In urgent times, many of us are tempted to address trouble in terms of making an imagined future safe, of stopping something from happening that looms in the future, of clearing away the present and the past in order to make futures for coming generations. Staying with the trouble does not require such a relationship to times called the future. In fact, staying with the trouble requires learning to be truly present, not a s vanishing pivot between awful or edenic pasts and apocalyptic futures, but as moral critters entwined in myriad unfinished configurations of places, times, matters, meanings. 

- Fra Staying with the Trouble av Donna J. Haraway

THE HOUR OF LAND av Terry Tempest Williams

For et par dager siden leste jeg ut essaysamlingen The Hour of Land av Terry Tempest Williams. Essaysamling skriver jeg i mangelen av et bedre ord; i kapitlene beveger Tempest Williams seg fra et sted til et annet, ikke uten at kapitlene er forbundet med hverandre. Hvert kapittel/essay handler om et sted i USA; en nasjonalpark, et nasjonalmonument eller lignende. Bokas undertittel sier selv at det er en ”personal topography of America’s national parks”, men noen bok om et ensomt enkeltmenneskes forhold til villmarken er det (heldigvis) ikke.
     Helt tilfeldig var det jeg kjøpte med meg The Hour of Land i en bokhandel i San Francisco. Da hadde kjæresten min og jeg kjørt ned og opp California i en ukes tid. San Francisco var endestoppet, og dagen før vi nådde byen, kjørte vi gjennom Los Padres National Forest, etterfulgt av utsiden på den andre siden av parken: et goldt, sandete landskap fullt av oljerigger og oljepumper. 
     Olje handler det nettopp mye om i The Hour of Land. I kapittelet om Theodore Roosevelt National Park i Nord-Dakota, har Tempest Williams tatt med seg sin gamle far, en tidligere oljearbeider. Han har alltid ønsket å dra dit. I parken kjører de rundt med parkens inspektør som guide. Hun forteller Tempest Williams og faren om hvordan oppstykket land leies ut og hvor vanskelig det er å kjempe mot alle utbyggerne som bare er opptatt av lettjente penger. Har man klart å forhindre en oljebrønn, er det snart noen andre som prøver seg et annet sted i parken. Den forhenværende oljearbeideren kommenterer at datteren ikke kan få i både pose og sekk: hun kan ikke si at hun er i mot krigen i Irak samtidig som hun ikke ønsker oljeutvinning hjemme, hvor så parkens inspektør sier at det ikke er oljeutvinningen i seg selv som er problemet, men at det ikke finnes noen overordnet plan for utbygging. Det er som i ville vesten, ingen regler å forholde seg til, alle graver hvor de vil, og dette er et stort problem i naturvern: en liten utbygging kan virke som en bagatell, men når alle skal bygge ut litt, blir det ganske mange naturinngrep til slutt. 
     Senere besøker de den gamle hytta til Theodore Roosevelt, hytta han bygde etter at han stakk av fra politikken i øst da kona hans døde under en fødsel. I årevis bodde han i ødemarken før han dro østover igjen, tilbake til det han hadde forlatt, hvor han siden ble USAs tjuesjette president. 
     For her er det ikke bare naturhistorie å finne; Tempest Williams skriver også om amerikansk historie og kultur, og det gjør Hour of the Land interessant. Man kan jo også spørre seg - er det mulig å skrive om nasjonalparkene i USA uten å også skrive om menneskene? Nja. 
     Med et kritisk blikk beskriver Tempest Williams rekonstruksjonen av borgerkrigen i Gettysburg National Military Park i Pennsylvania. For å være guide her, må man vite alt om borgerkrigen, men Tempest Williams og ektemannen legger merke til at de stadig kommer med unnskyldninger i Sørstatenes favør, som om de hadde edlere grunner til å være i krig enn at de ikke ville avslutte slavehandelen. Her grenser det til å bli tragikomisk. Under en guidet tur på hesteryggen, blir ektemannen så irritert på apologeten av en guide at han rir avgårde. 
     I et annet kapittel om Sørstatene er det Deep Horizon-ulykken i Mexicogolfen i 2010 som står i fokus. Her setter Tempest Williams seg i fore å dokumentere ettervirkningene av oljesølet som tradisjonell media ikke rapporterte om. Dette gjør hun ved å snakke med innbyggere i Florida, Louisiana og Mississippi, og det er trist lesning. Cajuneren Margaret Curole forteller: ”Here’s the truth,” Margaret says, now emotional. ”Where are the animals? There is no ‘too-da-loos,’ the little one-armed fiddler crabs. Ya don’t hear birds. From Amelia to Alabama, Kevin never saw a fish jump, never heard a bird sing. This is their nestin’ season. Those babies, they’re not goin’ nowhere. We had a very small pod of sperm whales in the Gulf, nobody’s seen ‘em. Guys on the water say they died in the spill and their bodies were hacked up and taken away. BP and our government don’t want nobody to see the bodies of dead sea mammals. Dolphins are chocking on the surface. Fish are swimming in circles gasping. It’s ugly, I’m telling you. And nobody’s talking about it. You’re not hearing nothin’ about it. As far as the media is reportin’, everythin’s being cleaned up and it’s not a problem. But you know what, unless I know where my fish is coming from, I’m eatin’ nothing from here.”
     Det de andre har å meddele, er heller ikke noe særlig hyggelig. 

