Spasertur fra Kensington Gardens til Notting Hill

Vi sitter på en fortauskafé i Notting Hill og drikker spansk øl fra runde flasker da en mann i militærgrønn jakke og ryggsekk kommer bort og fisker opp en pakke sigaretter fra jakkelommen, vil vi kjøpe noen? No, thank you, sier P, vi har sigaretter, men han er like glad som da han kom. I det han går inn i kaféen ser jeg at han har en gjennomsiktig plastmappe hengende fra en snor på brystet, med bøker oppi, han går rundt og selger litt av hvert, sigaretter, hva han enn måtte ha i ryggsekken, også bøker. Jeg spotter Leo Tolstoj. Han skulle vært der da jeg lå på gresset i Kensington Gardens og leste i en biografi om min favorittdikter, den eneste grunnen til at jeg gikk derfra var jo at jeg ble ferdig med boka og trengte en ny en, jeg kunne ha sittet der en god stund til. Han skulle ha kommet forbi og tilbudt meg en fillete bok. Jeg kunne kjøpt den, lest den. I stedet bestemte jeg meg for å gå til Notting Hill i nærheten (relativt), jeg visste at vennene mine var der og kikket på markedet, lørdag, jeg har vært der før en gang, gikk rundt og fyrte opp sigaretter litt for ofte fordi jeg blir rastløs av alle de trege, spaserende menneskene som kikker på ting, juggel, tang, duppeditter, plastsmykker etc etc etc, markeder er en tålmodighetsprøve uten like, jeg prøver å unngå dem så best jeg kan. Men nå var det blitt ettermiddag og jeg hadde ingen ulest bok i sekken. Jeg tenkte: Jeg kommer til å passere mange bokhandlere. Men først passerte jeg ambassadestrøket, noe som fikk meg til å tenke på at jeg ikke vet hvordan flagget til Nord-Korea ser ut. (Ikke at jeg trodde jeg skulle få øye på det om jeg hadde visst det.) Jeg passerte også en demonstrasjon som handlet om Syria og noens blod på hendene, utenfor et hus, jeg lurte på hvem sitt hus dette var, men gikk ikke bort for å spørre, kunne kanskje gjort det, men her er jeg en turist og var skamfull nok fra før av. (Å reise med fly til en by, kjøpe et skjørt på American Apparel, drikke øl, kjøpe kaffe fra pappkrus på Pret A Manger og spise på restauranter gir meg utrolig mye skamfølelse.) Jeg gikk derfor videre.

Jeg passerte en bokhandel ved Notting Hill Gate-stasjonen. Den var full av tilbudsbøker, suvenirer og franskmenn. Den eneste boken som interesserte meg var en bok om Nord-Korea som jeg allerede hadde kjøpt noen dager før, da jeg valset rundt inne på Waterstones i Oxford Street (eller i nærheten av den), også da i flukt fra venninner med sterkere kjøpekraft og kjøpelyst. (Som om jeg er noe bedre, jeg kjøpte jo faktisk tre bøker selv.) Jeg gikk derfor ut igjen tomhendt. Hadde jeg blitt lenger hadde jeg sikkert funnet noe av interesse, men det var trangt der og fransken som ble snakket i surround-lyd rundt meg lød ikke behagelig. (Noen dager senere satt jeg i en annen park og leste da jeg plutselig hørte en familie prate tysk, og da tenkte jeg på hva i all verden har jeg prøvd å lære fransk for, tysk er jo også fint, flott, jeg burde gjenoppta den, absolutt.)

Deretter fant jeg en velassortert tidsskriftkiosk hvor jeg endelig fant The London Review of Books, men ingenting i det interesserte meg nok til å punge opp £3 (eller hva det nå enn kostet). Heller ikke The New York Review of Books interesserte meg noe særlig. Jeg tenkte: Her skulle det heller vært numre av britiske Granta, eller noe av en engelsk versjon av Bokmagasinet eller Bokvennen. Men nei. Etter å ha kikket lenge og vel gikk jeg ut igjen. Jeg gikk inn på en annen kiosk og kjøpte en jordbæris blant det stusselige iskremutvalget som finnes i byens kiosker, småis er visst ikke greia her, de går vel heller for is-kiosker. Velg og vrak, miks isen som man ønsker den, ti tusen ulike toppings, spice it up, raspberry sauce, kiwibiter, peanøttsmør, jam, mandler, sjokoladesaus diabetes i flytende form. Jaja, så gikk jeg videre. Ikke lenge etter gikk jeg inn i den berømte book shop-en fra Notting Hill. Halve butikken var reiselitteratur, den andre hadde litt av hvert, men jeg var helt uinspirert, kanskje var det varmen, visste ikke hva jeg ville lese, eller dvs. det visste jeg, men de bøkene lå i kofferten min et helt annet sted i byen, jeg kunne jo ikke gå dit igjen, for langt, nå var jeg her.

I butikken jobbet det unge menn med hipsterbriller, de løp fram og tilbake og snakket med kunder (amerikanske og asiatiske turister) og ryddet bøker i hyllene; det var også en dame som hadde en mini-konsert rett utenfor, det var også noe de holdt på med. Jeg kom bare på å sjekke under M for Moore, Lorrie. De hadde bøker av Lorrie Moore der, men ingen jeg ikke allerede hadde lest; så gikk jeg igjen fordi jeg ikke kunne komme på noen flere forfattere jeg kunne tenke meg å lese på stående fot, og nesten rett over gata lå en bokbutikk som bare solgte kokebøker, hvor eieren satt på en grønn campingstol utenfor. Det var en en fin butikk, innerst et kjøkken med flere bord og stoler som sikkert var i bruk av og til, under arrangementer, men ikke i dag, i dag var en rolig dag, eller kanskje hadde det vært noen og spist og drukket der tidligere på dagen, nå led det jo mot kveld, tidlig, men dog. Jeg fant en bok om bagels, men følte at jeg hadde spist nok bagels, og hvor interessant er det egentlig med historien om et bakverk? (Kanskje det faktisk er veldig interessant og jeg går glipp av noe.)

Jeg gikk ut igjen. Så fant jeg vennnene mine nesten rett rundt hjørnet, i Portobello Road (et veinavn som alltid får meg til å tenke på vegetarburgere).

Jeg kjøper en øl fra en rund flaske, og en til etter det igjen.

Så kommer mannen med Krig og fred på brystet.