Mer mann i monitor 2.11

Jeg klarte det! Jeg leste ferdig Mikkel av Tor Åge Bringsværd i dag, og med det nådde jeg målet mitt om, i løpet av 2025, å lese førtifire bøker skrevet av menn. Yess! Noe bilde av den siste boka har jeg ikke, siden et mobilhotell nylig ble innført her hjemme, i god tid til det nye året. Imidlertid la jeg ut et bilde av boka tidligere i år. Jeg har altså brukt lang tid på å lese den, men grunnen til det er at boka er en samling fortellinger, myter og eventyr om rever fra hele verden, jeg får liksom nok av å lese en eller to fortellinger om gangen, hvis ikke de skal gli over i hverandre og ende opp med å bli noen få, vage fortellinger. I begynnelsen leste jeg høyt fra boka til barna mine, men jeg skjønte fort at de nok var for eldre mennesker. En av de siste fortellingene i boka, Revesøster, var en historie fra Sør-Korea, hvor det er tradisjon for at reveskikkelser er onde. En skikkelig grusom og blodig fortelling. Mikkel Rev er en helgen i forhold til revesøsteren. 

Gråbein har jeg også liggende, men jeg tror jeg skal vente litt før jeg går i gang med den. En ting jeg skal gjøre først, er å kåre årets bøker. Uansett, hurra for meg, jeg klarte det jeg satte meg i fore. Hva skal jeg gjøre neste år, mon tro? 

Mer mann i monitor 2.10

Her kommer jeg, i romjulen, for å si at jeg har lest Skrømt og synskhet i Nord-Norge av Roald Larsen, en samling spøkelseshistorier. Jeg må si jeg stusset en del over hvilke ord som fikk fotnoter og hvilke som ikke fikk det, f.eks. fikk ordene skur og ritual en fotnote, mens f.eks. ordet fembøringstida ikke får noen. Ordet joike får en fotnote, men ikke før slutten av boka, under en av de siste historiene, selv om joik har forekommet flere ganger tidligere. Noen stedsnavn og nordnorske uttrykk får forklaringer, andre ikke, uten at jeg forstår hvorfor noen får og andre ikke, utvalget virker helt arbitrært for meg. 

Det aller merkeligste er likevel historien "De mystiske soldatene på Engnesveien på Skjervøy", hvor en fyr opplever en merkelig hendelse som inkluderer skikkelser i militære klær. Etterpå forteller han om det til sin onkel, som er veldig opptatt av militærhistorie. Nevøen har et håp om å forstå mer av hva han har opplevd. De møtes på en kafé for å diskutere hendelsen, hvor det dukker opp et avsnitt om hvordan nevøen og onkelen foretrekker biffen sin, de foretrekker den på hver sin måte, en lang utlegning følger så om hvordan biffene skal stekes for å bli slik de to liker dem, bare sånn apropos ingenting, ingenting annet enn at de møtes på en kafé. Deretter fortsetter samtalen mellom de to slektningene. Veldig, veldig rart, og kanskje det jeg kommer til å huske best fra denne boka. Men var det kanskje ikke det jeg var ute etter da jeg plukket opp denne? Det ustriglete, rare, noen utenfor allfarvei? 

Mer mann i monitor 2.9

Stod opp i otta for å spise lussekatter og høre hvitkledde barn synge. Senere leste jeg ferdig Pyramiden av Kjartan Fløgstad, en liten bok om den nedlagte, russiske gruvebyen på Svalbard. Jeg lærte om Pachamama, at gruver og fjell i flere kulturer blir beskrevet som en kvinne og at det i Hollywood en stund var forbudt å fremstille tog inne gruveganger. Se her:

Jeg lærte også at dagåpning og innslag er to ord for det samme (den ytre delen av en gruve). Takk, Fløgstad, for jeg jobber med min egen Svalbard-bok og slet med å finne riktig ord. 

Hva mener Fløgstad med "industrialismens brutale møte med dei økologiske grensene for vekst"? Jeg ser nemlig bare business as usual.

Ja, men hvorfor ikke? To fluer i en smekk. 

Jeg stiller meg i tvil om hvorvidt nordmenn er mer bofaste enn f.eks. russere, bare for å ta et nærliggende eksempel. Og jeg tror ikke dette er ment som tøys heller, for Fløgstad bruker det som argument for hvorfor nordmenn, og ikke russere, synes det er viktig å ta vare på bygningene i Pyramiden. (Men jeg måtte sjekke, for det er jo mye tøys i denne boka også.) 

Litteratur i november: Havet og skipet

SAKPROSA
1. STEERING THE CRAFT av Ursula K. Le Guin 
2. HAVBOKA av Morten Strøksnes 

POESI 
3. VI ER BØNNENE SOM GUD BER av Jon Ståle Ritland 

Leste nesten ingenting i november, sykdom herjet i hjemmet, i stedet stoppet jeg hull i bukser og luer mens jeg hørte på podcaster, bl.a. den nystartede Fantastiske bøker med Tharaniga Rajah og Monica Bjermeland. Veldig gøy, gleder meg til fortsettelsen! (Det hører forresten med at jeg i tillegg til å reparere klær så smått har begynt å hekle, så nå står ikke verden til påske.) Før jeg ble syk rakk jeg imidlertid å delta på forfatterforeningens medlemsmøte, og bra var det, for der traff jeg mange hyggelige folk, i tillegg til at jeg bevitnet korrekturlesing i plenum. Herlig! 

Jeg likte hver eneste av de få bøkene jeg leste denne måneden, og til tross for at det bare ble tre, har jeg karet meg fremover i mannsprosjektet mitt. Nå mangler jeg bare fire bøker skrevet av menn for å nå målet mitt. Det klarer jeg i løpet av desember, bank i bordet!