SALOME av Mara Lee

Omslaget er vakkert.

For noen år siden leste jeg Mara Lees Ladies. Den ble hausa opp i media og alle digget den. 'Intelligent chick lit' husker jeg at jeg leste i en av anmeldelsene. Jeg vil ikke si meg enig i det. Intelligent, men hva hadde den med chick lit å gjøre? Chick lit bare fordi den hadde kvinnelige hovedpersoner? Chick lit fordi den handlet om skjønnhet? Jeg synes det var, og er, en dårlig beskrivelse av Ladies, men la oss ikke dvele ved hva noen andre skrev om Ladies. Hva jeg synes er viktigere i denne sammenhengen (fordi det er jeg som skriver).

Hva jeg syntes om Ladies? Jeg ble aldri sikker på om jeg likte den eller ikke. På mange måter likte jeg den ikke. Det var en slags kynisme der som jeg ikke likte, men når jeg tenker på det nå, tenker jeg at nå er det mange år og bøker siden jeg leste Ladies, nå er jeg blitt eldre, nå er jeg blitt en annerledes leser, jeg mistenker at jeg kanskje ville likt Ladies nå. Jeg lurer på om jeg skal lese den på nytt. For det jeg vet er at jeg etter å ha lest Ladies (jeg tror det er fire år siden) har tenkt mye på den. Den kommer hele tiden tilbake til meg. Jeg har opp gjennom årene siden jeg leste den tenkt mye på den. Jeg har tenkt på poeten som lider av kjærlighetssorg, av devastating kjærlighetssorg, hun har jo stengt seg inne, nærmest isolert seg i leiligheten sin, det eneste hun gjør er å skrive dikt og snakke med den tykke dama som av og til kommer innom. Og så er det mannen som ser tilbake på da han var ung og bodde i Paris. Og så er det den vakre galleristen som får alt hun vil ha, fordi hun er så vakker. Hele boka står klar for meg ennå. Den dukker opp i glimt hos meg stadig vekk. Jeg har ofte tenkt på den når jeg skriver selv, det skjønner jeg nå, nå som jeg sitter her og skal skrive om Mara Lees nyeste bok, Salome, og gjøre meg noen tanker om den.

Salome, den bibelske femme fatale,
malt av Pierre Bonnaud. 

Salome handler om fjortenåringer i en liten by i Sverige, og handler på sett og vis akkurat som Ladies også om seksualitet og skjønnhet -- jeg vil i hvertfall si at disse ordene er stikkordene. Og skjønnheten, den er av den ødeleggende sorten. I Salome viser den seg bl.a. i Johannes, Elsa Mos nye fosterbror;han er så vakker at det ikke går an, og Elsa mener Gud kastet bort skjønnheten ved å gjøre en gutt som ellers er en idiot så vakker. Den viser seg også i balletten, for Elsa er ballettdanser, og det er Miriam også, og vi vet jo alle hvor viktig skjønnhet er i balletten. Skjønnheten, skjønnheten, skjønnheten, den er overalt i Salome som i Ladies. Også kunst har en plass i Salome som i Ladies. For moren til Veronica, Elsas bestevenninne som er døende, er billedkunster. Også hun, tror jeg, synes Johannes er vakker. Alle synes Johannes er vakker, hvem synes ikke Johannes er vakker.

Bokas forfatter er også vakker. 

Det er mye jeg ikke skjønner med Salome, noen av personene og forholdene dem i mellom forblir mysterier. Men det er mye jeg forstår også. Jeg forstår skammen Elsa beskriver når hun beskriver episoden hvor hun går på hendene i burdagsselskapet til Veronica. Jeg kjenner grøsninger i kroppen av å lese det. Det er flere avsnitt som er slik, som tar puberteten på kornet, avsnitt som får meg til å vri meg i stolen, som får meg til å tenke på min egen ungdomstid. Spesielt husker jeg en episode hvor to bestevenninner stod på plassen foran et gamlehjem og hadde en konflikt om en gutt. Hun ene skrek til den andre som bare stod der. Jeg fikk aldri med meg hva det dreide seg om, men hadde en formening om at den som plutselig oppfører seg dårlig pga. en gutt er den som fortjener kjeft. Lite visste jeg om det å være dødsforelska og ditche alle andre (og meg selv og mine egne interesser) til fordel for forelskelsesobjektet, som forresten er noe jeg har lest masse om i en annen bok jeg har lest for tiden, Committed av Elizabeth Gilbert. Men den handler ikke om underkastelse i det hele tatt, den handler om likestilling ('equality' har jeg lyst til å skrive, jeg synes ordet liksom rommer noe mer på engelsk enn på norsk, 'likestilling' klinger for mye norsk familiepolitikk for min del). Salome handler mer om underkastelse. Underkastelse og makt. Men hvem er det egentlig som har makta? Er det de små salomene? Eller er det bare én Salome? Og vet de det selv, er makta bevisst? Henger den sammen med skjønnhet? Er skjønnhet makt? Og hvem må underkaste seg når begge parter er like skjønne? Hva skjer da? Og for ikke å snakke om, er skjønnhet dødelig? Voldelig?

Jeg føler, tror!, at Salome akkurat som Ladies er en bok som kommer til å sitte en stund, som jeg kommer til å tenke over, tygge på, selv om den ikke har gitt meg den samme ubestemmelige følelsen som Ladies. Salome er mindre, ikke helt der, men det gjenstår jo å se med tiden.