Tingene

Ute på altanen sitter jeg slengt og spiser is og vannemelon og leser i The Wasp Factory mens kjæresten min rydder flyttelass. Jeg har ryddet mitt, han har ikke; han har så mange ting at jeg er sikker på at 4/5 av flyttelasset er hans; jeg har kvittet meg med drøssevis av bøker og er glad jeg har lesebrett og (nesten) ikke lenger trenger å kjøpe fysiske bøker, og jeg tenker fortsatt jeg har for mange ting, men hva for noen rolle spiller det om man kvitter seg med mer, ja, alt!, når man bor sammen med et menneske som har mange ting, som alltid kjøper noe på loppis (fuck loppis) og tenker at den boka, den boka burde jeg ha i hylla selv om jeg ikke nødvendigvis skal lese den (oppslagsverk er populært, jeg sier bare: INTERNETT, HAR DU IKKE HØRT OM DET???), ja, hva hjelper det da å ikke eie noe somhelst, å leve sykt zen (kaller jeg det) med bare en madrass på gulvet og den boka jeg for øyeblikket leser?

En gang på MTV Cribs var de på besøk hos en kjendis, jeg vet ikke hvem, men han var selvfølgelig asiater, og han bodde i et stort hus--han gjorde det, hvis ikke hadde ikke MTV Cribs giddet å besøke ham--jeg husker ikke hvordan huset var, bortsett fra soverommet hans. Soverommet var bare helt hvitt, men det så lyseblått ut fordi det ikke var noe lys som var slått på, relativt stort (langt ifra et kott) og det eneste som var der var en tynn madrass på gulvet og en mac. Dét var soverommet hans. Helt siden jeg så det rommet har jeg tenkt: det der er drømmehjemmet mitt! Å, jeg vil bo i et rom med en madrass på gulvet og det er det. Jeg ser for meg en bok også, og datamaskinen min, kan jo ikke leve uten den. Resten av huset kan være nesten sånn. Garderoben kan bare være stappa av basicplagg, plagg som alltid kan brukes, man trenger jo egentlig bare én svart, fin kjole, sant, jeg prøvde meg på det, jeg skulle bare ha én little black dress, LBD, men det gikk ikke. Jeg har kanskje femten av dem. Da er jo poenget borte! Poenget med LBD er jo at den kan brukes til alt, og hvis man har noe som brukes til alt så trenger man jo ikke fjorten til av dem. Jeg må gjøre noe med det. Jeg vil ha det sånn som alle de gamle filmestjernedamene i filmene deres. De har bare noen få plagg som de alltid har på seg. Grace Kelly f.eks.

Ingenting er verre enn folk med altfor store kofferter (når man reiser). En gang hadde jeg med meg en sykt stor koffert, det var fordi jeg skulle flytte, og da var jeg skikkelig flau. Jeg ville bare legge den fra meg fortest som mulig sånn at ingen skulle skjønne at det var jeg som eide den, at de skulle tro at jeg var en sånn dame som drar på tur med en så stor koffert, som er nødt til å ha på seg noe nytt hver dag, ja, gjerne flere antrekk hver dag, og en haug med sminkeprodukter, tre sjampoer og et par nye sko for hver dag hun er på ferie. Jeg vil ikke være en sånn en. Heldigvis er jeg ikke en sånn en, jeg skulle jo på denne reisen bare flytte. Jeg er ellers veldig flink til å bare reise med en bitteliten trillekoffert eller en liten ryggsekk. Jeg trenger ikke så mye. Jeg skulle bare ønske jeg var like flink til å ikke trenge så mye i en bosituasjon også.

Hadde det ikke vært for deg, sier jeg, hadde ikke vi vært sammen, så kunne jeg bodd på et lite loftsværelse og bare hatt en madrass på gulvet! Han svarer: Fint for deg. Jeg sier: Ja, men jeg kan ikke, for jeg bor med DEG! Jeg ser litt på tingene hans og dekker kassene hans med nattogtepper fra NSB. Hvorfor gjør du det?, sier han. Jeg orker ikke å se på alle disse tingene, sier jeg. Jeg blir helt stressa av ting. Ting, ting, ting. Men selv måtte jeg sist uke innrømme at det er jo ganske fint med den lysende globusen som ikke bare viser verdens største byer, men også hvor i verden de ulike dyreartene bor. Der ser du, sa vedkommende jeg innrømmet det til. Jeg ble stilt til veggs. Klart man må eie litt ting. Jeg kan f.eks. komme på flere ting man må ha: blender (milkshakes, smoothies osv.), tannbørste, glass å drikke av, matskål, lader til datamaskin og sjampo. Sikkert noe mer også. Ja, barberhøvel. Men man trenger det jo egentlig ikke. Jeg kunne bare latt hårene under armene gro.

Ikke måtte jeg ha lest bøker heller.  Egentlig. Men det finns en grense. Jeg er vokst opp i dette samfunnet og finner det meningsfullt å bruke tiden på å lese. I den grad noe er meningsfullt i det hele tatt, vi skal jo alle dø. Ingenting betyr noe egentlig. Men det går jo ikke ann å tenke sånn, jeg prøver i hvertfall å gjøre alt jeg kan for å ikke tenke sånn, og derfor må jeg lese (det er én av tingene). Og for å kunne lese må man jo omgi seg med bøker -- til en viss grad. Altså noen ting må man ha likevel. Jeg kunne selvsagt lånt bøker på biblioteket, men av og til har ikke biblioteket de bøkene jeg vil lese, og andre ganger er det fint å ha boka i nær tilgjengelighet alltid. Dessuten kan man ikke notere i biblioteksbøkene. Men jeg er glad jeg har datamaskin og ikke lenger trenger så mange skrivebøker å notere på.

Og mens jeg skriver forsvinner alle tingene inn i grønne kasser, det er som en skog av grønne kassestabler inne i stua, og tiden går. Jeg sitter på altanen og leser The Wasp Factory og forteller om den inn gjennom de åpne dørene, jeg forteller om hvordan hovedpersonen myrder en av kompisene sine, muligens fetteren, når begge er seks år gamle. Cra-zy. Jeg går og henter mer is i fryseren, ikke noe vits i å spare, vi flytter jo snart.