Rettelse

En bloggleser fortalte meg at Grunnlovens miljøparagraf ikke lenger er paragraf 110 b, men 112, og at den er kommet i ny språkdrakt:

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. 

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. 

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Det burde jeg ha sjekket ut, så mye som jeg har vært inne på lovdata.no de siste tre ukene. Jeg har nemlig tatt kurset Vern og forvaltning av norsk natur. I dag var siste forelesning, med Dag O. Hessen som snakket om biologi og klima. På mandag er det eksamen. Tvi, tvi til meg selv og mine medstudenter, måtte vi bli gode naturforvaltere, mer fornuftige enn  dagens regjering som er helt på trynet hva angår oljeutvinninga i Arktis. Kanskje er det de driver med et brudd på nettopp Grunnlovens paragraf 112? Sprø logikk, ihvertfall. I det minste er det masse snø for tiden, det roer ned nervene/sjela.*




*Og da snakker jeg ikke om eksamensnerver, for det har jeg ikke. Jeg tenker mer på tre ukers forelesninger om ødeleggelser av biologisk mangfold, klima, økosystemer, bestander, samt nevnte regjerings klimapolitikk. 

Paragraf 110 b i Kongeriket Norges Grunnlov

Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhet og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. 

Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. 

For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kunskab om Naturmileuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. 

Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger. 

Riding a horse is not a gentle hobby, to be picked up and laid down like a game of solitaire. It is a grand passion. It seizes a person whole and once it has done so, he will have to accept that his life will be radically changed.
- Ralph Waldo Emerson

Der det er vinter

Hver sine interesser, sier T der vi går på det isglatte føret og snakker om steder vi vil dra til. N sier hun vil til Australia og dykke. K sier New Zealand ville vært vel så bra, kanskje bedre, og jeg er enig, for jeg ser for meg landskapet på New Zealand som tiltrekker meg mye mer enn det golde, varme, tørre landskapet i Australia, selv om jeg må medgi at de har et spennende dyreliv, en haug med dyr som bare finnes der. Men aller, aller mest har jeg lyst til å dra til Antarktis, deretter ramser jeg opp i tilfeldig rekkefølge: Alaska, Grønland, Island, Svalbard, ja, også Canada, som jeg holdt på å glemme. Tenk Alaska, stort og kaldt og rått og vilt, snø og trær overalt og hundeslede, jeg tenker tilogmed på å dra på utveksling dit, dit eller til Svalbard, jeg er ikke helt sikker ennå. Vil bare til det første jeg tenker på som vilt og vakkert, Svalbard er 98 % villmark og inneholder syv av Norges 44 nasjonalparker. Jeg har villet dra dit siden jeg foreslo Svalbard som mål for klasseturen i tiende klasse, hvilket riktignok var urealistisk siden det er er mye dyrere å reise nordover enn sørover.

Selveste Knut Hamsun skrev et essay om Nord-Norge (ikke akkurat Svalbard, men Arktis), om at det var helt absurd at man skulle få skattefradag og lignende goder når man flyttet nordover, fordi de som bodde i nord jo var de aller heldigste nordmennene. Med hans kjente trassighet beskrev han landskapet og alle naturens goder der oppe som vi i sør og mer tettbygde strøk ikke har. Jeg syntes han hadde helt rett i sine poenger, men er samtidig glad for at jeg befinner meg i verdens mindretall som foretrekker det kalde fremfor det varme, fordi det også betyr at jeg får stillheten fremfor støyen.

Alexander Kielland om havet

«Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe; uten krav; uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i en syk verden.»

