Noen tanker om bloggen

For ikke så lenge siden (i mai) var det omtrent fire år siden jeg startet denne bloggen. Jeg startet den fordi jeg tenkte jeg skulle øve meg på å skrive, men i begynnelsen skrev jeg bare sporadiske blogginnlegg, og jeg skrev ikke en gang mye, bare noen setninger hver gang, hva skulle det hjelpe meg for, skulle dét gjøre meg flinkere? Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle skrive om, jeg skrev om dagligdagse ting, trivielle ting; jeg skrev noen ord om katten som vi hentet hos et fosterhjem for Dyrebeskyttelsen, Jesper, han bor hos mamma og pappa og er altså omtrent like gammel som denne bloggen; jeg skrev også om veganske bakevarer fordi jeg nettopp hadde blitt veganer (jeg er ikke det nå lenger, det varte bare ett år), om gulrotmuffins med rosiner og kokosnøttpannekaker og rosa pasta og macademianøttekake og bananbrownies (sykt gode); jeg skrev om Miranda July, litt om festivaler, jeg dro på Roskilde, den eneste gangen jeg har vært der.

Så skrev jeg om alt jeg skulle, før jeg innså at det er så teit, å alltid skrive hva man skal, for så at det ikke skjer, det skjer noe annet. Jeg skrev jeg skulle til Oslo, men det ble ikke sånn akkurat da likevel, egentlig skjønte jeg ikke noe, hva var det jeg skulle, jeg brukte bloggen likesom for å finne mæ sjæl da den var ganske ny, som om jeg skrev meg selv frem, jeg vet ikke, den var ganske fragmentarisk. Forresten, så er denne bloggen circa to måneder eldre enn forholdet mitt, altså,"forholdet mitt" høres teit ut, jeg mener, jeg har skrevet på denne bloggen lenger enn jeg har vært kjæreste med kjæresten min, altså: vi har vært sammen i snart fire år (approximately), det tenker jeg er lenge, men det føles ikke lenge ut, fire år etter fylte tyve er liksom ikke noe, men tenk det er lengre enn jeg gikk på videregående, lengre enn da jeg gikk på ungdomsskolen, og det er litt rart, men egentlig ikke rart.

Vi dro til København sammen etter to år, bodde der hele sommeren. Jeg skrev masse, men jeg skrev ikke så mye på bloggen. Jeg nevnte bibliotekene mest, og bøkene jeg leste. Det er mangt å si om det oppholdet på både godt og vondt, det hører et annet sted, men jeg kan si at det var da jeg fikk leselysten tilbake for fullt. Jeg har alltid likt å lese, har alltid lest ganske mye, men på videregående dabbet det litt av; jeg visste jeg likte å skrive, men ikke hvordan, jeg visste jeg likte å lese, men leste ikke så mye likevel, ungdomssløvsinn heter det kanskje. Men så dro vi da, til København, og jeg skrev jeg, og leste; jeg leste, leste, leste, akkurat da som jeg var yngre, mye yngre, jeg leste og leste, sluttet ikke da jeg kom hjem heller, jeg visste plutselig hva som var greia, det var jo litteratur, nå var jeg helt sikker, det er det som er greia. Jeg leste på sofaen mens det var brennhett ute, og i parker mellom is med guf på; jeg leste på biblioteker, sykla avgårde. Da vi kom hjem slutta det ikke, jeg leste bare enda mere. Det var da bloggen bevegde seg mot å bli en blogg om lesing og bøker, nå er den nesten bare blitt slik, en blogg om bøker.

Likevel handler den ikke bare om det. Jeg skriver ikke bare omtaler. Jeg er slettes ikke objektiv, men subjektiv. Jeg skriver ikke bare om bøkene, men også om meg selv. Om når jeg leste dem og hvordan jeg fikk tak i dem, hvorfor jeg ville lese dem i utgangspunktet og hvordan de har fulgt med meg mens jeg har lest dem; det er som om alle bøkene jeg leser har to historier, den som er inni coveret og den som følger meg.

