Bøker lest i november

Til tross for masse å gjøre, at Svalbard på et tidspunkt var varmest i landet, at USA valgte en president som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, semesteroppgaver som skal leveres inn og eksamenslesing, har november vært en sykt fin måned for min del. November har flydd forbi. Er forelska, teit, glad og driver snart vennene mine fra vettet. Livet altså, det kan være sånn som dette. Og snart er det studiefri, da skal jeg skrive. Fyttikatta, som jeg lengter etter det. Enn så lenge gjenstår det å lese en del Høyesterettsdommer og vitenskapelige artikler om polyploidy hos hvete.

Leste ikke noen dårlige bøker denne måneden, så jeg nøyer meg med å si at den beste leseopplevelsen var Hillbilly Elegy. Meget god og interessant bok om Rustbeltet i USA, om dem som mange av oss middelklasseeuropeere arrogant liker å avfeie som 'white trash'. Hadde faktisk problemer med å legge den fra meg.


PROSA
1. LAND INGEN HAR SETT av Edvard Hoem

SAKPROSA
2. LANDSKAP I ENDRING av Dag O. Hessen
3. HILLBILLY ELEGY: A MEMOIR OF A FAMILY AND CULTURE IN CRISIS av J.D. Vance

Nordlyset

Når kommer du hjem fra villmarken, spør han. Snart, sier jeg. Jeg sitter på toget hjem. I bagen min over setene ligger svett ullundertøy og avgiftsfri vodka. De siste dagene har jeg tilbragt på Svalbard. Jeg har sett nordlys og opplevd mørketiden for første gang. Nordlyset kunne vært grønnere, månen tittet fram og overlyste det hele, men jeg så det. Jeg så hvordan det beveget seg. Øyeblikket var noe jeg hadde forestilt meg i årevis. På rommet mitt ligger det en post it-lapp hvor jeg har skrevet ned de viktige tingene her i livet, hva er det som er viktig å gjøre her i livet, og på et av punktene stod det: Se nordlyset. Listen er kort, det er ikke mange punkter på den. De andre er: Skrive en roman, ta en mastergrad, kjøpe en hest, fortsette å gjøre alt jeg kan for å redde verdens biologiske mangfold. Jeg skrev lappen i en periode hvor jeg følte at ting hadde begynt å skli ut, jeg følte jeg hadde mistet fokus. Det var plutselig blitt så mye annet, uviktige ting tok altfor stor plass. Kort og presist måtte jeg minne meg selv på hva livet egentlig dreier seg om, hva jeg selv har valgt at det skal dreie seg om.

Betydningen av nordlyset kan diskuteres. Nå har jeg sett det, uten å bli en ny person. I overført betydning representerer kanskje ønsket om å se nordlyset at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Nordlyset har jeg villet se siden jeg var ungdom, minst, nå er jeg snart tretti. Slik er det med mange ting. Man får ikke alt man vil med en gang, men det kommer. Det er en tid for alt, så å si.

Mannen jeg tilbragte fem år med klagde ofte på hvordan jeg alltid sa jeg skulle ting, uten at det ble noe av. Det er ikke sant. Mye av alt jeg har villet har skjedd, det har bare tatt tid. Fem år er ikke en lang nok observasjon. Mange av tingene jeg ennå ikke har oppnådd, bekymrer jeg meg ikke over. Det kommer til å skje, tenker jeg, det tar bare tid.

Jeg spør vennene mine hva de ville ha sagt til sitt 16-årige jeg, hvilket råd ville de gitt. Mange svarer at de skulle sagt at det var ikke så viktig å bry seg om hva andre mener. Et godt råd, for de fleste gir jo faen. Akkurat dét er det beste med alderen - jo eldre man blir, jo mindre bryr man seg om hva andre synes. Jeg ville sagt til mitt 16-årige jeg: Slapp av, alt ordner seg - på en eller annen måte.

Et forelsket menneske

Vi møtes på stasjonskaféen søndag kveld. Han er på vei hjem, har nettopp ankommet fra Oslo, jeg har vært på besøk hos en venn. Han sitter utenfor, enda han ikke røyker, ihvertfall ikke like ofte som før har jeg lagt merke til, men det er lenge siden før.

Jeg forteller ham om hva som har skjedd de siste dagene, han forteller om hva som har skjedd med ham de siste dagene. Det føles ut som mye, enda det ikke er mange morgener siden han spiste frokost hjemme hos meg før han måtte dra på jobb. Han skulle holde en slags forelesning, noe i mellom det og et seminar, studentene skulle lære seg å skrive bokanmeldelser, han spurte meg hva slags råd jeg ville gitt. Jeg ville lest boken, sa jeg, deretter gått en tur eller sovet på det, så ville resten gått av seg selv når man setter seg ned for å skrive. Et sånt råd kan jeg ikke gi, sa han og ristet bare på hodet av meg. Det er vanskelig å forklare noe som bare går av seg selv. Vi var ihvertfall begge enige om at mange har en tendens til å bare skrive en oppsummering av bokens handling, og at man for all del må unngå det. 

