Gjennomreise

Har vært en liten tur til Kristiansand og besøkt familien. Både på veien ned og på veien hjem igjen fikk jeg sete i motsatt kjøreretning, jeg gjorde begge ganger et forsøk på å lese, men akk, jeg måtte gi meg. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle lese hele Transit på vei hjem, men jeg kom meg bare en tredjedel inn i den før jeg måtte legge den vekk. Det er noe nytt i det, før kunne jeg sitte i hvilken som helst kjøreretning og bare lese. Det gjorde ingenting. Det må være alderen, slik forfaller altså kroppen.

En annen ting jeg også skulle gjøre, var å forberede hvilke utdrag jeg skal lese fra boka mi når jeg besøker Tekstbehandlingsprogrammet på Radio Nova i kveld. Det fikk jeg heller ikke gjort på toget. (Men etterpå fant jeg ut at jeg skal lese om våren og gressplener.)

I stedet hørte jeg på musikk og så på skaren og trærne. Rådyr så jeg også, og solen. I morgen reiser vi igjen, heldigvis sitter man alltid riktig vei på flyet.

God påske!

Tove Ditlevsen og begynnelsen av tjueårene

I går var jeg på Tove Ditlevsen-kveld hos Forlaget Oktober, hvor Nina Lykke, Eline Lund Fjæren og Tove Nilsen samtalte om forfatteren, ledet av Ellen Sofie Lauritzen. Jeg kom litt over sju og da var samtalen allerede i gang og det var stappfullt. Etterpå snakket jeg litt med folk og fikk flere ganger spørsmålet Har du lest noe av Ditlevsen? hvor så jeg svarte noen noveller og dikt.
.
Jeg visste at noe skurret, det kunne ikke være sant. På vei hjem tenkte jeg: har ikke jeg lest masse av Tove Ditlevsen? Da jeg kom hjem gjorde jeg et søk etter Tove Ditlevsen på bloggen min og da dukket det opp masse om Tove Ditlevsen. Jeg hadde bare glemt det, hvor stor interesse jeg hadde for henne i begynnelsen av tyveårene. Stadig når jeg skrev tenkte jeg på henne, og stadig må jeg ha gjenkjent mye av Tove Ditlevsen i mitt eget liv. For eksempel skrev jeg dette for noen år siden, om novellen "Angst 2":

Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men i stedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.
.
Da var det ikke så lenge siden jeg hadde gjort det slutt med en eks-kjæreste, mannen jeg hadde vært sammen med i fem år. I løpet av den tiden leste jeg mye av Tove Ditlevsen. Var det en slags trøst? Kjærligheten er aldri slik man vil den skal være. (Det er kanskje ikke kjærlighet, man bare tror det, eller vil at det skal være det, men man tar feil.) Karakterene til Ditlevsen er ulykkelige, jeg er også ulykkelig, sånn er det bare? Var det kanskje litt sånn jeg tenkte? Kanskje forklarer det litt hvorfor jeg ble så irritert senere, på Tove Ditlevsen, over alle disse menneskene som bare fant seg i det. Det ser nemlig ut til at mitt forhold til Ditlevsen gikk opp og ned, i blant elsker jeg henne, i blant blir jeg trist, andre ganger bare irritert. Videre i innlegget tar jeg for meg flere av novellene hennes, som jeg nylig leste på nytt i norsk oversettelse. Jeg kjente dem igjen, visste jeg hadde lest dem før, men det var fint å lese dem på nytt igjen. Jeg leste Noveller i utvalg, med forord av Vigdis Hjorth. Da jeg var kommet halvveis måtte jeg imidlertid legge den bort, jeg orket ikke mer dysterhet for nå.

Da jeg gikk fra forlaget fikk jeg med meg flere bøker av Tove Ditlevsen, men hjemme i bokhylla har jeg allerede flere av bøkene hennes. Kjøpt på loppemarkeder og bruktbutikker. Det var også noe jeg var mye på før, i begynnelsen av tyveårene. Nå er jeg snart tretti og kanskje passer det å tenke litt på tyveårene, hvordan var de? Begynnelsen av tyveårene var slik: jeg hadde en eldre kjæreste, jeg ble dratt med på loppemarkeder i helgene, motvillig, i det hele tatt gjorde jeg masse som jeg ikke egentlig hadde så veldig lyst til i de årene, jeg bare fant meg i det (kanskje fordi jeg ikke visste hva alternativet kunne være, hva var det jeg hadde lyst til?), men jeg leste også veldig mye, til hans irritasjon. Jeg leste og leste og leste. Jeg leste mer da enn nå, tror jeg. Selv om jeg leser mye nå også, leste jeg mye mer da. Blant annet Tove Ditlevsen. Og jeg skrev så mye forskjellig, noen ganger uten retning, i blant med selvtillit (jeg skal få det til), andre ganger med liten selvtillit, om noe (burde jeg bare gi opp?). Jeg trodde at alt kom til å bli lettere når jeg endelig fikk publisert noe, men det er ikke blitt det. Jeg bekymrer meg ennå, nå har jeg endelig skrevet en roman, men tenk om jeg ikke får til noe mer? Akkurat når det gjelder det, er alt som før, egentlig.

