Bøker lest i oktober

Tror jeg har det travleste semesteret noensinne, likevel har jeg lest noen bøker. De aller beste bøkene var Om sommeren og Historia om det tapte barnet, mens den kjipeste boka var Du dør ikke. Og apropos Knausgård, så var jeg på Oslo Nye her forleden og så Riksteaterets oppsetning av Min kamp. Det var faktisk veldig bra. Anbefales!


PROSA
1. OM SOMMEREN av Karl Ove Knausgård
2. HISTORIA OM DET TAPTE BARNET av Elena Ferrante
3. DETTE ER HELT NØDVENDIG av Benedicte Meyer Kroneberg
4. DU DØR IKKE av Linn Strømsborg
5. HVER GANG DU FORLATER MEG av Linnéa Myhre

60 DAMER DU SKULLE HA MØTT av Marta Breen og Jenny Jordahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 4. oktober 2016. 

Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt
Ujevn sakprosa i tegneserieform.

Åtte av ti biografer som gis ut i Norge i dag, handler om menn. Dette syntes Breen og Jordahl var for ille, og derfor har de samarbeidet om å lage denne tegneserieboka om 60 norske kvinner. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, lyder undertittelen. Dette er virkelig for de som har det travelt. Hver kvinne får sine 2-4 sider. Det føles ut som en slags speed-dating. Ikke før man har rukket å lese litt om en kvinne, er det videre over på neste. Kanskje litt for fort etter min mening. Det er flere ganger jeg tenker at denne kvinnen skulle jeg gjerne lest mer om. Samtidig er man jo blitt advart: Dette er en bok for dem som har det travelt. Og kanskje er det nettopp en god ting at boka gir leseren en smakebit på alle de grepa kvinnene som har levd og gjort sitt for kvinnesaken i dette landet. Den evner å pirre nysgjerrigheten, så er det opptil leseren å oppsøke videre litteratur om kvinnene. Og om ikke, så har den i hvert fall gitt en oversikt.

Det er en spenstig og til tider morsomt bok, men boka mangler den snerten som forfatternes tidligere samarbeidsprosjekt, F-ordet, hadde. (Sammen med en tredje forfatter, Madeleine Schultz.) Det er som om 60 damer du skulle ha møtt prøver å være like kul, men ikke får det helt til. Hva man får vite om hver enkelte kvinne er dessuten ikke alltid like interessant. Enkelte ganger kan det nærmest virke som om det man får vite om en kvinne bare er fyllstoff fordi forfatterne ikke fant noe mer interessant å fortelle om vedkommende. Det er også kvinner jeg savner. Hvor er for eksempel Hanna Resvoll-Holmsen, Norges første kvinnelige naturverner og en pioner innenfor botanikk og realfag i akademia? Det er en skam at hun ikke er med! Det er klart det ikke er plass til alle, men enkelte av de omtalte kvinnenes meritter blekner i forhold til hennes. Dessuten virker det litt rart å bruke så mange sider på Sonja Henie når poenget med boken er å fremheve de som er tilsidesatt i historien. Alt i alt et spennende prosjekt, men med et ujevnt resultat.  

