Te

Regnet slår ned over byen igjen, jeg irriterer meg over søppelkassa som stadigvekk renner over, jeg leser en artikkel om en jeg bodde med før som ikke var hakket bedre; den gangen hadde vi ikke en gang vaskemaskin, oppvasken hopet seg opp, jeg hadde min egen frokostskål med katter og japansk skrift, den var bare min min min, til den ble knust, ikke i et flyttelass, den overlevde det, men etterpå. Den lå innrullet i et klesplagg, noen ble sinte og tømte hele kassa med klesplagg, men det var ikke bare klesplagg der, der lå også frokostskålen min, snart i hundrevis av biter, noen større, forsøkt limt sammen ved en senere anledning, tilfredsstillende for barn som leker arkeologer, men ikke som en bolle å samle yoghurt i kulturmelk i havremelk i, med müsli eller granola, og frukt; frukt, på kjøkkenbenken, oppå brødboksen som ingen bruker ligger en ananas med en farge som gjør meg usikker på om den er moden eller ikke, kan jeg spise den nå, snart, eller må jeg vente, skal den bli brunere, skal den skinne gulere; jeg titter på den mens jeg koker tevann. En dag spør han ene jeg bor med hvorfor jeg ikke bare koker vann i vannkokeren, jeg sier at jeg synes vannet liksom får en slags ekkel plastikksmak av tekokeren, og det var kanskje slik i begynnelsen, da den var ny, men nå er det gått en stund, kanskje den ikke lenger avgir kokevannet en ettersmak av plast, men noe i meg forhindrer meg fra å velge vannkokeren; det går for raskt, jeg liker det sakte i å koke tevann i en liten gryte på komfyren, mens jeg venter rydder jeg litt (det jeg ikke gadd å rydde ved en tidligere anledning), leser jeg litt (en artikkel i et magasin på stuebordet som jeg ikke rakk å lese i helgen); eller jeg forsøker meg på gymnastikkøvelser, gjør en sol-hilsen light, stående, kjenner blodet renne ned til hodet når jeg bøyer overkroppen mot tærne; jeg er så stiv i kroppen, rekker ikke ned til tærne med fingrene uten å bøye knærne; eller jeg sjekker i skapene hva jeg har, har jeg hermetiserte tomater til å lage en fiskesuppe med vri, eller må jeg gå og kjøpe en; hvor mange poser med havre har jeg egentlig igjen? En dag fant jeg en pakke med rosiner jeg hadde glemt etter å ha spist havregrøt i flere dager og tenkt at den ville vært mye bedre med rosiner oppi; så fant jeg dem, myke kaliforniske rosiner; eller jeg, fortsatt mens tevannet er på vei mot hundre grader, kikker på Instagram. Noen jeg følger er på Coachella-festivalen, hvor er den egentlig, jeg vet den er i California, men hvor i California, California er langstrakt; varmt er det uansett, folk går i superkorte shorts og tøysko; jeg ser på bilder av Alexa Chung og tenker at hun har det alltid moro, jeg ser et bilde hvor hun kjører rundt på en handlevogn på en parkeringsplass et sted i California under Coachella; så ser jeg matbilder, det er alltid en masse matbilder, jeg følger kjempemange med matbilder; av havregrøt og salater og organisk mat og hempfrø og råkost og frisk spinat; bær, bær, bær i mange fine farger; jeg har også frosne bær i fryseren, kjøper dem occasionally på en butikk i nærheten som har tilbud på tre pakker for førtifem kroner; finner fram te, heller vann oppi koppen, går kanskje og leser, går kanskje og skriver, går kanskje og studerer, går kanskje og ser på en teit tv-serie, går kanskje og snakker i telefonen; kjenner lukten av mynte, sitron eller lakris.