Faksimile fra Klassekampen 6. oktober 2017: Vår fordømte plikt

Vår fordømte plikt 

I februar for halvannet år siden satte jeg meg på bussen fra Ås til Førde for å demonstrere mot gruvedeponi i Førdefjorden. Utslippstillatelse var gitt og prøveboringer var i gang. Sammen med en gjeng andre lenket jeg meg til boremaskinene på Engebøfjellet i Naustdal for å hindre dette arbeidet. 

   I flere timer satt vi der i termodressene mens havørnen fløy over fjorden, før politiet kom og ba oss om å flytte oss. Dette nektet vi, hvorpå politiet klippet av lenkene, satte oss i en politibil og kjørte oss av gårde til lensmannskontoret i Førde. Her fikk vi utdelt en bot som jeg, og mange flere med meg, ikke vedtok. Dette førte til at jeg i forrige uke igjen dro til Førde for å møte i Sogn og Fjordane tingrett sammen med en rekke andre aktivister, alle tiltalt for å ikke ha etterkommet ordre fra politiet.

   Selv mente vi at vi handlet i nødverge jmf. Straffeloven § 17, for å sikre at Grunnloven § 112 skulle følges: «Enhver har rett (...) til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Videre at «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger», noe vi altså mente at staten ikke hadde gjort. 

   Vi er ikke de eneste som mener staten bryter denne loven, det mener også Natur og Ungdom og Greenpeace, hvis søksmål mot norsk oljeutvinning i Arktis skal behandles i retten i høst.

Arne Næss skrev en gang åtte punkter for dypøkologien. Kort sagt handler det om at alt liv på jorden har egenverdi, uavhengig av om det er av nytte for oss mennesker eller ikke, og om at vi mennesker ikke har noen rett til å redusere dette biologiske mangfoldet. Kan man føye seg til dette, mente Næss, har man en plikt til å verne om det biologiske mangfoldet.

   Vi vet nå at vi befinner oss i en verden hvor det biologiske mangfoldet raser nedover. Det er estimert at to tredeler av virveldyrene som fantes i 1970 vil være borte i 2020. Noen av disse virveldyrene finnes i Førdefjorden, blant annet de rødlista artene pigghå og blålange. Også kysttorsk og noen av Norges viktigste laksebestander har hjemmet sitt i denne fjorden. Faktisk har Førdefjorden status som nasjonal laksefjord. Det innebærer at laksen her skal forvaltes slik at, i Miljødirektoratets ord, «naturens mangfold og produktivitet bevares (...)». 

   I mai i år publiserte Havforskningsinstituttet en studie over ettervirkningene av gruvedeponi i Jøssingfjorden i Sokndal. Den viste at 30 år etter at siste lass ble dumpet, er det så lite oksygen i sedimentene at dyr ikke kan leve der. Det er ingen grunn til å tro at det kommer til å bli annerledes i Førdefjorden.

Når man sitter med denne kunnskapen, kan man enten velge å gjøre ingenting eller handle. Dersom man ikke gjør noe, er det kanskje fordi man mener det finnes viktigere verdier, som for eksempel penger. Det kan også være fordi man ikke synes at andre arter enn oss selv har noen egenverdi. Selv så jeg på det å dra opp på Engebøfjellet en vintermorgen som å gjennomføre en del av plikten jeg har ovenfor naturen og det biologiske mangfoldet. Om det så er fiskene i Førdefjorden, huldrestry i gammelskogen eller ulven i marka. Ikke bare er det slik at alt har egenverdi, men sammen utgjør vi et hele. Å ikke forsvare de forsvarsløse er dermed å gjøre skade på seg selv. 

   Dersom en er enig i at vi har denne plikten, er det selvsagt mye en kan gjøre – en trenger ikke nødvendigvis å lenke seg til en boremaskin. Som den amerikanske økologen og filosofen Aldo Leopold skrev i «A Sand County Almanac and Scetches Here and There» (1949): «A thing is right when it tends to preserve the integrity, stability and beauty of the biotic community. It is wrong when it tends otherwise.» 

I neste uke får jeg vite hvordan dommen i blir. Uavhengig av utfallet mener jeg at jeg gjorde det riktige. Å forsvare Grunnloven er også viktig, men for meg blir det sekundært. 

   Riktignok må jeg medgi at det hjelper å finne støtte i loven. Det hjelper i møte med dem som ikke mener naturen har egenverdi; da kan en heller argumentere for at vi på demokratisk vis er blitt enige om at det ikke bare er oss som lever her og nå som skal kunne leve sammen med naturen, men at dette også er noe etterkommerne våre skal få mulighet til. La oss bare håpe på at det er sant det som sies, at alle veier fører til Rom.