Demninger

Midt i en forelesning om et nytt kartleggingssystem for naturtyper i Norge kjenner jeg det. Det knyter seg i brystet, noe som minner om sommerfugler i magen kommer til, bortsett fra en viktig faktor, de er ikke knyttet til glede. Jeg er ikke forelska i noen, situasjonen jeg befinner meg i er vanlig, menneskene som omringer meg er de samme som alltid. I ukevis har jeg befunnet meg i dette klasserommet en gang i uka, det må være noe som kommer innenfra som utløser den klamme følelsen, hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å få puste, tenker jeg. Rekker jeg ut, tenker jeg. Kanskje jeg må spy, tenker jeg og kjenner en vag antydning til kvalme før det roer seg ned, men ikke uten at knuta i brystet forblir, følger med meg til lesesalen og forhindrer meg i å gå inn i kantinen og spise lunsj. Tanken på mat gjør meg kvalm, som i morges, i går og i forgårs. Dette kan ikke fortsette, sier den rasjonelle delen av hjernen. Jo, sier den andre som ikke klarer å håndtere alt sammen, det er altfor mye. Kanskje det går over, ok, sier den rasjonelle og slik møtes de på halvveien. Jeg gir deg noen dager til, sier den rasjonelle. Så får vi se. Likevel vet jeg hva som venter. På fredag er det fest, jeg har sett på attending-lista hvem som kommer og det var ikke behagelig. Jeg må ikke dra på festen, jeg kan la være, kan jeg ikke, det føles likevel ikke som et alternativ, jeg må gå. Jeg kommer til å drikke for mye og gjøre teite ting, også N tror det, hun mener det er typisk meg. Du gjør jo ganske drastiske ting, sier hun. Dramatiske ting. Jeg er en dramatiker, kanskje en drama queen, jeg liker ikke å tenke på at jeg kanskje er det, vil ikke være det, kan du ikke bare drikke mindre, sier N stadig vekk, men det er lettere sagt enn gjort, jeg har ikke kontroll, mister den, ser for meg hvordan det kommer til å skje. Jeg kan jo ikke ikke dra, det er å sluntre unna, jeg ville gått på denne festen hvis livet var alminnelig, altså dersom jeg befant meg i en tilfreds væren så å si, jeg skal vel ikke flykte heller. Dessuten er det F som skal ha festen og jeg gleder meg til treffe ham. På fredag, sier han. Jeg får ikke ikke komme.

Jeg søker ly på lesesalen, prøver å lese artikler om hogst i Amazonas, det er heldigvis lenge til neste forelesning, eller uheldigvis, jeg har lyst til å løpe en mil, enten det eller kjøpe sigaretter, en av de tingene. Jeg skal kaste ut matrestene fra forrige uke når jeg kommer hjem, ikke fordi det er gammelt og uspiselig, eller jo, det er uspiselig, tacolefser og brød, det skal jeg ikke ha. Og nøttene, rester fra fjellturen vi var på i helga, da vennene mine hentet meg tidlig fredag morgen, jeg hadde sovet én time, de måtte hjelpe meg å pakke sekken, jeg satt i baksetet og skrev ferdig en litteraturanmeldelse som jeg ikke hadde gjort ferdig dagen før fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg, denne hjernen, denne hjernen, og så lite kapabel til å bli sittende og skrive ferdig, denne uroen som slo inn, som har blitt liggende, ikke en gang på fjelltur forsvant den, kanskje var det fordi vi så høyspentmaster og demninger - en form for uro på Hardangervidda, ledningene som vibrerte og den skarpe streken som demningen lagde midt i landskapet, en klar avgrensning: her er natur, her er kultur - her er mennesket. Ikke noen forandring langs en gradient, lik kalken gjesteforeleseren snakker om uten at jeg egentlig får så mye med meg, konsentrerer meg om å puste rolig, ok, dette går bra, dette går bra, sant.

Jeg vet hva som er i veien, det er ingenting mystisk. Jeg forteller det til N, jeg forteller det til S. Jeg ler når jeg forteller det, som om det er morsomt, lol, en morsom historie. Og det er ikke løgn noe av det jeg sier, men ingenting av det jeg sier samsvarer med slik jeg opplevde det, og etterpå angrer jeg på at jeg sa tingene, kunne jeg ikke heller beholdt dem for meg selv, jeg trodde kanskje det skulle hjelpe, men det gjør det ikke, det får tingene til å virke så små, er det ikke bare å kvinne seg opp, gå videre, men hvis ikke dette, hva da?

Under en søndagsmiddag sier M at han ikke forstår hvorfor det ikke bare er å riste ting av seg. Man lever slik man vil, sier han. Jeg nevner ikke at han brukte mer enn et år på å slutte på det forrige studiet som han hatet, har han helt glemt det? Det var ikke bare å gjøre det. Han synes jeg befinner meg på et tenåringsstadium, voksne mennesker vet bedre, sier han. Men jeg hører ikke på en person som synes skjønnlitteratur er unyttig.

