Cheddar

Jeg skrev at jeg ikke hadde spist cheddar på mange år, i en tekst som handlet om Storbritannia og engelske forfattere (og en skotsk), men så kom jeg på at jeg har jo spist jalapeños poppers, sånne runde baller som er frityrstekte, chilli cheese heter de på Burger King, inni dem er det smeltet cheddar og jalapenõs; det var nettopp det vi satt der og spiste som en slags frokost på en fyllesyk tidlig ettermiddag, jalapeño poppers, cheese sticks og løkringer med rømmedipp og tomatdipp, litt småekkelt egentlig, men likevel godt, ekkelgodt, jeg liker det ordet. Det er i samme kategori som stygtfint. Men i motsetning til ting som er styggfine, som egentlig, i bunn og grunn, når det siste ord skal sies, er stygge, man vil ikke ha dem, i hvertfall er det sånn for meg, så er ting som er ekkelgodt, faktisk godt, man vil jo spise dem i hvertfall jeg. Andre ting som er ekkelgodt er de mintfargede løsvektsgodteriene som er sure og i pastellfarge. Jeg vet ikke hva de heter, men de er ekkelgode, hver gang jeg kjøper løsvektgodteri med noen (for det er en sånn ting som jeg sjeldetn gjør alene, å spise godteri er noe jeg gjør sammen med folk) og jeg sier ta disse (og peker på de mintfargede & sure), sier vedkommende alltid æsj, de ekle der, eller noe lignende. Og jeg er enig, de er litt æsj, men gode for det om. En annen ekkelgod ting er kamskjell, som jeg bare har spist noen få ganger i mitt liv, rett og slett fordi jeg ikke tenkte på at det gikk ann å spise dem før en person viste meg det: tomorrow we are going to eat scallots. Og så spiste vi kamskjell, stekt sammen med laks og tunfisk foran oss i restauranten, en japansk restaurant i Paris, laksen var norsk, sa kokken som stod foran oss, jo, også var det en fisk til, men den kan jeg ikke huske.

Sist jeg spiste kamskjell, var på Brygga i Bergen, vi stakk innom Sze Chuan House og kjøpte oss kamskjell med ingefærsaus en vårdag hvor det ikke regnte, en vårdag hvor det faktisk var fint vær og sol, så vi satte oss på bryggekanten med bena dinglende og spiste kamskjell med ingefær, men den var veldig salt, altfor salt. Jeg lurer på om det var den dagen vi gikk og kjøpte øl og satte oss i en bortgjemt park oppe på Nøstet, en park som mest minner om en felleshage til alle som bor der, i nabolaget, som om vi var i hagen hos de vi kjenner der, eller om det var en annen dag, ja, det var en annen dag, men er det rart man forveksler dem, det er så få av de dagene med oppholdsvær, man kan likesom telle dem og når man tenker på alt det hyggelige man gjør når det er oppholdsvær i Bergen, på alt det hyggelige vi gjorde da det var oppholdsvær i Bergen (i fortid, fordi vi ikke bor der lenger), så tenker man (jeg) at alt det der skjedde på en dag, jeg presser alt det fine i en dag i hukommelsen, alt det hyggelige blir konsentrert til en dag, men når jeg tenker meg om vet jeg jo at det ikke var den samme dagen, det var en annen dag, og jeg kan ikke huske andre ting vi gjorde den dagen vi spiste kamskjell med ingefærsaus, bortsett fra at vi drakk kaffe et sted, det må vi ha gjort, det er ting jeg tenkte mens vi gikk til resturanten som tyder på at vi må ha vært og drukket kaffe først, kanskje lest i avisen, vært på forelesning. Gått ned trappene foran Johanneskirken nedover til sentrum med ryggsekken på og en bok inni, men jeg husker ikke hvilken, jeg kan kanskje huske det hvis jeg ser i notatbøkene mine, men jeg har ikke slikt her nå, jeg befinner meg i et midlertidig opphold og lever asketisk, med mye færre ting enn vanlig. Jeg liker det, jeg har en stabel med bøker langs veggen, oppå gelenderet. Det er bøkene jeg har tenkt til å lese i sommer, noen av dem er mine, noen av dem er biblioteksbøker. En av dem er en faglitterær bok, tenk det, en faglitterær bok, og så om feminisme, tenk det; en annen av dem er på tysk, en barne-/ungdomsbok, jeg kjøpte den i en fin bokhandel i Orangienstrasse i Berlin i høst, som vi spaserte opp og ned og hvor vi spiste kake og drakk kaffe på en fortauskafé til frokost og det var fortsatt stille i gatene, bokhandelen var på den andre siden av veien, etterpå gikk vi dit.

I en annen bokhandel kjøpte jeg postkort som jeg sendte til folk jeg aldri har møtt, jeg husker ikke hva jeg skrev, annet enn at det var om Berlin, kanskje selvfølgelig. Tankene går til da jeg var barn og sendte postkort hjemmefra til folk i min egen by, hva det stod på dem kan jeg ikke huske. Kanskje ønsker om en god sommer og hva jeg skulle gjøre. Det ene sendte jeg tilogmed til ei som bodde rett nedenfor en bakke bak nærmeste busstopp, altså tre minutter unna, jeg likte bare tanken på post, på å putte frimerker på ting og la det bli stemplet, sendt avgårde av noen andre, lagt i postkassa av noen andre, det seriøse i det. Derfor kan jeg og huske at en gang kostet frimerket 3,40 kr. Nå sender jeg nesten aldri noe og vet ikke lenger hva et frimerke koster, men det er godt over dobbelt så mye. Sist jeg sendte noe i posten var en pakke til min bror, han hadde bursdag. Siden det var en pakke måtte jeg betale mer enn et enslig lite frimerke til et brev på kanskje tre ark. Nei, jeg sendte et brev forleden også, til J, det glemte jeg. Kanskje jeg gjorde det etter at jeg sendte pakken til min bror, da ville dét blitt det siste jeg sendte.

Selv venter jeg på en pakke med bøker – en roman og en diktbok – jeg skulle fått den for lengst. Det er mulig, kanskje det har skjedd, at den har ankommet der jeg bodde sist, og ikke til den adressen jeg sa den skulle bli sendt til, det er mulig han som sendte pakken ikke fikk med seg det. Det er synd, men jeg har ikke akkurat mangel på bøker heller. Jeg skal nok få lest de bøkene en annen gang.