Ingen vitner på åstedet

Will you tell me about it, sier P. Jeg vet ikke hva det er, sier jeg. I mange dager har jeg vært nedfor, jeg vet ikke hvorfor. Jeg skal endelig debutere, studiene går bra, jeg har to hunder og er sammen med verdens fineste mann, men likevel går jeg rundt og er trist. Det føles som noe skurrer og jeg tolker alt P sier som om han er ute etter meg. Hva mener du med det og det? spør jeg to ganger om dagen. Anklager du meg for det og det? spør meg. Nei, sier han, og forteller meg at jeg leser altfor mange meninger som ikke finnes inn i det han sier. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må roe meg ned, slutte å tro alle disse irrasjonelle tingene, for når jeg ser nærmere etter, er det ikke noe annet som ligger bak enn det som blir sagt. Det er jeg som lager alle lagene, det er jeg som har en hjerne som leser inn alle mulige slags tolkninger. Det er som om jeg lever i en annen virkelighet enn den virkelige, i min verden betyr tingene noe annet. En dag sitter vi på busstoppet i Ski og venter på bussen hjem, det står en nyinnkjøpt høyttaler på benken ved siden av meg, i sekken har vi brødskiver, øl og pakker med mysli. Vi har vært på langtur med hundene og vi har vært på butikken, nå skal vi hjem. Jeg er sulten, sier jeg. Ah, that is why you are so irritated, sier P. Nei, sier jeg, jeg føler jeg er i en roman av Kjell Askildsen. P sier han ikke skjønner hva det skal bety, kan jeg forklare det nærmere. Han er ikke romanforfatter, sier jeg, men novelleforfatter. Novellene hans handler om mennesker som lever i forhold, men som likevel føler seg ensomme. Is that why, sier P. Han er en veldig god forfatter, sier jeg, en av mine favoritter. Det er lenge siden jeg leste ham. Forrige gang jeg leste ham var da jeg var på Svalbard i fjor sommer, eller så var jeg på vei til å dra dit. Jeg følte meg ensom på Svalbard en liten stund, før jeg ikke gjorde det lenger, men jeg kan ikke huske at jeg fant noen trøst i Askildsen, så jeg må ha lest ham før.

P går på butikken og kjøper en hel økologisk gårdskylling, de har ikke and, det er egentlig det vi vil ha. Vi har nesten sluttet å spise kjøtt, men nå skal vi ha det, og da må den være økologisk og lokal. Jeg venter på busstoppet med hundene mens han er på butikken. Da jeg var her tidligere i uka, var ikke busstoppet i bruk, de holdt på å bygge noe. Jeg passerte på vei til politistasjonen, jeg var på vei til å få en forkynnelse. Jeg ble dømt til å betale ti tusen kroner i bot og tusen kroner i saksomkostninger til det offentlige. Det var ingen overraskelse, det var det jeg trodde skulle skje. Etterpå tok jeg bussen til universitetet. Hundene var hjemme alene, P var bortreist. Da jeg endelig kom hjem på ettermiddagen, gikk jeg ut med hundene. Da jeg endelig kom hjem etter det var det tidlig kveld og jeg begynte å gråte. Jeg er så sliten, skrev jeg til P som snart var hjemme.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, for det er ikke mengden av ting å gjøre som overvelder meg, tvert i mot liker jeg meg best når det er mange ting å gjøre. Det er ikke det. Selv om det er lett å skylde på det først. Jeg lurer på hva som er i veien. Hva er i veien? spør jeg meg selv.

Ute er det høst. Det har begynt å regne oftere. Flere av trærne står nå bare. Du elsker jo vinteren, sier K. Ikke så mye nå lenger, siden det har slutta å snø, sier jeg. Jeg venter ikke lenger på snøen, forventer den ikke. Det snødde i fjor i oktober, da var det ikke lenge siden jeg hadde truffet P igjen. Vi gikk på frosne vanndammer på veien. Ikke så lenge etterpå dro jeg til Svalbard, der var det ikke snø. Fra kuldegrader i Oslo til varmegrader i Arktis. I Longyearbyen var det flere triste mennesker, var det dette de hadde kommet hit for, regnet. Plussgradene. Nå planlegger jeg å dra dit igjen. Er du sikker på at du kan være alene hjemme med hundene i flere måneder, spør jeg P med jevne mellomrom. Ja, sier han uten å nøle hver eneste gang. For meg selv lurer jeg på om jeg kan velge en annen masteroppgave, en som er nærmere. Hvorfor ikke forske litt på kornslagene våre? Da får du lett jobb, sier L som jeg stadig vekk treffer på butikken. Ja, sier jeg, men det er ikke målet mitt. Jeg vil dessuten ikke jobbe i landbruket. Det er landbruket som står bak så mye av menneskenes arealbruk, jeg kan ikke jobbe der. Det blir som å selge sjelen til djevelen. Hvor enn glad jeg er i hveten, det hjelper ikke.