Rovvilt

Det går et gisp i forsamlingen i det en student fremsier et argument for å ikke ha ulv i Norge. Ganske tåpelig er argumentet også, selv om en skal passe seg for å redusere motstanderes meninger til vås. Etter forelesningen, på vei hjem, sier N det enda var godt vi ikke så hvem personen var, men bare hørte ham, hvis ikke hadde vi nok skult på ham i all overskuelig framtid. Ikke så lite sannsynlig, sier jeg, og tenker på en klassekamerat fra ungdomsskolen som en gang argumenterte for dødsstraff, noe jeg tenker på hver eneste gang jeg ser henne, selv tretten år etterpå. Hver gang, da jeg fortsatt bodde i Kristiansand og gikk for å drikke kaffe på en viss kaffebar og hun sa hei, Kathleen og jeg ba henne om en kaffe og kanskje noe å spise til, tenkte jeg på denne høylydte og intense diskusjonen i klasserommet. Lenge etterpå hadde jeg en viss avsmak for henne, det skyldtes min egen sterke mening om hvor galt og uetisk dødsstraff er, jeg kunne rett og slett ikke se mennesker som var for dødsstraff som anstendige, skikkelige mennesker, det var rett og slett barbarisk. Da ungdomsskolen sluttet så jeg henne ikke på mange år, før det åpnet en ny kaffebar i byen og selve avsmaken hadde gått over, for det var alltid hyggelig å treffe på henne der, men likevel fikk synet av henne meg alltid til å tenke på denne tidligere episoden.

På en annen side, sier jeg, så fortjener kanskje folk med slike meninger å bli skult stygt på. Hvordan kan man sette hensynet til menneskeskapte hunderaser over naturen? Argumentet hans gikk som følgende: I naturmangfoldloven står det at ikke bare ville arter skal vernes om, men også domestiserte arter, og at jakthunder blir drept av ulv, hva med disse? Med mitt biosentriske verdensbilde er det et helt uforståelig argument. Men det måtte jo selvfølgelig komme på et universitet hvor de fleste synes å være enten veldig for eller veldig i mot ulv. Ulv er heller ikke det eneste man kan være uenig om på dette kurset, Vern og forvaltning av norsk natur, det er masse å ta av; vindmøller, kjernekraft, skogbruk, monstermaster. På kollokvie fronter jeg kjernekraft, mens hun som er tysk sier nei, nei. En annen forteller om osmotisk kraft med brakkvann, som Statkraft nå bruker en masse penger på å utvikle som ny fornybar energikilde, men straks er det noen som lurer på om det da vil gå bra med de anadrome fiskeartene, de som lever sine voksne liv i havet og drar tilbake opp elvene for å gyte. Selv miljøorganisasjonene krangler, Naturvernforbundet og Natur & Ungdom står på hver sin kant når det gjelder vindmøller; noen synes tørrlegging av elver er en god idé, andre ikke.

Dagen etter er det en forelesning viet kun rovvilt. Vedkommende uten ansikt, men med stemme og holdninger vi gjenkjenner, kommer med en lang kommentar etterpå. Var det et spørsmål, spør representanten fra Norsk institutt for naturforskning. Nei, det er en kommentar, sier den ansiktløse ulvmotstanderen, jeg vil at folk skal tenke over dette. Tenke over hva da, at det er synd på folk som bor i områdene med ulv? De mister dyra sine, sier motstandere. Ja, og så, sier jeg. Hadde en ulv drept hesten eller hunden min, hadde jeg fortsatt vært for ulv. Det er sånn naturen er.

Ytringsfriheten lenge leve

Noen betraktninger om naturen i Norge

I forelesningen om naturvernets historie nevner foreleseren Henry David Thoreau, han levde i skogen, i nærhet til naturen, men jeg, jeg som har studert litteraturvitenskap og amerikansk kultur og historie vet jo selvsagt at det hele bare var en gimmick og at han bare bodde i hytta litt, ikke noe særlig lenge, jeg kan sikkert telle antall dager jeg har tilbragt på en hytte og det vil være flere enn Thoreaus, og da mener jeg hytte med lavere komfort enn hjemme, jeg utelukker selvsagt de omtrentlig ti dagene av mitt liv som ble tilbragt på en hytte på Hovden med minst fire soverom og badstue; det er ikke dét jeg snakker om når jeg sier hytte, men det er det hytte har blitt, i takt med vår voksende velstand har vi spist og spist av naturen, høylandet, sprengt stein og lagt terrasser av grunnen, innlagt vann og elektrisitet, tatt med tv-en og koblet til Internett. Hyttene ligger tett i tett, helt like hverandre, inn i den siste europeiske villreinens rike, ja, hyttene ligger så tett oppi hverandre at man risikerer å støte på naboen, akkurat som hjemme. Akkurat det trengte vel ikke Thoreau å bekymre seg over, selv om det nok var en slags vei tilknyttet hytten hans, det var ikke slik at han vandret lenge i villmarken før han kom seg dit, over stokk og sten.