 To bear witness is not a passive act. This is what I saw. These are the stories that were told to me, skriver Tempest Williams før hun går i gang med å fortelle om møtene langs Gulfkysten, men utsagnet kan sies å beskrive også andre møter og andre steder i boka. Tempest Williams treffer mange ulike mennesker: miljøvernere, urbefolkning, biologer, politikere og kunstnere. En av kunstnerne hun treffer, er den kinesiske kunstneren Ai Weiwei som etter et fengselsopphold i Kina ble tilbudt å lage en utstilling i fengselsruinene på Alcatraz utenfor San Francisco. Tempest Williams skriver om kunstutstillingen på en slik måte at jeg skulle ønske jeg hadde hatt sjansen til å se den selv, men i det minste fikk jeg gleden av å lese om den gjennom Tempest Williams' ord.
     Tempest Williams skriver selv om viktigheten av ord. I et av de siste kapitlene forteller hun om alle ordene som er blitt tatt ut av den nye versjonen av The Oxford Junior Dictionary. I et avsnitt lister hun opp ordene, navn på planter og dyr og andre ting man finner i naturen. Her er et utvalg: bluebell, buttercup, heron, herring, magpie, mistletoe, panther, poppy, starling, sycamore, walnut, weasel. Etterpå lister hun opp nye ord som er tatt inn i ordboka, for det meste ord på ting vi mennesker har skapt, ting som bare tilhører menneskene: [...] broadband, bullet point [...] compulsory, conflict [...] database, debate, EU [...] export, vandalism, voicemail. Så skriver hun: If we can remove words from a dictionary that are so alive with meaning, and withhold them from our children, removing what is alive in the world becomes easy. Det minner meg om et av forslagene Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig kom opp med i boka Hva skal vi svare våre barn?: Hva med å ikke fortelle den oppvoksende generasjonen om det biologiske mangfoldet i det hele tatt? For dersom man ikke vet hva som er å miste, eller hva som nylig er blitt borte, kan man heller ikke føle tap. Ved å ikke fortelle barna om den økologiske krisen, kan de heller ikke rammes av økologisk sorg. En slags ekstrem versjon av det man ikke vet, har man ikke vondt av.  

Spør du meg skal man alltid fortelle sannheten med en gang. Sannheten kommer alltid for en dag. Verre blir det når den som blir løyet for, forstår at hen er blitt løyet for. Og det bringer oss til olja igjen: Tempest Williams skriver ikke bare om olja i forbindelse med oljesøl og arealtap, hun kommer også inn på de menneskeskapte klimaendringene. Sterkest blir det når hun skriver om Glacier National Park i Montana. I 1850 hadde parken 150 isbreer, sammenlignet med bare 25 i dag. 
     Det er unektelig trist å lese The Hour of Land, samtidig som det er fint. Som Terry Tempest Williams beskriver det: The world is not a safe place. Perhaps it has never been, but it is stilla beautiful place.

Mitt mislykkede Bookerpris-prosjekt + kortlista

Min versjon av The Overstory avbildet sammen med
trærne utenfor leiligheten vår. 

Jeg har ikke lest en eneste bok av de nominerte bøkene til Bookerprisen siden jeg leste From a Low and Quiet Sea for omtrent en måned siden. I dag ble de nominerte til kortlista offentliggjort. På listen er favoritten min, Richard Powers The Overstory. Det skal ikke så mye til for å være favoritten, jeg leste tross alt bare to av bøkene på langlista, men samme det - The Overstory er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest i år i det hele tatt. 

Det er derfor jeg må fortelle dere mer om den. Jeg blir ikke ferdig med denne boka. 

Flere av karakterene i romanen liker jeg godt, og Adam Appich er en av dem. I følgende sitat reflekterer han litt på sine eldre dager, etter å ha vært i fengsel fordi noe en gang gikk galt under en aksjon. (Det er ikke lett å være radikal miljøverner.)

     A voice that should be familiar to him says, "What's wrong with you? You're going to put another person's welfare before your own son?"
     There it is: the ultimate commandment. Take care of your own. Protect your genes. Lay down your life for one child, two siblings, or eight first cousins. How many friends would that translate to? How many strangers who might still be out there, laying down their lives for other species? How many trees? He can't begin to tell his wife the worst of it. Since his arrest–since beginning to think objectively again, after so many years of treating the question as an abstraction–he has begun to see that the dead woman was right: the world is full of welfares that must come before your own kind. 

Det er mye som er fint med denne boka. En av dem er at Powers så fint fletter sammen menneskene og trærnes liv, det handler ikke bare om noen treklemmere som er "glad i natur" og ikke har noe bedre å gjøre enn å bli miljøvernere. I tillegg er naturromantikk fryktelig dølt og de færreste på denne planeten bryr seg om å være til stede i naturen, uten at det betyr at natur ikke er viktig. Men frykt ikke! I denne romanen er det lite av det, selv om det ofte handler om trær. Håper The Overstory vinner hele greia, sånn at flere får høre om denne vidunderlige romanen!