Vi drar ned fra fjellet tidligere enn tenkt fordi vi ser på værmeldingen at det skal begynne å snø og O har ikke byttet til vinterdekk. Det er sent når vi kommer hjem, jeg legger meg til å sove med en gang. Ennå vet jeg ikke at det skal bli verre, at uroen skal vokse seg større, som en snøball. Vent! Så flåsete sagt, som i Donald, jeg klarer ikke å la være å forestille meg en snøball som ruller nedover en bakke og tar med seg grantrær, bare tøys, når har det skjedd i virkeligheten, liksom, prøver å le av meg selv, prøver å bagatellisere det som har skjedd, prøver å si til meg selv at universet er gammelt og at jeg uansett skal dø, get a grip, men det funker ikke denne gangen, det som skjer føles altfor stort og uhåndterlig og jeg klarer ikke å slippe det, når jeg skriver meldinger til E utelater jeg ord, mister jeg ordene, det jeg skal si fragmenteres. Setningene blir kortere, mangler ord. Ikke forsvinn helt da, skriver han.

Kneika

Vi drar til hytta og setter opp et viltkamera på et furutre. Jeg har kjøpt en dyr blanding med macademianøtter til fuglene, det er ikke lett å finne usaltede nøtter. Jeg håper viltkameraet skal fange opp nøttekråke, han spør om det da vil telle som et kryss i fugleboka. Har jeg sett nøttekråka dersom jeg ser det på viltkameraet jeg har satt opp? Det må jeg tenke på, sier jeg. Ihvertfall vil jeg da vite at den finnes der, og at jeg kan se etter den. Nøtteskrika har jeg sett, den flakset i trærne over veden en tidlig morgen forrige påske. Jeg så de skinnende blå fjæra. 

Om natten drømte jeg at jeg fanget en hel ulveflokk på viltkamera. Om morgenen var det lørdag og første dag med ulvejakt. For noen uker siden gråt jeg, jeg trodde det var på grunn av fellingstillatelsen, men hvem vet, det var så mye som skjedde på én gang. Det er ikke godt å si hva jeg var så lei meg for, var det mest det ene eller det andre? Vi hadde vært ute i skogen og plukket sopp og jeg ble stående ved kjøkkenbenken og rense den etter at kveldens gjester hadde kommet. O tilbød hjelp, så gikk det fortere. Jeg drakk rødvin og ble full, sendte dramatiske meldinger og glemte helt at det meste finnes i nyanser. Jeg gikk for å legge meg før de siste gjestene dro, jeg ble så trøtt. Av den friske skogluften eller det dramatiske, jeg vet ikke. 

Noen dager etterpå skrev jeg et brev som ble liggende. Å skrive det gjorde det bedre et par dager. Det skulle egentlig gis til noen, men jeg lot være. Etter en stund var det ikke så viktig lenger, det kunne være det samme. Eller? 

Jeg ble gående og vende følelsene innover. Først var det bare tungt, jeg mistet matlysten og sov da jeg kom hjem. Men den følelsen har jeg hatt før, og jeg vet at det er feil. Ikke gjør det, sa jeg til meg selv. Slutt med det, sa jeg til meg selv. Hvordan skal jeg vende dem utover?, spurte jeg tilbake. Det er ikke noen som kan ta dem i mot. Jo, sa en venn. Hun forstod hva jeg mente uten at jeg måtte si det. Bare vend dem ut, og hvis de ikke godtas, så er det leit, men da er de ihvertfall ute. Alt må ut i det åpne. Bare sånn blir man fri. 

Det er vanskelig å vende seg utover når man ikke er flink til å snakke. Da må man gjøre noe annet. Skrive for eksempel. Jeg tenkte på det en stund før jeg ble sittende på hytta og lese i Om sommeren, et avsnitt hvor Knausgård skriver at skriving kan erstatte nærværet av andre mennesker. Å skrive er også med på å rettferdiggjøre det å være alene. Det krever å være alene. Jeg prøver å fortelle til E i bilen mens vi kjører hjemover: Jeg vet ikke om jeg liker å være alene fordi jeg faktisk liker det eller om det bare er en unnskyldning fordi jeg ikke er i stand til å ha et mer sosialt liv. Skriver jeg fordi jeg er alene eller er jeg alene fordi jeg skriver? 

