BIPAVILJONGEN av Leena Krohn

Bipaviljongen åpner med et kapittel som beskriver en gammel bygning i en by med få gamle bygninger. Bygningen har tidligere bl.a. vært et hus for de själlsjuka. Nå er det en kafé der, og lokale til en rekke ulike foreninger, bl.a. for de frivillige fattige og for de som ikke er mennesker. Det er med andre ord et oppholdssted for mange merkelige mennesker, og disse er det romanen handler om.

Hører det kjent ut? Jeg kan ikke la være å tenke på Frode Gryttens Bikubesong, også den handler jo om en bygning og dens beboere, en biesverm av mennesker. Riktignok bor ikke menneskene i Bipaviljongen i den omtalte bygningen, noe som skulle tilsi at de er løsere sammenknyttet, men det er de ikke. En av karakterene f.eks., døvstumme Lahja, jobber som vaskekone hos menneskene i romanen. Hun får vitne litt av hvert der hun forflytter seg fra hjem til hjem. Kapitlene i Bikubesong er dessuten løsere adskilt fra hverandre, hvert kapittel en novelle som kunne leses for seg. Helt slik er det ikke i Bipaviljongen, en kan ikke lese om Fotlös lenger bak i boka uten å ha lest det første kapittelet hvor han dukker opp. Dessuten er det en slags hovedsynsvinkel, et jeg, som styrer i mange av kapitlene; hun (eller han?) er forfatter og frekventerer bygningen i et forsøk på feltstudie, men ikke minst også fordi det er så hyggelig stemning der, og det ikke ser ut til å gjøre noe at hun forflytter seg fra forening til forening, hun er velkommen, både hos de frivillige fattige og i foreningen for de som har opplevd noe mystisk og uforklarlig. Det er der forfatteren får høre om Simeon som har klart å mane fram en tulpa, et vesen som ser ut som et menneske, som han har skapt bare ved hjelp av tankene. Han ser henne med jevne mellomrom; på trikken, på gata, aldri lenge om gangen. Akkurat som hver episode i Bipaviljongen ikke varer lenge om gangen, når man leser forflyttes man stadig vekk fra det ene til det andre, fra et rom til et annet, fra en person til en annen, fra en familie til en annen familie. Ikke alltid er dette jeg-et til stede, det er noen steder hun ikke kan være, f.eks. hjemme hos den døende professoren. At hun skal ha blitt fortalt hva som har skjedd der, virker unaturlig, men likevel vet hun hva som skjer hjemme hos folk, fortelleren er altså en aktør selv, men synes allvitende der hun ikke selv er til stede, noe som gjør meg usikker. Hvem er det som egentlig vet hva som foregår?

Også i tiden beveger romanen seg; vi får kapitler som handler om stedets tidligere beboere, de sjelssyke. Om hvordan de ble behandlet på institusjonen, hvordan de havnet der, hvordan de forlot stedet og hva det ble med dem siden, av de som kom ut igjen, vel og merke, eller ikke ble sendt videre til stedet hvor de virkelig sinnssyke befant seg. Men ikke bare handler det om pasientene, også om en sykepleier som en gang jobbet der, som i dag, i romanens nåtid, er noens mormor. Til hvem? Og til hvem forteller hun? Det er uklart, det er så mye i denne romanen som fortelles til noen som forteller det videre igjen, til det havner hos meg, leseren, som igjen ser alt sammen gjennom en uklar forteller, jeg-et; det blir litt som hviskeleken, og det gir romanen et slags mystisk preg. Passende, når man tenker på foreningen Föränderlig verklighet. Også her er det en forskjell fra Bikubesong jeg vil påpeke. Mens karakterene som svermer rundt mursteinsbygningen i Odda såvisst kan være rare og merkelige, er karakterene som beveger seg rundt bipaviljongen (i en eller annen finsk by?) mer av den mystiske og gale sorten, selv om jeg godt kunne forestilt meg en person som Fotlös opptre i en av novellene til Grytten. Når det er sagt, vet jeg jo at det naturligvis er mange bøker som er komponert på denne måten, rundt et felles sted. F.eks. novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx, hvor alle er innbyggere et sted i staten Wyoming og ofte frekventerer en felles stampub (eller ihvertfall vet om den); eller rett og slett den boka jeg leste ut like før jeg begynte på Bipaviljongen, en bok av en annen finsk forfatter, Paradis Ultra Light av Rosa Liksom, hvor alle novellene i første del handler om folk i Helsinki, noe som riktignok er mye mer åpent, løsere; Helsinki er jo et større rom enn en enkelt bygning, men forskjellen ligger jo i størrelsen, og stort sett tilhørte alle disse karakterene samme miljø, en slags undergrunnsverden kan man kanskje kalle det, og jeg kunne godt forestille meg at de kjente (til) hverandre, selv om forfatteren ikke skrev det like direkte der som i Bipaviljongen. Og det som man da kan spørre seg, helt til sist, er jo selvsagt om dette er en meningsfull sammenligning overhodet, i den grad vi jo alle befinner oss i samme rom, på samme planet, men det er en tanke jeg ikke skal forfølge videre her.