Litteratur i august

En sliten lørdag formiddag leste jeg Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal, og det var virkelig fint. Hør på dette:

Det er ikke politikk jeg tenker på
når jeg ikke får sove
men lidelsen forårsaket av den

Det er ikke vold jeg tenker på 
når jeg ikke tør å gå ut
men situasjonen som gjør den nødvendig 

eller:

Økonomi hører ikke hjemme i dikt
sier de rike

Dikt har vi ikke råd til
sier de fattige

Ingen leser dikt
sier de som leser dikt 

I tillegg leste jeg Guddals nyeste roman, Nøkkerosene, som jeg også likte veldig godt. B spurte oss på stranden om vi hadde lest noe bra i det siste, da svarte jeg at jeg hadde lest denne, som handler om en kvinne som må flytte hjem til foreldrene etter at hun er blitt voksen, fordi hun har vært (er?) psykisk syk. Romanen handler om tiden etter det verste, om det å (kanskje?) bli bedre (eller ikke?), og jeg liker hvordan den er så åpen mot verden; hovedpersonen er et jeg, men hun er likevel ikke besatt av seg og sitt. Hun okker seg ikke over tilværelsen, selv om det er sårt, det hele. Selv om man nok blir ganske selvsentrert når man er psykisk syk, synes jeg det i blant kan bli litt klaustrofobisk i romaner om psykisk sykdom. For selv om mennesket som romanen skildrer er fanget av seg selv, trenger ikke romanen å være det. Men slik var det altså ikke i Nøkkerosene, ikke i det hele tatt.

Ellers fikk jeg for meg at jeg skulle lese langlisten til Bookerprisen, men det var før den norske bokhøsten begynte; jeg begynte å anmelde bøker igjen, og på forlaget fikk jeg en liten stabel med bøker. Dessuten var jeg innom et loppemarked på dets siste time, og fikk dermed med meg en hel pose med bøker for femti kroner, deriblant flere bøker av Bjørg Vik, som jeg ikke har lest noe av før. Noe sier meg at jeg kanskje går glipp av noe, hvis jeg ikke leser henne? Lesingen får vise.

Det er helt ypperlig at det går mot høst. Forrige gang vi var på stranden gadd jeg ikke en gang å bade. Nei, nå er det høst, tenkte jeg og ville helst lese Barnet på land. I skrivende stund har jeg riktignok på meg en shorts, og i morges tok jeg en løpetur i singlet, men luften kjennes skarp om kveldene, gjør den ikke?

Nå skal jeg anmelde Hva skal vi svare våre barn? Kan si så mye som at det er deilig at folk skriver om klima- og økologisk krise uten fremtidsoptimisme. Gud, så lei jeg er av fremtidsoptimisme. "Bla, bla, bla, artene dør, bla, bla, bla, verdens avlinger er i fare, bla, bla, MEN, det er ikke for sent!" Jo, det er for sent, det er nettopp det det er. Det er mer interessant å stille spørsmål om hva vi skal gjøre nå da; hva skal vi for eksempel si til barna?

Et utdrag: Etter annen verdenskrig skrev den tyske filosofen Theodor W. Adorno, at "etter Auschwitz er det barbarisk å skrive et dikt" ("Nach Auschwitz ein Gedicht zu schreiben, ist barbarich"), og dette utsagnet kan vi nå omformulere til: "Etter kjøttproduksjonen vil det slett ikke være noen til å skrive dikt". Eller for å ta det berømte Heinrich Heine-sitatet: "Der man brenner bøker, brenner man også til slutt mennesker ("Dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man am Ende Menschen"). Sitatet kan omskrives i en nærmest komisk, men ikke desto mindre sannferdig retning, nemlig til: "Der man griller kjøtt, vil man til slutt også bli grillet." Jeg sier altså les!, for dette er interessant.

God bokhøst!

Nettet mitt etter et besøk hos forlaget. 

En bra roman jeg leste i august. 

Kanakas på vei hjem fra Aschehougs hagefest
 og Litteraturhuset. 

En bok jeg leste og en brus jeg drakk på Bergensbanen
 dagen etter Aschehougs hagefest.
(Tror jeg var full da jeg gikk på toget.)

POESI
1. DØDEN OG ANDRE TIGGERE av Anne Helene Guddal

PROSA
2. FROM A LOW AND QUIET SEA av Donal Ryan
3. THE OVERSTORY av Richard Powers
4. WHO WAS CHANGED AND WHO WAS DEAD av Barbara Comyns
5. EUROPA av Amalie Kasin Lerstang
6. ET NORSK HUS av Vigdis Hjorth
7. FORDI VENUS PASSERTE EN ALPEFIOL DEN DAGEN JEG BLEI FØDT av Mona Høvring
8. BARNET av Kjersti Annesdatter Skomsvold
9. NØKKEROSENE av Anne Helene Guddal

SAKPROSA
10. BORGERLØNN av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal
11. THE DRUNKEN BOTANIST av Amy Stewart
12. HVA SKAL VI SVARE VÅRE BARN? av Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig