Tanzania

Inne på vaksinekontoret forteller jeg helsepersonalet at jeg skal ta et kurs i statistikk istedet for å dra til Tanzania. Jeg er der for å få min andre dose av en vaksine som jeg egentlig skulle ta fordi jeg skulle til Afrika. Jeg skulle egentlig ta to til, men det blir det ikke noe av, for universitetet har avlyst feltkurset. Jeg er enormt skuffet, det er en skuffelse som jeg ikke har følt siden jeg var et barn. Når noe som blir avlyst er helt utenfor min kontroll, når noe som skal skje ikke skal skje likevel, uten at det er min skyld i det hele tatt. En ren skuffelse. Det er ingenting jeg kan gjøre, ingenting jeg kan si, for å endre på det. Sånn er det bare, har universitetet sagt. De er lei seg for det, men det må bare bli sånn.

Hjemme har vi gledet oss, N og jeg. Vi har lest og lest til eksamener i ukevis, og snakket om hvor det gøy det blir etterpå, alt vi skal. Først er det juleferie, først skal vi dra hjem til jul, så skal vi til Tanzania! Vi leser og leser og leser og tenker at etterpå, i en overskuelig fremtid, da skal vi til Tanzania. Jeg skal se akasietrær og løver og sjiraffer og gaseller i sitt naturlige habitat. Jeg bekymrer meg litt for varmen, jeg er ikke så god til å takle varme, men vet at i Tanzania er varmen ihvertfall tørrere enn i Indonesia, selv om det er like varmt. Jeg tenker på at dette har jeg alltid drømt om, om å dra ut i verden på feltkurs. Å reise er så mye bedre når man skal noe spesielt. Å reise bare for å være på ferie er ikke det samme. Jeg kommer aldri til å dra til Tanzania uten å skulle noe spesielt. Jeg ville stå opp halv syv hver dag, traske rundt i nasjonalparker og støv og skrive rapporter i glosteika hver uke. Nå skal jeg ikke det likevel. Jeg skal være hjemme og ta et intensivkurs i regresjonsanalyse. Jeg skjønner så godt at du er skuffet, sier kvinnen på vaksinekontoret, som jeg ikke vet helt om er helsesøster eller lege. Hun spør om jeg allerede har hentet malariatablettene som hun skrev ut en resept til meg for en måned siden. Nei, sa jeg, det hadde jeg ikke gjort ennå. Det er en av fordelene med å være et menneske som gjør alle slike praktiske ting helt på slutten. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på at jeg skal til Tanzania, ikke praktisk sett. Jeg har bare lest til eksamen. Mens rommene har blitt støvete, badet har blitt skittent, og kjøkkenbenken fylles av brødsmuler og løkskall og skitne gryter og panner. Alt forfaller rundt oss når det snart er eksamen. Posten vokser i en haug. En dag spiser jeg tilogmed pasta med smeltet ost til middag. Men etter den siste drar jeg hjem og drikker et glass bar rom med isbiter mens jeg vasker og rydder hele leiligheten og hører på guilty pleasures. Mer enn at jeg feirer at eksamen er over, feirer jeg at jeg er et semester klokere. Alt hva jeg vet nå som jeg ikke visste for et halvt år siden.

Jeg åpner posten. Jeg betaler regninger. Jeg leser romanene som har ligget i vinduskarmen i et halvt år, kanskje lengre. Jeg løper ut i skogen. Jeg drikker masse rødvin. Jeg leser om trekenguruer og blir glad for at de finnes, men lei meg for at de kanskje snart ikke finnes. Jeg skal ihvertfall hjem til jul. Jeg ligger i senga og stirrer tiltaksløs inn i garderoben, jeg blir matt av å tenke på hva jeg skal pakke med, hva jeg skal ha på meg på alle julefestene. Ligger du bare der, sier N når hun tar seg en pause, hun har ennå ikke hatt siste eksamen. Ja, jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg. Jeg ser alle de hvite bomull- og linskjortene mine henge i skapet, klærne jeg skulle ha med til Tanzania. Jaja, sier jeg, det er bare én ting å gjøre: Bli forsker og reise på sabbatsår!

I det minste kommer jeg aldri til å få kolera, og kanskje får jeg litt mer vinter likevel.