Mens jeg satt der følte jeg meg glad og utilstrekkelig på én gang. Jeg var glad for at han spiste frokost hos meg, samtidig kjente jeg på utilstrekkeligheten over at jeg følte han var så mye smartere enn meg. Det var en uvant følelse, det er sjeldent jeg føler at folk er smartere enn meg. Det pleier som regel å være en følelse som er forbeholdt mennesker jeg treffer på konferanser, forelesninger eller folk jeg bare korresponderer med over E-post. Det har aldri skjedd før at jeg har følt det overfor noen som har sovet i min seng. Det er ikke det at jeg ofte føler jeg selv er mye smartere enn andre heller, jeg har som oftest en følelse av å være på samme nivå med dem jeg omgir meg med til vanlig. Følelsen var sannsynligvis forsterket av at vi snakket sammen på et språk som ikke er mitt. Da jeg var yngre, og det hender fortsatt i enkelte situasjoner, snakket jeg mye mindre enn nå. Jeg var redd for å snakke, turte ikke. Å ta ordet var vanskelig. Så ble jeg likesom voksen, og det å snakke ble så mye lettere. Det løsnet. Men med ham faller jeg tilbake til et sted jeg var. Det går noen ganger for fort for meg, eller jeg klarer ikke helt å si det jeg egentlig mener på et språk som ikke er mitt. Det har ført til at jeg snakker mindre med ham enn jeg vanligvis pleier med folk som jeg treffer og inviterer inn i leiligheten. 

Man skulle tro at utilstrekkeligheten og følelsen av en barriere gjorde det vanskelig for meg å ha dette mennesket i min nærhet, at jeg skulle føle en slags lettelse hver gang vi skiltes, men det er ikke slik heller. Innen én uke har gått siden han blir med meg hjem den første gangen på halvannet år, sitter han i stua og jobber mens jeg sitter inne på rommet mitt og skriver. Innimellom kommer han inn på rommet mitt for å si noe. Han åpner skapene og tar seg bare noe å spise. Han går og dusjer. Han bruker tannbørsten min. Han etterlater seg hunden sin hos meg mens han er på universitetet og jeg er hjemme og leser. Både når han er hjemme hos meg og når han ikke er det, skriver jeg. Jeg skriver mer og oftere enn ellers. Jeg skriver og skriver. Jeg leser også mer.  

En av dagene står han opp klokken 4 for å lese noe ferdig før han skal på jobb. Klokken 7 ringer alarmen min, jeg skrur den av og ligger i sengen en halvtime til før han åpner døra inn og spør om jeg ikke skal stå opp. Jo, jeg kommer nå, sier jeg. På kjøkkenet har han gjort et halvveis forsøk på å lage kaffe, det er vann i trakteren og han har tømt den for gårsdagens filter. Jeg kunne ikke finne kaffen, sier han. Hvor er den? Jeg viser han hvor den er, til neste gang, og lager kaffe til oss. Hva skal du i dag?, spør han. Jeg forteller ham at jeg skal på en forelesning i genetikk. Ordentlig vitenskap, sier han. Han er ikke helt ferdig, skriver ennå på noe. Jeg spiser opp frokosten min, setter meg på rommet mitt og begynner å forberede meg til ukas øvingstimer. Før han går kommer han innom og kysser meg på pannen. Jeg går nå, sier han. Han forteller meg når han kommer tilbake. 

Når han ikke er i min nærhet er jeg bekymret for at han ikke skal komme tilbake. Det har skjedd før. Vi er ikke kjærester, vi har ikke lovet hverandre noe som helst, han kan dra av gårde når han vil, forsvinne igjen like fort som han dukket opp. I halvannet år har jeg i blant tenkt på ham. De to første månedene etter at han dro fra meg forrige gang hadde jeg hjertesorg. S minner meg hele tiden på det. Hun skjønner ikke hvorfor jeg så lett har sluppet ham tilbake inn i livet mitt, har du glemt at du hadde hjertesorg en hel sommer da han dro fra deg?, sier hun. Hun synes jeg er veik, sier at jeg er en dårlig feminist. Du gjør det samme som tusen kvinner før deg, sier hun, problemene dine er kjedelige og vanlige. Hun blir sprø av unnskyldningene mine. Jeg klarer ikke å ta det inn over meg. Alt jeg klarer å tenke på er at denne mannen er alt jeg vil ha. 

