FRANTUMAGLIA av Elena Ferrante

Samlaget.

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5. februar 2019. 

---

Pseudonymet Elena Ferrante
Alt man trenger å vite om Elena Ferrante, eller; om en stor forfatters virke. 

Hun har vel sine grunner til å skrive under pseudonym, tenkte jeg da jeg leste Ferrante for første gang i 2015. I Frantumaglia, som er en samling av brev og intervjuer, får vi vite hvilke grunner hun har. Brevene og intervjuene spenner over tidsrommet fra da Ferrante gav ut debutboka si til verdenssuksessen med Napoli-kvartetten, og Ferrante svarer godt for seg.

Det er nettopp slik det bør være, tenker jeg når Ferrante skriver at bøkene bør tale for seg selv – for hvor mange virkelig litteraturinteresserte mennesker bryr seg egentlig om privatlivet til forfatteren? Er ikke alt annet bare staffasje og støy? Hvor viktig er egentlig forfatteren?

Frantumaglia gir nemlig et svært interessant innblikk i Ferrantes litterære prosjekt. Det er en stor glede å lese hennes tanker om hva litteratur er og hva det å skrive innebærer. Det er heller ikke sjeldent hun kritiserer media for å være for opptatt av det private ved forfatteren.Igjen og igjen skriver Ferrante til de mange journalistene og litteraturskribentene at forfatteren er uviktig, men her vil jeg komme med en innskytelse og henvise til noe Ferrante selv bemerker et annet sted i Frantumaglia: hun er ikke en anonym forfatter. Det er en forskjell mellom det å skrive anonymt og det å skrive under et pseudonym. Og godt er det, for hadde Elena Ferrante vært det første, kunne hun ikke ha gjort intervjuene som Frantumaglia delvis består av, og enda mindre samle års tanker mellom to permer slik som det er blitt gjort her.

Hvorvidt Ferrante er en av karakterene sine, om det hun skriver er direkte selvopplevd eller ikke, er nemlig ikke interessant: "Eg har ei godt fundert frykt for at media – som i sin aktuelle tilstand manglar ei reell ”interesse for det allmenngyldige” – er tilbøyelege til utan vidare å legge ein privat kvalitet i noka som i utgangspunktet hadde som mål å fjerne interessa frå den reint individuelle erfaringa." Noe å lære for de sensasjonslystne kulturjournalistene der, altså.