Alltid er det en samtale, eller flere

Han trenger en morsom tv-serie å se på, sier han mens han legger spekemat pent på en tallerken og har asparges kokende på komfyren, jeg spør om han har sett Girls, hvis ikke må han se på det, for det er morsomt og for å si noe mer sier jeg også at jeg kjenner meg sånn igjen i den, og etterpå lurer jeg på om han kommer til å tenke på det når han ser den, hva er det hun kjenner seg igjen i her og kan det fortelle meg noe om henne? Jeg koker tevann og venter på at isen i isboksen jeg tar ut av frysen skal bli myk nok, peanøtt- og karamelliskrem, jeg klipper opp en ny pose med kaffe og heller den oppi en blikkboks mens jeg venter og sier at How I Met Your Mother var morsomt nok én sesong, før jeg begynte å tenke sånn over at de alltid var en gjeng på fem mennesker og at jeg hater tanken på en gjeng som alltid består av de samme menneskene, for sånn er det jo ikke i virkeligheten, man er aldri gjengen, ikke for alltid, bare en periode, og så må den forandre seg, bryte opp, påvirkes av noe utenfra; nye mennesker, at noen faller fra, flytter, at noen blir sammen med noen og så er dét viktigere enn vennene var, og det er det ikke noe galt i, for sånn er det, ting forandrer seg, ut med det gamle, inn med det nye, og bare sånn kan det fortsette.

Og dessuten er ikke sitcoms noe for meg, sier jeg, og tenker på min bror som lo av meg da jeg en gang sa: nå trekker jeg meg tilbake for å se på tv. Hva da? spurte han og jeg svarte Modern Family, hahaha, lo han, er ikke det sitcom, lillebroren min lo av meg, gjorde narr av meg, og jeg sa det er helt ok for jeg orker ikke noe annet nå, så stakk jeg ned i kjelleren og på gjesterommet hvor jeg noen ganger bor når jeg er hjemme hos familien, enten der eller på det soverommet som var mitt og min søsters da vi vokste opp, som nå er pusset opp og ser helt annerledes ut og av en eller annen grunn blitt min søster sitt, bare hennes, det er ingenting igjen av meg der, eller, som om den grunnen er tilfeldig, nei, det er jo fordi jeg var den første som flyttet ut, selv om det var en prossess som skjedde en smule umerkelig. Det var ikke sånn at jeg sa at nå flytter jeg og så pakket jeg sammen alle tingene mine i kasser og ble kjørt avgårde til en togstasjon og tok toget til en ny plass hvor jeg innredet meg og hang postkort og plakater på veggene for å gjøre det nye stedet til mitt, før jeg tok gratisbussen til IKEA og handlet kopper og skåler til kjøkkenet hvor jeg skulle spise frokoster og skjenke vin til meg selv før jeg dro ut på fest, nei; jeg forlot barndomshjemmet umerkelig da jeg ble sammen med E; først bodde han i et mintgrønt hus hvor det var høyt opp til taket og det var sommer og vinduene var åpne, og når vi våknet spiste vi brødskiver med avokado og snøfrisk og rødløk med stor appetitt mens vi hørte på soft elektronika fra en boomblaster på stuegulvet i det ellers spartansk møblerte hjemmet, før det ble høst og han flyttet til en leilighet og jeg var sjeldnere og sjeldnere hjemme, heller her. Han kjøpte en tannbørste til meg som fikk være der og leste et kapittel fra en bok, høyt, mens jeg lå på sofaen og spiste spinatstuing med pinjekjerner og drakk eplecider, et fornøyelig kapittel av en bok, før han sa at jeg kunne lese resten mens jeg var her, jeg kunne komme dit og lese resten av boka på egenhånd, i min sofa, selv om det ikke fungerte sånn, for da jeg gikk igjen tok jeg med boka og leste den ferdig hjemme. Men likevel, etterhvert, umerkelig var jeg oftere og oftere her enn der, jeg handlet matvarer og tok dem med, vi spiste frokoster; blåbærmysli, soyamelk og banan; jeg kjøpte et skatoll i en bruktbutikk og tok det med på  bussen og fylte det med stjernekart og penner og bøker, av og til satt jeg der og skrev, eller jeg leste til eksamen og begeistret meg for Sartre; snart vasket jeg gulv og lagde middager på egenhånd, jeg kom av og til hjem til ingen, for jeg hadde mine egne nøkler nå, jeg kunne komme småbrisen hjem sent og lage tomatsaus på kjøkkenet med et hemmelig triks: ha en teskje sukker i, og chili, la den koke lenge nok så den blir tykk, og mens jeg ventet kanskje røyke en sigarett eller drikke en øl fra kjøleskapet, som kanskje jeg hadde kjøpt inn, eller som kanskje han hadde kjøpt inn, det spilte ingen rolle for nå var det vi to som bodde der, jeg var ikke lenger en gjest, jeg hadde flyttet ut hjemmefra.