Jeg sier det ikke til ham, han har nok å gjøre. Alt jeg sier er at skepsisen jeg har gitt uttrykk for skyldes det faktum at han forlot meg tidligere. Deretter sier jeg til ham at grunnen til at jeg likevel lar ham bli med meg hjem er at jeg rett og slett vil ha ham, intet mindre. Jeg sier at jeg fra nå av skal slutte å si ting som dette er ikke en god idé. Sorgen over at han forlot meg den første gangen handlet ikke om såret stolthet. Den handlet om at han ble borte for meg. Det er derfor jeg ikke bryr meg om spille stolt når han dukker opp igjen. Jeg sier det selvsagt ikke til ham, men jeg skriver det. Det er lettere å skrive, og han som også skriver mye, tilogmed mer enn meg, må forstå det. 

Det er en uvant følelse, denne forelskelsen. Jeg trodde det var over, det har gått en tid siden jeg forelsket meg i ham den første gangen, og både han og jeg er annerledes nå.

Vi krangler ikke lenger om politikk. Før diskuterte vi politikk hele tiden, vi var uenige om så mye, kanskje var jeg mest uenig fordi jeg syntes det var mer interessant å diskutere når man ikke er enig, det var ikke nødvendigvis det jeg selv mente. Det har jeg sluttet med, jeg har heller begynt å høre etter. Vi går en tur mens vi snakker om Brexit, jeg har ikke så veldig sterke meninger om det, lytter mer enn jeg snakker, har ikke så mange innsigelser. Jeg snakker mer når jeg kan snakke om det jeg kan, jeg forteller ham dette med klimaendringene, artsutryddelsen og hvordan det henger sammen, at menneskenes fotavtrykk på jorden er langt mer enn bare utslipp av klimagasser. Jeg forteller ham hvorfor jeg mener man ikke burde få barn, samtidig som jeg tenker på de barna vi kunne hatt, i en parallell verden, jeg ser dem for meg med blå øyne og mørkt hår, vi drar på sommerferier til England; jeg tenker denne tanken samtidig som jeg tenker på hvor teit det er, det er akkurat dette jeg misliker andre kvinner for å tenke på, jeg avskyr denne bløtheten, samtidig som jeg blir helt myk og varm av å tenke på ham, det er en god følelse, alt jeg vil er at han skal ha det bra. 

En kveld ankommer jeg en restaurant hvor vennene mine allerede har satt seg ned. De har allerede drukket et glass vin og bestilt villkveite til meg. Det tok så lang tid å komme seg dit, jeg ble forsinket på grunn av lokførerstreiken, men nå er jeg der. Du er forelska, sier de, det er helt klart. Hvem er nå dette, sier H. Sist gang vi traff hverandre var det en annen, jeg hadde et forhold til en helt annen mann, det var noe helt annet. Det er ikke han du er forelsket i, sier H. Nei, sier jeg, jeg var aldri det. Han var aldri forelsket i meg heller, og nå er vi simpelthen venner. Jeg forteller tilogmed min venn om mannen jeg er forelsket i og han ler av meg, jeg som ellers er så rasjonell. Dette er nemlig ikke rasjonelt i det hele tatt, kanskje det mest irrasjonelle jeg har følt i hele mitt liv, men likevel: Jeg omfavner det, jeg elsker det, alt jeg ellers gjør når han er til stede i livet mitt er så fornuftig. Jeg skriver, jeg leser. Masse. Det er slik jeg skulle ønske det var hele tiden. Nærværet hans - og også tidligere fraværet hans, som følger av eller etter hans nærhet - setter likesom noe i gang. Jeg er i blant redd for at han skal avsløre meg, at han skal se at jeg slettes ikke er så produktiv til vanlig. At jeg oftere titter på Instagram eller at jeg ikke leser avisen like nøye. Det er ikke det at jeg gjør noe eller lar være å gjøre noe for at han skal se det, få et annet inntrykk av meg, det er mer det at det faller seg slik av seg selv. Som om noe av hans arbeidsmoral, intellekt, fornuft, jeg vet ikke hva, smitter over på meg. Jeg kvier meg fra å bruke ordet, det virker flåsete, men ja, som om det er noe inspirerende ved ham. (Jeg mistenker at noen her vil si: Slik snakker bare en forelsket kvinne, hun vet ikke hva hun sier og det er beklagelig. Se på henne, hun er helt tullerusk, hun er blitt helt koko, all fornuft har forsvunnet.) 