Jeg tenker fortsatt at bloggen hjelper meg med å skrive, men det gjør den ikke. Jeg skriver ofte annerledes her enn når jeg skriver for meg selv, det er som to forskjellige ting. Jeg tar meg selv i tenke at dette må jeg få til å passe bloggen; denne teksten må bli kortere, ha flere avsnitt bla bla. Jeg sensurerer også meg selv. Dette er for personlig til å ha på en blogg, tenker jeg, mens jeg egentlig er fornøyd med teksten, hadde den vært i en bok eller noe hadde jeg ikke nølt, da kunne andre få lest den, men ikke her, ikke her. Ikke uten endringer i hvertfall. Her ville den opprinnelige teksten blitt knyttet for tett til meg, fått mitt navn på på en annen måte, den kunne blitt tatt som noe dagbok-aktig, som om det defintivt var meg det handlet om. I et annet medium ville det ikke vært like opplagt (tror jeg). Dette er riktignok det skjønnlitterære. Alt det andre jeg skriver kan nok hjelpe - på alt annet enn det skjønnlitterære.

For hvordan er det med sannheten her? Er alt jeg skriver her sant? Som alle andre plukker jeg jo ut hva jeg vil skal vises av meg selv. Selv irriterer jeg meg over andre bloggeres perfekte liv, og når de viser noe som ikke er perfekt, så er det bare en feil som gjør det store og hele enda mer perfekt. En slags glamorøs feil. Og det irriterer meg. Men klart folk vil at andre skal se deres beste side. Jeg vil jo også det. Men er det da slik at alt jeg skriver er sant, bare at jeg ikke forteller alt? Nei. Jeg tar meg kunstneriske friheter. I korttekstene mine kan det hende jeg vrir på sannheten, ikke for å fremstille meg selv bedre, men for at teksten skal bli bedre. Av og til er en sann historie så kronglete at jeg ikke klarer å få den ned i lesbare setninger, i en struktur som lar seg leses på en enkel måte; for å unngå det hender det at jeg vrir om på historiene, at jeg endrer litt. Det må jeg jo få gjøre. Jeg startet ikke bloggen fordi jeg skulle vise fram livet mitt, jeg startet den jo for å øve meg på å skrive. Og det har den gjort, men jeg føler jeg har møtt en vegg hvor den (bloggen) ikke hjelper meg noe mer. Den lærte meg å skrive korttekster, men jeg vil skrive lengre nå, ikke sensurere meg selv, det er som om bloggen legger bånd.

Jeg tenkte å legge bloggen på is, det har jeg tenkt på. Men jeg liker den jo samtidig. Her en dag skrev jeg f.eks. om at jeg ikke ville kunne få tak i en bok før så og sånn, da det kom en annen blogger og sa at hun hadde den og at hun gjerne kunne sende den til meg i posten. Det syntes jeg var veldig fint. Det hadde ikke kunnet skjedd uten bloggen. Og så liker jeg jo alle leserne mine som kommenterer det jeg skriver. Jeg liker også å bevege meg rundt i bloggeland, især bokbloggeland, og lese andre bokbloggere. Det synes jeg er en veldig fin måte å få "snakket" om bøker på, jeg vil gjerne være med på det. Dessuten får jeg gratis bøker i posten, av og til bøker jeg tilogmed spesifikt ber om å få, og det er jo også fint. Jeg kan altså ikke legge bloggen på is. Det er en tanke jeg må slå fra meg. Men kanskje den blir annerledes, ja, den har jo allerede forandret seg veldig siden da jeg startet den. Noen ting er jeg jo tilogmed flau over at jeg har skrevet, eller, ganske mye, men jeg lar det forbli, alle mennesker forandrer seg jo, jeg satser på at alle som kommer over meg her skjønner det, at ting jeg skrev for tre år siden ikke nødvendigvis gjelder nå. Sånn er det jo, sant, det er jo sånn, hvis ikke hadde det vært kjedelig, man kan ikke bare forbli ved det samme hele tiden når verden er så stor og det er så mye å høre, så mye å lese, så mye å se, man kan ikke bare lese Harry Potter selv om det er gøy, det er jo så mye annet der ute som bare venter på en.