Da jeg dro fra midnattssolen sommeren i fjor, trodde jeg ikke at jeg skulle ville dra tilbake. Det er klaustrofobisk å være menneske på Svalbard. Den evige dagen gjorde meg sliten. Nå vil jeg ikke gjøre feltarbeidet mitt noe annet sted, jeg vil bare tilbake dit. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg sannsynligvis må være mye alene ute i villmarken. Jeg må håndtere en rifle alene. Det kommer til å være lyst hele tiden. Jeg kommer til å være langt unna P og hundene. Er du helt sikker på dette? spør jeg meg selv. Ja, svarer jeg, hva annet skal jeg gjøre? Det finnes ikke noe annet. Jeg vil bare finne ut noe om hvorfor så mange planter i Arktis har flere genom. Viser plantene med flere genom morfologiske forskjeller fra planter med bare et genom? Er det forskjeller mellom de ulike nivåene av polyploidi?

Saxifraga oppositifolia heter planten min. Rødsildre på norsk og purple saxifraga på engelsk. Jeg kan ikke huske at jeg så den da jeg var på Svalbard om sommeren forrige gang. Kanskje fordi jeg tenkte på andre ting, fugler kanskje. Jeg hadde aldri sett tyvjo før, nå fløy den like ved der jeg prøvde å sove, når jeg sent på kvelden kom på at det var tid til å legge seg. Den brusende elva utenfor laget så mye lyd. Naturen var så mye på Svalbard, naturen trengte seg på.

En kveld jeg er alene hjemme og P er bortreist, som han stadig vekk er, ser jeg et litteraturprogram fra Svalbard, litteraturfestival i Longyearbyen. De snakker om Svalbard og hva Svalbard gjør med folk. Jeg har bare vært der litt, omtrent en måned til sammen. Nå skal jeg være der i mange måneder flere. Å, det kommer til å bli ensomt, sier jeg til meg selv, veldig ensomt. Men kanskje er det helt greit, siden jeg føler meg så ensom uansett. Jeg sier til P at da jeg bodde alene i Bergen og bare var for meg selv hele tiden, gjorde det ikke så mye å være ensom, fordi jeg hadde valgt det selv. Det er verre å føle seg ensom når alt rundt en tilsier at man ikke burde være det. Når det er noen som ser livet ens. På mange måter var det en lettelse å velge å være for seg selv.

One always wants more, sier P. Nei, sier jeg, det er ikke det, jeg vil ikke ha noe mer, jeg er bare nedfor. Jeg tenker ikke at dersom jeg hadde hatt det og det hadde alt vært bra. Jeg har allerede alt jeg vil ha. Jeg er bare nedfor, det er uforklarlig. Kanskje er det sånn at hjernen har en viss mengde med stoffer som den klarer å produsere, da hjelper det ikke hva enn man oppnår eller hvor bra noe er, slik som Harari skriver om i Sapiens. Ja, ja, slik er det, tenker jeg, kanskje bare ikke så enkelt og eksplisitt.

Jeg sier til P at nedstemtheten ikke har noe med ham å gjøre, det er ikke noe nytt, jeg har kjent på den siden jeg var liten, den kommer stadig over meg. Noen ganger varer det lenge, andre ganger kort. Noen ganger varer den i ukevis, månedsvis, en gang var den der i over ett år. Sånn er bare livet noen ganger. Andre ganger er det helt annerledes.

Faksimile fra Klassekampen 6. oktober 2017: Vår fordømte plikt

Vår fordømte plikt 

I februar for halvannet år siden satte jeg meg på bussen fra Ås til Førde for å demonstrere mot gruvedeponi i Førdefjorden. Utslippstillatelse var gitt og prøveboringer var i gang. Sammen med en gjeng andre lenket jeg meg til boremaskinene på Engebøfjellet i Naustdal for å hindre dette arbeidet. 