Betaler du husleie? spurte søsteren min en gang vi satt i bilen til et sted, ja, sa jeg. Men det er jo hans leilighet, sa hun, jeg sa: men nå bor jo jeg også der. Jaja, sa hun og jeg husker ikke mer, kanskje kjørte hun meg dit, kanskje var det derfor hun kom på å spørre. Senere flyttet vi sammen til nye steder, E og jeg, vi flyttet tilogmed sammen til en ny by, inn i et blått hus med hage og kaniner, men det var selvsagt mye senere, og det skjedde ikke umerkelig, det skjedde som noe vi planla, nå drar vi hit og bor.

Men nå, på kjøkkenet, rasper T parmesanost på raspen, til spekematen, og vi har snakket mange ganger om når vi skal flytte. Etter eksamen i midten av juni, sier han, han har okkupert hele stuen med tingene sine; arkitekttegninger og plater og pappruller og kommoder og et arbeidsbord han har tatt ut av rommet sitt, det er mye bedre lys i stuen, han trenger lyset, det er åpnere her. Også jeg trenger lyset i stuen, jeg vil ikke sitte inne på rommet mitt og spise maten min, det var helt okei da det var vinter, det kunne minne meg om en hule jeg bodde i, her bor jeg når det er kaldt ute, jeg bjørnen, men ikke nå, nå er det vår, sommer, første juni, jeg vil også være i stuen. Jeg våkner hver dag og dekker på det ene stuebordet; et glass vann, en skål mysli og kulturmelk, en kaffekopp, en presskanne med kaffe, en avis kanskje, en bok. Så spiser jeg frokost og hilser på S når han kommer forbi og skal koke kaffe han også, jeg vet når han dukker opp, sånn noenlunde, men vi snakker ikke så mye sammen. Jeg tror vi bare har diskutert internettregninger og om hvem som skulle ringe huseieren da døra gikk i stykker, eller om den mystiske forbrente pizzaen, eller når han blir utålmodig på meg når jeg skyller ting i vasken, kan jeg ikke bare få noe vann først, sier han, som om det tar så lang tid for meg å skylle resten av det jeg skal skylle. Straks, sier jeg og skyller ferdig; presskanna, frokostskålen, smoothiemaskinen, hva det enn måtte være.

Du må gjerne komme på eksamensutstillingen, sier han, på Haukeland, etter at han har fortalt om den. Når er den, spør jeg. Helga neste, sier han, nei, ikke den, etter det igjen. Å, da er jeg i Finland, sier jeg og ler litt av meg selv fordi jeg gleder meg sånn til å dra dit og hver gang jeg snakker om Finland er det med en slik entusiasme i stemmen, eller i hele kroppen, at jeg må le litt av meg selv og min opprømthet. Finland, det er bare muligens jeg selv som forstår at jeg gleder meg sånn. Det er vanskelig å beskrive til andre hvorfor jeg skulle glede meg sånn til å dra til Finland. Helsingfors er jo ikke akkurat New York. Åjaa, du skulle jo til Finland, du, sier han, for jeg har jo fortalt det før. Jeg skal til Finland, jeg skal til Finland. Jeg har allerede pakket kofferten, en stor koffert, har pakket den uten å sjekke hvordan været blir, jeg ser bare for meg at det ikke skal regne, at det er relativt varmt men kan bli kjølig om kveldene, har derfor tatt med sommerkjoler og gensere, ingen bukser, den jeansen jeg planlegger å ha på meg på selve reisen for holde. Jeg har også pakket med meg et svensk litteraturtidsskrift, men ellers ikke så mye annet lesestoff ennå, jeg har ikke bestemt meg for det ennå, er også redd for at det skal bli for tungt, og pensumet, som jeg har på pc-en, kanskje det er nok i seg selv? Kanskje kommer jeg til å bruke mest tid på å gå rundt i Finland og se på ting, skrive i skriveboka, jeg har alltid med en helt ny skrivebok hver gang jeg drar til et nytt sted. Av og til når jeg drar hjem igjen kan den være helt fylt opp, side ned og side opp; andre ganger ikke fullt like mye.