Siden det var så fullt på forlaget i går, ble jeg stående mot en bokhylle bak en søyle og så ingenting. Men jeg hørte alt, og det var det viktigste. Siden jeg ikke så noe, er jeg usikker på hvem som sa dette, men noen sa i hvert fall at Tove Ditlevsen hadde sagt at hadde det ikke vært for bøker, hadde ingen blitt forelsket. Det ble snakket om at det var kynisk, men jeg vet ikke helt om jeg er så enig i at det er så kynisk. Det er ikke så lenge siden jeg ble sammen med mannen i mitt liv, og jeg husker at da det var helt nytt tenkte jeg mye på at det var akkurat så vilt og stort som i bøkene, som jeg før bare hadde lest om og som jeg før trodde bare fantes der, at jeg aldri kom til å oppleve det, og nå var jeg midt i det selv og det var en overraskelse. Man kan jo også si at det er selvsagt, selvsagt er det slik som i litteraturen, når den er god beskriver den jo tingene slik de er, snarere enn å beskrive et ideal som aldri oppnås i virkeligheten. Men før jeg opplevde denne store forelskelsen selv, visste jeg at den fantes, for jeg hadde lest om den, andre mennesker opplevde den jo, men trodde jeg på den? Ja, kanskje, men ikke for meg. Mine forhold var bare mer som hos Tove Ditlevsen, så fylt av ulike viljer, mennesker som ikke møtes, ensomhet blant andre. Tove Ditlevsen er fryktelig god på å skildre dette, og derfor gjør det så vont å lese henne i blant, at jeg må legge henne vekk. I begynnelsen av tjueårene var det en slags trøst å lese henne, nå mer en påminnelse om noe annet.

En av bøkene jeg fikk med meg var Vilhelms værelse. Jeg kunne ikke huske om jeg hadde lest den eller ikke, men etter bloggsøket så jeg at jeg hadde det. Jeg leste den på dansk, for sju år siden. Slik beskrev jeg den:

Vilhelms værelse er sterk og jeg får tak i alle de forskjellige karakterene. Jeg ser for meg leiligheten til Lise/Tove, ja, jeg får sågar fornemmelsen av å kunne lukte den og høre lydene fra Københavns gater gjennom de åpne vinduene. Jeg satt forøvrig med en notatbok mens jeg leste denne, hvor jeg skrev ned hele avsnitt fra boken som jeg bare var nødt til å ha med meg videre. Denne kommer jeg til å lese igjen [...]

Dette 'igjen', er det kanskje nå? Eller skal jeg vente litt til? Jeg lurer på hvor jeg skrev ned sitatene, kommer jeg til å stoppe opp ved akkurat de samme stedene som forrige gang? 2011 er ganske lenge siden. Det føles ut som Tove Ditlevsen har havnet inn i mitt liv igjen uten noen vilje fra min side, liksom tilfeldig, i og med at det er hundreårsjubileum for henne og bøkene hennes gis ut på nytt. Det er ikke hun jeg ville ha gått til nå, av meg selv.

Ikke misforstå, det er ikke slik at jeg unngår å lese noe fordi jeg er redd for hva det skal gjøre med meg, det er mer slik at til visse tider er det en slags dissonans mellom meg selv og det jeg leser, det passer bare ikke å lese akkurat den boka eller den forfatteren akkurat nå. Noen bøker treffer en akkurat på riktig tid og det er fantastisk. Å lese Tove Ditlevsen i begynnelsen av tjueårene var en slik opplevelse. Hun gjorde stort inntrykk, hun var med meg lenge på veien (og er fortsatt med, men altså mer i underbevisstheten). Tenk at jeg kunne svare så kort i går, noen noveller og dikt. Kanskje blir det slik på stående fot, jeg rekker ikke å tenke, vet ikke hva jeg skal si. Tiden går, man glemmer litt. Så kan det hende man dukker ned i det igjen.