Jeg husker en hyttetur som ble tilbragt på en liten øy, nærmest en holme, utenfor Tvedestrand. Det var vann der, men ikke strøm. Vi spilte spill og leste bøker til skinnet av en oljelampe om kvelden, som begynte sent, det var jo sommer, norsk sommer. Vann var det bare i springen, så vi dusjet ikke, men badet i sjøen hver eneste dag. Håret ble tjukt av saltvann og hver dag kom det to unge gutter kjørende i en liten motorbåt for å spørre om vi ville kjøpe VG. For å komme oss til og fram øya rodde vi en rød båt. Det gjorde vi noen ganger når vi hadde lyst på is. 

Også på vår egen hytte kjørte vi i båten for å kjøpe is, til en campingplass på andre siden av innsjøen. Avhengig av hvor kaldt det er ute, har denne hytta noen ganger vann, andre ganger ikke. Utenfor den står en høy gran som jeg kan huske en gang var så liten at jeg lett kunne ha knekket den over. Det går ikke nå lenger. Det er en av de få granene rundt oss, de andre hytteeierne har hogget ned alle trærne rundt hyttene sine, sørget for at solen skinner på verandaene deres. Hos oss er det lett å tro at sommeren er kald, før man beveger seg ut av eiendommen, ut på grusveien hvor det ikke er trær. Der skjønner man så at det faktisk er sol og ganske varmt. Jeg har også vært alene der, ikke like lenge i strekk som Thoreau var på sin hytte i Massachusetts, men lenge nok til å få nærkontakt med både frosk, rådyr og fugl. Også det skulle liksom resultere i en bok, men det ble ikke noe av, sannsynligvis pga. min manglende tålmodighet. Det jeg skrev handlet riktignok om noe helt annet enn skogen. Selv nå vet jeg ikke helt hvordan man skriver om skogen, er det ikke nok, og det mest ønskelige, å bare være i den? 

På omtrent samme tid som jeg leser om hvordan det står til med villmarken i Norge, spør en venn om det er bra turmuligheter der jeg bor. Sørgelig nok må jeg si at det ikke er noe som går under definisjonen villmark igjen i verken Akershus/Oslo eller Østfold. Faktisk er under 5 % av hele Sør-Norge villmark. Min nærmeste skog er en såkalt "hundremeterskog". Det merker jeg ikke når jeg går, men når jeg løper kommer jeg til den andre siden, en bilvei og flere jorder. Fortsatt vet jeg ikke hvor skiløypa går, for snøen som var her i forrige uke smeltet etter en kort stund. Den lå ikke lenge nok til at skisporene ble kjørt opp. 

På Sørlandet står det heller ikke bra til. Jeg har sett utbygging i strandsonen mange steder, boliger og gjerder, i forsøk på å forhindre oss andre i å gjøre bruk av allemannsretten. Jeg grøsser når jeg tenker på hvordan det kan bli, en fullstendig privatisert strandsone hvor man må betale for å dra ut i havet. På en rundtur i Italia så jeg det, vi måtte kjøre langt og lenge før vi fant et sted hvor man ikke måtte betale for å kunne hoppe ut i Middelhavet. Hotellene lå på rekke og rad, strendene med sine fluktstoler og parasoller, inngjerdede områder og billettholdere ved inngangen. Skrekk og gru!

Allemannsretten, en av de beste tingene med Norge. Måtte den fortsette å virke. Man kan rent bli redd, nå skal det jo tilogmed åpnes opp for snøscootere på fjellet. Tro det den som kan.