Vi dro til Athen og der skrev jeg nesten ikke i boka jeg tok med meg. Jeg kan nesten ikke en gang huske at jeg noensinne tok opp den rosa skriveboken, bortsett fra enkelte notater om steder som var verdt å huske, for eksempel den ene restauranten hvor vi spiste kypriotisk mat; lam, poteter, aubergine, mynte, geitost, bordvin. Det var mer som ble sagt enn skrevet. Vi sa det i heisen, vi sa det over måltider, over bloody mary på bar, vandrende rundt søyler, i parkene, opp trapper, på museer, i bokhandelen, sittende ved fontener, på trikken, i dagligvarebutikken, overalt sa vi det så det ikke trengte å bli skrevet.

Sånn som i Berlin, hvor jeg skrev. Jeg skrev i en svart notatbok med myke skinnpermer mens han spiste noe på den andre siden, drakk kanskje en øl, på flyet leste jeg Dostojevskij. I en av bøkene jeg dekker på med til frokost, den om et mysterium med en amerikansk flicka (jeg leser den på svensk, jeg skal jo snart til Finland), er det et kjærestepar som snakker sammen om Dostojevskij, de er svært unge. Sexton år. Ihvertfall er hun det. Doris. Han leser Idioten, hun leser Brott og straff. Han ser på henne som en slags frelsende Sonja, Sonja som blir med Raskolnikov til fangeleiren i Sibir og på den måten frelser ham, for hun har troa. Doris tenker kjæresten er en idiot. Ingen kan frelse noen. Jeg tenker på noe K sa til meg en gang; kanskje hun ble tiltrukket av menn med problemer fordi hun trodde hun kunne løse dem for dem. Jeg sa til henne at du kan ikke ta andres problemer, eller: jeg skjønner ikke at du gidder å redde noen, blir det ikke bare et problem for deg selv til slutt? Det kommer ikke til å gå bra. Du vil ikke være sammen med han psykisk ustabile.

Det er ikke idioten som trenger å reddes, kjæresten til Doris. Det er Doris selv, men fra hva vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke lest boka ferdig. Den ligger på senga og venter mens jeg står på kjøkkenet og venter på kokevann og is, snakker om fremtiden med T, en konkret framtid, en framtid vi har kontroll over. Ingenting om tåpelige drømmer og hvordan vi helst vil leve, ingenting om det huset jeg ser for meg at jeg vil bo i, om hvilken hund jeg skal ha og hva datteren min skal hete; ingenting om det jeg skriver, ingenting om at jeg tenker på å ta meg en tur til Praha simpelthen fordi jeg har lyst, eller til Island, også det simpelthen fordi jeg har lyst, der skal jeg ri på islandshester over det golde landskapet. Bare om jobber, skoler, eksamener, utdanninger. Og jeg leter i skuffen etter en iskje, jeg ser for meg en jeg pleier å bruke, men kommer på at den ikke er min, har aldri vært her, i denne leiligheten, enda folk spiser is rett som det er, det har jeg sett i fryseren (eller på meg selv). Jeg tar en vanlig skje i stedet, en av billigste sort, fra IKEA, graver i isen, forsyner meg i en skål, fløteis med karamell og peanøtter med et tynt lag av sjokolade omkring seg, lukten av mynte fra tekoppen; aspargesen er ferdig, han slår ut vannet over et dørslag i vasken, han sier han skal laste ned Girls og gi det en sjanse, men håper han ikke blir hekta, det har han ikke tid til nå. Neste gang jeg ser ham sier han: nå har jeg sett seks episoder, takk for tipset.