Jeg har brettet eselører ved (til nå) to noveller i Noveller i utvalg. "Svake mennesker" og "Gullregn". "Gullregn" er bare fem sider lang, men likevel så mye på en gang. Den er morsom, men også trist og vemodig. Tove Ditlevsen er virkelig skarp. Og diktene hennes, for ikke å snakke om diktene. Les bare dette og se, "Ensomme menneske". 

Litt litteratur, planter og ymse

Jeg leser for tiden Kraften av Naomi Alderman og tenker på at jeg aldri har lest Gert Brantenbergs Egalias døtre. Den har jeg hatt på leselisten siden jeg var ungdom, med andre ord i en liten evighet. Jeg må se og skaffe meg den.

I går var det Splittet Kjerne i et atelier i trettende etasje i Rådhuset i Oslo. Da Mikkel en gang i vinter spurte meg om jeg ville bli med på Splittet Kjerne 71 i mars, forestilte jeg meg at det skulle være vår, fortsatt litt kaldt kanskje, men i hvert fall bart. Plussgrader i det minste. Slik ble det ikke, vinteren er her ennå. Jeg bestemte meg for å lese et utdrag om våren fra Grunnleggende plantediversitet, om pollenallergi og andunger. Hovedpersonen er jo ikke så glad i våren. Jeg gleder meg derimot til den. Jeg er så lei av å skli hele tiden, faller nesten stadig, alt går så sakte.

Drikker kaffe og finner ut hva jeg skal lese
før vi drar på Rådhuset. Hva han gjør vet jeg ikke. 

Ja, og så finnes det et hefte fra Splittet Kjerne 71 som det går an å få tak i på Tronsmo, Schous bøker og Cappelens forslag. Der har jeg en tekst med tittelen "I ran into the professor".

Ellers har jeg skrevet en tekst om skjønnlitteratur og økologi på Oktoberjournal.no, eller om mitt litterære prosjekt, kan jeg kanskje si.

Så også Annihilation på Netflix her en dag, og syntes det var en veldig bra film. Synd den ikke blir vist på kino. Jeg likte det rare, den mystiske stemningen, jeg fikk akkurat den samme følelsen som da jeg leste boka til Jeff VanderMeer for et års tid tilbake. Fikk lyst til å lese videre i Southern Reach-trilogien, jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det allerede den gangen. Kanskje fordi det føles litt mye å lese flere bøker av en serie på rappen, jeg vet ikke. (Ikke at jeg leser så mange serier, det er svært sjeldent faktisk.)

Og så leste jeg i Morgenbladet om Stefano Mancuso som mener planter har intelligens og fronter det koko begrepet plantenevrobiologi, og det er noe av det dummeste jeg har hørt (planter har ikke nevroner og nervesystem). Stefano Mancuso sier i intervjuet at folk er så opptatt av å studere forskjellen på arter, forskjellen mellom oss og planter, mens han er mer opptatt av å finne likhetene. Vel, Mancuso, sier jeg, det har jo sin naturlige forklaring at de fleste biologer er opptatt av hvorfor vi er forskjellige, det er jo fordi vi har oppstått fra det samme, det merkelige og interessante i evolusjonsbiologien er jo nettopp hvordan vi ble forskjellige og hvorfor vi er forskjellige. Utgangspunktet er jo likhet - og fra det utgangspunktet beveger vi oss utover for å se hvorfor vi er forskjellige. Så sier han et annet sted at forskerne (som ikke er ham) er antroposentriske når de avviser planters intelligens. Jeg vil jo heller si at det er nettopp Mancuso som er antroposentrisk som er nødt til å beskrive planter med begrep som tilhører dyrene, for å få plantene til å fremstå interessante. Hvorfor det? Planter er interessante uten at de trenger å inneha de samme egenskapene som dyrene (oss). Men jeg skal innrømme at han sa noe fornuftig, han nevnte planteblindhet, hvordan folk flest ikke legger merke til planter, de havner alltid i bakgrunnen dersom man ser et landskap hvor det også er et dyr. Det er sant. Men likevel, plantenevrobiologi? Nei, vet du hva.

Nå skal jeg avgårde på vegansk søndagsmiddag. Planter, nam! (Stefano Mancuso tviholder på begrepet plantenevrobiologi, men sier likevel at planter ikke føler smerte. Hvordan er det mulig?)