   I flere timer satt vi der i termodressene mens havørnen fløy over fjorden, før politiet kom og ba oss om å flytte oss. Dette nektet vi, hvorpå politiet klippet av lenkene, satte oss i en politibil og kjørte oss av gårde til lensmannskontoret i Førde. Her fikk vi utdelt en bot som jeg, og mange flere med meg, ikke vedtok. Dette førte til at jeg i forrige uke igjen dro til Førde for å møte i Sogn og Fjordane tingrett sammen med en rekke andre aktivister, alle tiltalt for å ikke ha etterkommet ordre fra politiet.

   Selv mente vi at vi handlet i nødverge jmf. Straffeloven § 17, for å sikre at Grunnloven § 112 skulle følges: «Enhver har rett (...) til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Videre at «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger», noe vi altså mente at staten ikke hadde gjort. 

   Vi er ikke de eneste som mener staten bryter denne loven, det mener også Natur og Ungdom og Greenpeace, hvis søksmål mot norsk oljeutvinning i Arktis skal behandles i retten i høst.

Arne Næss skrev en gang åtte punkter for dypøkologien. Kort sagt handler det om at alt liv på jorden har egenverdi, uavhengig av om det er av nytte for oss mennesker eller ikke, og om at vi mennesker ikke har noen rett til å redusere dette biologiske mangfoldet. Kan man føye seg til dette, mente Næss, har man en plikt til å verne om det biologiske mangfoldet.

   Vi vet nå at vi befinner oss i en verden hvor det biologiske mangfoldet raser nedover. Det er estimert at to tredeler av virveldyrene som fantes i 1970 vil være borte i 2020. Noen av disse virveldyrene finnes i Førdefjorden, blant annet de rødlista artene pigghå og blålange. Også kysttorsk og noen av Norges viktigste laksebestander har hjemmet sitt i denne fjorden. Faktisk har Førdefjorden status som nasjonal laksefjord. Det innebærer at laksen her skal forvaltes slik at, i Miljødirektoratets ord, «naturens mangfold og produktivitet bevares (...)». 

   I mai i år publiserte Havforskningsinstituttet en studie over ettervirkningene av gruvedeponi i Jøssingfjorden i Sokndal. Den viste at 30 år etter at siste lass ble dumpet, er det så lite oksygen i sedimentene at dyr ikke kan leve der. Det er ingen grunn til å tro at det kommer til å bli annerledes i Førdefjorden.

Når man sitter med denne kunnskapen, kan man enten velge å gjøre ingenting eller handle. Dersom man ikke gjør noe, er det kanskje fordi man mener det finnes viktigere verdier, som for eksempel penger. Det kan også være fordi man ikke synes at andre arter enn oss selv har noen egenverdi. Selv så jeg på det å dra opp på Engebøfjellet en vintermorgen som å gjennomføre en del av plikten jeg har ovenfor naturen og det biologiske mangfoldet. Om det så er fiskene i Førdefjorden, huldrestry i gammelskogen eller ulven i marka. Ikke bare er det slik at alt har egenverdi, men sammen utgjør vi et hele. Å ikke forsvare de forsvarsløse er dermed å gjøre skade på seg selv. 

   Dersom en er enig i at vi har denne plikten, er det selvsagt mye en kan gjøre – en trenger ikke nødvendigvis å lenke seg til en boremaskin. Som den amerikanske økologen og filosofen Aldo Leopold skrev i «A Sand County Almanac and Scetches Here and There» (1949): «A thing is right when it tends to preserve the integrity, stability and beauty of the biotic community. It is wrong when it tends otherwise.» 

I neste uke får jeg vite hvordan dommen i blir. Uavhengig av utfallet mener jeg at jeg gjorde det riktige. Å forsvare Grunnloven er også viktig, men for meg blir det sekundært. 

   Riktignok må jeg medgi at det hjelper å finne støtte i loven. Det hjelper i møte med dem som ikke mener naturen har egenverdi; da kan en heller argumentere for at vi på demokratisk vis er blitt enige om at det ikke bare er oss som lever her og nå som skal kunne leve sammen med naturen, men at dette også er noe etterkommerne våre skal få mulighet til. La oss bare håpe på at det er sant det som sies, at alle veier fører til Rom.