter på takterrassen og solen har gått ned, og havet er blått og lyset synker og fjellene er svake i fargen, langt borte. Eller når vi går til byen for å spise middag, i mørket, og hun går ved siden av meg og snakker om varmen fra asfalten og kelnerne og pene, hvite hus. I det lange skjørtet. Med det lyse smilet. Og vesken på skrå over kroppen. 
   Eller når vi ligger sånn ved bassenget. 

Det er bare morgen. Det er så mye av dagen igjen. 


- Utdrag fra novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi