Terrasseprat

Vi har hilst, sier han til meg etter å ha hilst på de andre, men jeg kan ikke huske det. Raskt sier han at vi møttes på en kebabsjappe, men jeg kan ikke huske det, lenge siden jeg har vært i en kebabsjappe i denne byen. Hm, sier jeg, hm, med en pose sjampinjong og en pose tomater i hendene, det er det jeg har tenkt til å grille senere i dag, er egentlig ganske mett, men kanskje kommer jeg til å bli sulten igjen, mulig, og de andre skal grille, og hvor ofte kan man grille på en terrasse, nesten aldri. Senere, på terrassen, når alle varene er lagt inn i kjøleskapet og jeg har drukket opp min første drink (av rom), viser denne for meg ukjente personen meg et bilde av meg på mobilen, her er du, sier han. Ja, sannelig!, sier jeg i det jeg kikker på bildet av en annen meg, en yngre og fyldigere meg, med kort, mørkt hår. Så ung, sier S, som også vil se på bildet. Den ukjente kikker på datoen, påsken i fjor. Ett og et halvt år yngre, drita inne på en kebabsjappe. Den ukjente sier jeg var en smule høylydt av meg. Jeg husker det nå. Jeg var høylydt fordi noen kom bort til meg og antok at jeg var sosialist/kommunist fordi jeg tidligere i livet hadde hengt med raddis-kids, ihvertfall vært kledd som en. Jeg sa at er vi ikke for gamle for det der nå, vi vet vel at klær ikke har noe å si for politiske meninger. Deretter skulle han argumentere for kommunisme, noe jeg heller ikke orket. Jeg ville jo bare ha pommes frites. Eller var det falafel. Det var i hvertfall ikke kebab, for det spiser jeg ikke. Den irriterende noen prøvde da å beskylde meg for å være kapitalist. Jeg sa at verden ikke er så svart og hvit som du vil, og resten husker jeg ikke, men vi hadde en diskusjon, jeg skjønner ikke hvorfor jeg gadd, han var jo bare en dust, men kanskje var det fordi jeg var full og ikke har noe i mot diskusjoner krangler meningsutvekslinger uenigheter. Jeg vil tilogmed påstå at jeg liker å diskutere så mye at kanskje, ja, kanskje noen ganger ytrer jeg meninger jeg ikke hadde behøvd å si, men sier likevel fordi jeg ikke kan motstå en diskusjon. Aldri at jeg sier noe jeg ikke mener, men noen meninger kan man jo beholde inni seg. Man kan rett og slett la være å si noe. Ikke denne gangen. Det var dessuten ikke jeg som yppet til strid. Jeg kunne bare ikke la alle rundt oss i kebabsjappa tro at jeg var en sosialist. Som om det betydde noe.

Ja, noe sånt, sier den ukjente. Han drikker øl og tilbyr meg et stykke laks til å ha på grillen. Jeg sier ja takk, og at jeg skal prøve å legge vannmelon på grillen, for det har jeg nylig lest et sted at man kan gjøre. Det er det noen andre som også nylig har lest. Kanskje i et matblad som man får gratis i butikken da, eller på matsidene i en avis vi begge leser. Jeg går inn på kjøkkenet og lager en ny drink.