Jeg husker en gang jeg brukte det som en flukt. Det var før han jeg en gang ble sammen med og jeg var i en situasjon hvor vi hadde vært med på noe og var på vei til å diskutere hva vi skulle gjøre senere. Vi hadde vært med på en demonstrasjon. Det var ettermiddag, hva skulle vi gjøre resten av denne lørdagen? Jeg var så redd for at han skulle si at han ville noe som utelukket meg at jeg skyndte meg å komme ham i forkjøpet: Jeg sa jeg skulle hjem og skrive. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til det, kunne egentlig tenkt meg å henge mer med ham, men var redd for å risikere å høre et nei. Plutselig måtte jeg bare løpe til bussen. 

Det hende med E i bilen også. Han spurte hva jeg skulle om kvelden. Jeg sa jeg skulle være hjemme og jobbe litt, det var fint å være alene. Jeg sa jeg hadde truffet så mange mennesker denne uka at nå ville jeg være alene. Det jeg egentlig ville si var: Jeg har ingen planer, kanskje jeg skal være hjemme og jobbe litt, jeg skal ihvertfall ikke ut på noen fest, men hvis du vil henge, så kan vi godt det. Men det var umulig å si. Å være hjemme og skrive var en unnskyldning for at jeg ikke bare kunne si: Jeg skal være hjemme fordi jeg ikke har lagt noen sosiale planer. 

Hva kom først, høna eller egget? 

Å skrive er en slags trøst, fordi det er umulig å leve på noe annet vis. Å være utpreget sosial passer meg ikke. Jeg kommer ikke fram ved å snakke. Det er utilstrekkelig. Om det hadde vært en fest og jeg hadde gått på den, er det ikke sikkert det hadde blitt noe bedre av den grunn. Jeg kan godt anstrenge meg for å være sosial, og få det til rent overfladisk, men det ville ikke ha føltes så bra inni meg. Det fungerer bedre å skrive seg utover. 

--

Jeg fikk bare lest noen avsnitt før vi gikk ut i solen og ned til vannet. Jeg fikk følelsen av at jeg burde si noe, så jeg begynte å fortelle små ubetydelige ting. Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg hadde sagt alle disse tingene, det var bare for å si noe. Egentlig ville jeg jo bare være stille. Jeg tenkte at det kunne jeg ha vært, dersom jeg hadde vært alene. Likevel var det ikke det jeg ville, jeg ville at han skulle være der. Jeg tenkte at han kanskje syntes jeg var teit som sa alle disse tingene, kunne jeg ikke si noe mer intelligent. Det tenkte jeg samtidig som jeg tenkte på at jeg bare burde være meg selv, men å si alle disse små, ubetydelige tingene var jo ikke akkurat meg selv, det heller. Å være meg var å gå ut i solen og sette seg på bryggekanten og se opp på himmelen.

En av dagene satt jeg inne på en bar og drakk drinker med to yngre venninner. Jeg sa til dem at med alderen var det så mye lettere å bare gjøre ting, uten å tenke så mye over det, for man hadde gjort verre ting før. Det er kanskje slik med noen ting, men med andre ting ikke. Jeg tenkte at dersom jeg ikke bare gjør alt jeg føler for, kommer jeg til å angre når jeg blir gammel. Når jeg blir gammel kommer jeg til å sitte der og tenke: Hvorfor sa jeg det bare ikke? Hvorfor gjorde jeg det bare ikke? Men så kommer man til det, og det er som man stivner fast. Det er ikke bare å si det, det er ikke bare å gjøre det. 

--

Jeg fulgte den ene venninnen til stasjonen. Hun skulle ta flytoget til Gardermoen. Selv skulle jeg hjem. Dagen etter fortalte hun at hun skulle ha blitt på Svalbard en dag lenger, for det hadde vært spektakulært nordlys der kvelden like etter at hun dro, mens hun drakk drinker med oss i Oslo, et mellomstopp på vei hjem til London. Man kan ikke alltid vite hva som kommer til å skje. Jeg så selv bilder av det på Facebook. Håper det blir nordlys når jeg skal dit neste gang.