fredag 22. juni 2012

PIKESKOLEN av Annabelle Despard


For en stund tilbake var jeg på et arrangement hvor Annabelle Despard leste fra en bok som hun ikke hadde utgitt ennå. Hun snakket (hadde skrevet) om språket, om hvordan hun som engelskkvinne ikke fant de norske ordene, og om hvordan hun med norsk ikke fant de riktige ordene for det engelske. For eksempel om det at ordet 'cottage' var helt feil for den norske hytte. Jeg kjente meg igjen fra en gang på ungdomsskolen hvor jeg skulle skrive en novelle i engelskfaget, om noen mystiske mennesker på en hytte. Jeg husket jeg slo opp i ordboka etter det engelske ordet for 'hytte', som var 'cottage', og hvordan jeg da syntes det var helt feil, men jeg kunne ikke skjønne hva ellers jeg skulle skrive, så det ble 'cottage', hva kunne jeg gjøre, jeg måtte bare skrive 'cottage', men det som jeg så for meg som en hytte i skogen ble plutselig til et landsted i England; det mystiske foregikk ikke lenger i en skog (jeg så for meg en østlandsk skog, det er der min familie har hytte), men jorder med porter og omgivelser perfekte for jakt til hest, som jeg så bilder av i hestebøkene mine da jeg var liten, hester løpende over små murgjerder med ryttere ikledd røde jakker og hundrevis av hunder foran. Min engelskspråklige thrillernovelle bevegde seg med ett ord fra Norge til England.

Det samme problemet på svensk/norsk leste jeg en artikkel om i Rocky også. Hvordan skulle Rockys svenske landssted oversettes til norsk? Jeg husker ikke helt hvordan oversetteren løste det, men det var et problem, poenget var at det var et problem som oversetteren skrev en hel artikkel om.

På en annen side, i Danmark heter ikke cottage cheese cottage cheese, som man gjerne skulle tro (danskene sier jo 'weekend', 'soft ice', 'teenager' osv.), men hytteost. Men hva er en dansk hytte? Et hus i en kolonihage?

Uansett, Annabelle Despard fanget den kvelden min interesse. År etterpå, altså nå, har jeg summet meg til å lese boka hvor hun tok opp hytteoversetterproblemet. Pikeskolen heter boka og er Despards memoarer, noe hun bestemte seg for å skrive da hun ble syk. Mens hun går gjennom sykdomsforløpet, ser hun tilbake på oppveksten i England og somrene hos sine norske slektninger, til hun som ung kvinne drar til Paris og tar seg jobb som sekretær i London før hun drar til Lillehammer og jobber som lærer, og siden endelig begynner å studere (for det er jo det hun drømmer om å gjøre hele tiden, det er bare vanskelig å komme seg dit). Litt Mia Berner-light (Tretten). Mindre om turbulente forhold og sex, mer om klassereise og språk. Men like fullt om livet.

Her er litt livsvisdom jeg skal ta med meg:
Min mormor var utdannet som lærerinne og må ha vært opphav til alt som het protestantisk arbeidsetikk i det røde huset, en svøpe som jeg senere i livet utviklet finurlige og løgnaktige måter å omgå: Bare man ser ut som om man arbeider, går det ganske bra. Man legger ut et imponrende utvalg redskaper og går litt frem og tilbake, så kan man snike seg til å lese en bok. Å skrive var akseptabelt, særlig for mennene, men å lese var regnet som underholdning. Da jeg senere var legefrue i Nord-Trøndelag, hadde jeg støvsugeren konstant fremme om dagen, slik at ingen kunne se at jeg gjorde andre ting.

4 kommentarer:

Caroline sa...

Du er meget dyktig på å skrive :)

Marte P.S. sa...

Det høyres ut som ei interessant bok :) Kjenner til språkproblemet du skriv om (hytte og cottage er berre ikkje det samme!). All respekt til oversetjarar av skjønnlitteratur! Forstår ikkje korleis dei får det til.

dypvannsfisk sa...

Åh, Annabelle er så fantastisk. Kjenner meg veldig igjen i nesten-oversettbare ord, enten tvinger de meg til å oversette upresist, eller så må jeg lage en neologime.

Kathleen sa...

Å, apropos, nå leser jeg Ali Smiths nyeste, ikke original, men oversatt til norsk, og DET er imponerende oversettelse, det! Hatten av for Merete Alfsen!