A Tea Party

En gang i tiden spilte jeg i band. Da var jeg 16, 17 år og det eneste som gjald var rock, rock, rock. Elektronikamusikk var techno og hip-hop var snakking. Velvet Underground, Led Zeppelin og Nirvana (for de uinnvidde så har jeg faktisk en hjemmelagd Nirvana-tattovering på håndleddet) var det som gjaldt. Jo, også K's Choice da (de har du sikkert ikke hørt om, så det var jo faktisk litt kred).

Våren 2005 gikk Sofia og jeg på Vågsbygd vgs i samme klasse på musikk-, dans- og drama-linja, men hadde knapt snakket sammen før. Sofia syntes jeg så ut som jeg var med i Jehovas Vitne fordi jeg alltid gikk i så lange skjørt selv om jeg nå hardnakket påstår at jeg gikk i et sånt skjørt kun én gang (men kanskje ligger det en sannhet i det, for alle vet jo at alle mine kjoler og kjørt siden den gang aldri har vært lengre enn rett over kneet), og jeg syntes Sofia var skikkelig overfladisk som leste kjendisblader hele tiden (mens jeg bidrog til undøvendig trehogst ved å få Natur&Ungdom-magasinet i posten hver måned uten å noensinne orke å lese det). Men det var før jeg ble dødsforelska i Jimmy Englehåret og Sofia i Mr.Blondes.

Jeg spilte trommer og Sofia spilte gitar, Jimmy Englehåret spilte gitar og Mr.Blondes trommer. Dere kan selv se at det hadde blitt helt feil hvis vi starta band med de instrumentene vi fra før av spilte, så vi var nødt til å svitsje. Sofia lærte meg å spille gitar (Fender! Det hadde Kurt Cobaiiiin!), og jeg lærte henne å spille trommer. Slik ble Tea Party dannet (vi fant ut litt senere at bandnavnet The Tea Party var tatt, så vi måtte altså bli A Tea Party).

Høsten 2005 fulgte noen konserter: en utendørskonsert hvor vi totally dreit oss ut foran hele Vågsbygd vgs og alle de hiiiippe MU-folka (musikklinja) lå på gulvet med krampelatter, KjellerRock (der spilte vi bl.a. en coverlåt som vi hadde fiksa om til jazz og hip-hop, de sjangrene vi "hata mest av alle sjangre") og huskonsert. Såååå... var det en ganske lang stund før vi våren 2006 spilte i Rådhuset på Kulturnatta (VilleVilleKulla-folka holdt arrangementet) i ført lyseblå, egensydde lampeskjermer og stripete gensere (hallo, tenk Kurt Cobain!). Dagen før skulle vi ha lydsjekk, og det var da vi fikk med bassist Ena i bandet (alle i bandet sang btw).

Etter det ble det ikke så mye annet enn litt øving på bandrom på Samsen som vi leide i ett år. Jeg tror jeg var der ca. 5 ganger i løpet av året, og jeg brukte mesteparten av tiden på å prøve å prakke svensk punk på Ena (som synes punk er teit, "punkere kan jo ikke spille!" Det skal forøvrig nevnes at Ena ellers har veldig god musikksmak, det skal ikke være noe på det).

Det må også sies at innimellom her hadde Sofia og jeg et loppemarked utenfor det gamle Platekompaniet i Markens hvor vi solgte klær, rideutstyr, Dolce & Gabbana-solbriller (de var stygge ass!), hele min barndoms CD-samling og masse annet rask til inntekt for trommesett. Vi hadde også en helsiders i Fædrelandsvennen.

For mer facts, sjekk ut bandets profil på NRK Urørt.

PS:

Nei, vi fikk aldri Jimmy Englehåret og Mr.Blondes, og det var nok likegreit ser vi nå. Men de skal likevel takkes i både rulletekster og takkenotes i bøker. Bare vent og se!