Noen noveller

Jeg likte ikke novellene til Marie Aubert, skriver en venn til meg som jeg har lånt bort Kan jeg bli med deg hjem til. Hvorfor ikke? spør jeg, og hun svarer at hun likte riktignok noen av dem, men at de ikke fikk henne til å tenke så mye etterpå. Jeg forteller henne at jeg nylig leste en novelle som jeg ikke likte, men tenkte mye på i ettertid, "Baster" i novellesamlingen Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides. Den handler om en singel kvinne i førtiårene som er desperat etter å bli gravid, hun bestemmer seg for å få tak i sperm for å bli det og inviterer i den anledning til en fest. Ikke før litt inn i novellen forstår man fra hvem sin synsvinkel alt sees fra, en eks-kjæreste, en ganske kjip fyr, og jeg forstår ikke at han er så opptatt av eks-kjæresten sin, tingene han tenker og gjør provoserer seg. Det er ikke første gang jeg legger i vei om novellen, like etter at jeg hadde lest den fortalte jeg om den til kjæresten min, jeg var, skal jeg innrømme, nærmest opprørt over novellens jeg-person. For en dust, tenkte jeg. Hvem gjør sånt?! Det hørtes ut som den gjorde inntrykk, skriver vennen min. Ja, det gjorde den vel, og det slo meg at det var nesten to uker siden jeg hadde lest novellen, men fortsatt tenkte jeg på den. Jeg hadde tidligere tenkt på den som dårlig, men der og da måtte jeg revurdere det hele: novellen var jo god, den hadde ikke opprørt meg fordi den var dårlig, men fordi den hadde klart å skildre personer så godt og realistisk at jeg virkelig tenkte at jeg-personen var en dust, jeg klarte ikke å forholde meg likegyldig til menneskene i novellen, novellen hadde klart å få meg til å bry meg om dem, og det er jo nettopp det den skal.

Noen dager senere fullførte jeg novellesamlingen, det var en novellesamling jeg hadde brukt tid på, lest i her og der, det passet meg fint. Flere av novellene hadde satt seg i meg, de var svært forskjellige fra hverandre. Kanskje ikke så rart, siden boka er en samling av noveller Eugenides har skrevet over flere tiår, de fleste publisert tidligere. I flere av dem gjenkjente jeg tematikk, til og med scener, fra noen av Eugenides senere romaner, som i "Air Mail" (The Marriage Plot) og "The Oracular Vulva" (Middlesex). Det var en tilfeldighet at jeg kom på å lese samlingen, jeg gikk rundt i bokhandelen en kveld jeg hadde en halvtimes tid før jeg skulle treffe noen, og der stod den i hylla, jeg visste ikke at Eugenides var ute med en ny bok, men mange ganger det siste halvannet året har jeg tenkt på The Marriage Plot, tankene har, av gode grunner, stadig vandret hen til denne boken. I blant har jeg lurt på om jeg skulle lese den på nytt, men aldri kommet til det, delvis fordi jeg liker å tenke på den som den er, hva om jeg finner ut at den ikke er slik som jeg tenker nå at den er? Og delvis fordi det har vært så mye annet å lese, så mye jeg ennå ikke har lest. Da var det kanskje best slik som det ble, at jeg fant Fresh Complaint i hyllene på Norli i Universitetsgata.

Fresh Complaint er ikke den eneste novellesamlingen jeg har lest i det siste. Tove Ditlevsens Noveller i utvalg leser jeg også i, her og der. Nå har den ligget oppslått med omslaget opp en stund i vinduskarmen på soverommet. Det kan være så forferdelig trist å lese Ditlevsen i blant, jeg har tydeligvis hatt behov for en pause. Men jeg skal ikke glemme den bort, at den ligger der. Neste uke er det Tove Ditlevsen-kveld på forlaget, kanskje jeg skal lese den ferdig innen da.

En annen novelle som gjorde sterkt inntrykk, var "Roy Spivey" av Miranda July. Leserne, eller skal vi heller si lytterne, av The New Yorker's Fiction Podcast kåret episoden hvor David Sedaris leser Miranda Julys "Roy Spivey" som den beste episoden i løpet av podcastens første tiår. Forståelig, det er en rivende god episode, novellen er både morsom og trist. Jeg har - det stemmer - tenkt masse på den i ettertid. Livet ble litt rikere etter å ha hørt denne episoden.

(Det hører forresten med at Jeffrey Eugenides var redaktør for en fantastisk antologi, My Mistress's Sparrow is Dead, og at en av novellene i den er skrevet av Miranda July.)

Gode noveller er så bra, men når noveller feiler går det liksom ekstra dårlig. En dårlig roman er én dårlig roman. En dårlig novellesamling er en samling mange dårlige noveller - grusomt.

PS: Hvis det skulle være av interesse, i dette intervjuet med bok365.no anbefaler jeg enda flere noveller.