Han er den vakreste mannen jeg har vært borti. En gang var jeg sammen med en mann i fem år. Vi bodde sammen og levde et liv sammen, flyttet sammen, dro sammen til en ny by, men ikke en gang han hadde jeg så sterke følelser for. To timer etter at jeg hadde truffet den vakreste mannen for første gang, visste jeg at han var det. Forelskelsen i ham ligner de barnslige avstandsforelskelsene jeg hadde som ungdom, bortsett fra at denne mannen er ekte og nær. Han finnes, han går rundt i leiligheten min, han hører på hva jeg sier og han trekker meg inntil seg før han står opp. Det kommer ikke alltid til å være sånn, tenker jeg. En gang kommer vi ikke til å være sammen, en gang kommer han ikke til å være der lenger. Han har allerede forlatt meg en gang, han kommer til å gjøre det igjen, det vet jeg, men det gjør ikke noe. At jeg en gang traff ham for første gang kommer alltid til å være. At jeg i det hele tatt har følt dette er mer enn jeg noen gang har har trodd kom til å skje. 

Rus

En ettermiddag sitter jeg og skriver, jeg har en middagsavtale med en venn som jeg kommer for sent til. Når jeg ankommer sier jeg unnskyld, selv om forsinkelsen ikke var så stor, for noe av det verste jeg vet er når folk kommer for sent eller ikke holder avtaler. Han sier at det ikke gjør noe, et kvarter slingringsmonn må man vel regne med. Ikke hos meg, sier jeg.

Jeg forteller ham at jeg har tusen ting å gjøre i studiene, det er en semesteroppgave jeg såvidt har begynt på og en mindre oppgave om Darwins finker som skal leveres til over helga. Jeg skal dessuten arrangere en hyttetur til Naturvernforbundets hytte i helga, og på fredag er det en biologkonferanse. Dette er det tyngste semesteret noensinne, sier jeg til N. Det er ikke ofte man hører sånt fra deg, sier N. Jeg har ikke en gang løpt, sier jeg. Jeg har ikke løpt på nesten to uker, kanskje over to uker, jeg har mistet oversikten. Men jeg løper for å hindre rastløshet, og det har jeg ikke nå. 

Jeg forteller pappa i bilen på vei hjem fra en kort hyttetur: I januar skal jeg leie et hus i Hellas og skrive. Han sier: Hvis det var jeg som måtte skrive, så hadde jeg bare gjort det med en gang, ikke ventet til siden. Jeg vet ikke om det er godt råd, men det er det jeg allerede har gjort. Altfor ofte i høst har jeg skjøvet studiene bort og skrevet i stedet. 

Jeg kommer for sent til nesten alt. Til øvingstimene, til forelesningene, til avtaler med venner. Noen ganger er det min skyld, andre ganger har det vært togstreiken, utenfor min kontroll, men det jeg kanskje kunne ha gjort var å dra i god tid. Jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan bruke sykkelen min. Det går mye fortere med den. 

S og jeg har kjøpt flybilletter til Barcelona. Vi skal sitte i en leilighet langt borte fra folk vi kjenner og skrive. Det klør i fingrene mine, i sjela, det er alt jeg vil. Jeg sier til P på en fest at det eneste jeg egentlig vil i livet er å skrive, selv om det ikke gjør meg lykkelig. Vi snakker om hvordan livet er. Hva er det som gjør oss fornøyde? 

Vi er hjemme hos meg, hver for oss, han i stua, jeg på rommet mitt ved skrivepulten. Vi skriver begge to. Jeg skriver en litteraturanmeldelse og blir ferdig. Jeg er ferdig, sier jeg. Føles det ikke godt, sier han. Jo, sier jeg, men det var ikke så langt. Det spiller vel ingen rolle, sier han, ingenting er som å bli ferdig med å skrive. Det er sant, sier jeg. Men det varer kortere og kortere for hver gang. Før kunne jeg være fornøyd lenge etterpå, nå blir jeg fort urolig igjen. 

Det jeg har slitt med i årevis er min mangel på strukturerende plott. Stort sett har jeg skrevet fra dag til dag, protagonistene har ikke gått fra A til B, alt har bare vært i en salig røre. Jeg har også vært splittet mellom to prosjekter, begge to har jeg tenkt på som to paralleller i årevis. Plutselig slo det meg hvordan jeg kunne fusjonere dem sammen, og plutselig fikk jeg plottet mitt. Begge deler skjedde samtidig. Da det skjedde følte jeg en stor glede og oppspilthet, jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke hadde tenkt på før. Det hadde vært rett foran nesen min hele tiden. Det var så enkelt, likevel ville det romme alt. Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle få alle delene jeg har jobbet med siden jeg var nitten til å passe sammen. Plutselig skjønte jeg hvordan delene skulle settes sammen til et hele.  

Og er det ikke det som er poenget med å skrive, å strukturere alt man tenker på, å forsøke å skape orden av kaos? Det er alt jeg vil.