Danske småbyer, fengselsopphold og sommertider: Bøkene jeg leste i mai

Denne måneden har jeg slukt bøker. Jeg bare leser og leser og får ikke nok. Jeg husker en gang vi hadde lesekampanje i fjerde klasse på barneskolen. For hver bok noen leste skulle vi skrive den på en gul papplakat på veggen. Når vi nådde hundre, skulle vi dra til svømmehallen og det var noe alle ville. Jeg skrev på den plakaten hver dag, det var så ofte at lærerne mistenkte meg for å lyve på meg bøkene. Husker de begynte å spørre meg ut om bøkene, hva var det som skjedde i dem? Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo lest alle bøkene. Ni år var jeg og hadde ennå ikke lært meg å ikke godta dårlig oppførsel (for når jeg tenker på det nå, så synes jeg det var frekt av disse lærerne å åpenlyst vise fram at de trodde jeg løy). Forøvrig hører det med til historien at en klassevenninne ved navn Anja og jeg var så ivrige på å dra til svømmehallen at vi skrev en bok på sammenbrettede A4-ark og pushet den på alle klassekameratene våre slik at de kunne skrive at de hadde lest den. Det var en historie som bare tok et kvarters tid å lese. Lesekampanjen, som lærerne sikkert hadde tenkt til å ha gående i et par uker, var over etter én, og vi fikk dra til svømmehallen, hurra!

Det var på Steinerskolen. 

I femte klasse begynte jeg på en vanlig skole, og jeg husker forbauselsen over at de hadde et eget skolebibliotek (tenk dét!) og den første turen jeg var der, sammen med klassen. Alle skulle låne bøker og jeg stod litt fast, visste ikke helt hva jeg skulle lese. Klasseforstanderen foreslo en leseløvebok om Frans, for det var det de fleste andre leste. Husker jeg ble skikkelig fornærma, men også overrasket over at det ikke var sånn at andre mennesker leste like mye og avansert som meg, noe som, femten år senere, fortsatt av og til overrasker meg.

Mange slike historier er det. Tilogmed mine egne foreldre, som har et eget biblioteksrom i huset, som høytoppleste for meg siden (min) tidenes morgen, lærte meg å lese lenge før skolen, tok oss med på biblioteket på lørdager og kjøpte en kasse med bøker av Astrid Lindgren og Michael Ende til meg før jeg fylte seks, har måttet be meg roe ned lesingen. Ja. For det finnes jo faktisk andre ting i verden også. Fjell, skog, skøyter, hester og matematikk f.eks. 

Uansett, hva er det jeg har slukt? Jeg har bl.a. lest hele forfatterskapet til Helle Helle. Jeg leste en bok av henne for flere år siden (Hus og hjem), men likte den ikke så godt. Jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse da jeg tilfeldigvis kom over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann på biblioteket. Dagen etter at jeg hadde lest den gikk jeg jeg på biblioteket og lånte resten. Nå er alle sammen lest og jeg lider av post-noe; av og til i ettertid kjenner jeg at jeg har lyst til å lese mer Helle Helle, men så kommer jeg på at jeg allerede har lest alt hun har gitt ut og så blir jeg skikkelig skuffet. Det har skjedd flere ganger. Jeg krysser fingrene for at hun gir ut noe nytt snart. 
I tillegg har jeg også, etter å ha bedt om tips fra bloggleserne mine og snoket rundt på Les! Lue!, prøvd å lese meg opp litt på finsk (samtids)litteratur siden jeg om en uke drar til Helsingfors og skal være der resten av måneden. Der skal jeg studere finsksvensk modernismelitteratur på universitetet i Helsinki i sommervarmen og spise lakris-is hver dag!

En av dagene det var tjueseks grader eller noe, egentlig altfor varmt for meg, uansett, jeg pakket sekken med kaffe på termos, matpakke og bøker, satte meg på bussen til Milde utenfor Bergen og tilbragte dagen i botanisk hage. 

PROSA
1. FURUSET av Linn Strømsborg
2. FORESTILLINGEN OM ET UKOMPLISERT LIV MED EN MANN av Helle Helle
3. JORDBÆR I NOVEMBER av Pirjo Hassinen
4. LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth
5. PURGE: REHAB DIARIES av Nicole Johns 
6. BREAKFAST OF CHAMPIONS av Kurt Vonnegut 
7. DYP RØD 315 av Helene Uri
8. BILER OG DYR av Helle Helle
9. RØDBY - PUTTGARDEN av Helle Helle
10. RENT SPILL av Tove Jansson
11. EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø
12. ECSTASIA av Francesca Lia Block
13. HISTORIEN OM FRU BERG av Ingvild H. Rishøi
14. LA STÅ av Ingvild H. Rishøi
15. TOLV MÅNEDER I SKYGGE av Lukas Moodysson
16. SANNHETEN av Riika Pulkkinen
17. SYNGJA av Lars Amund Vaage
18. SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen
19. NYNNES DAGBOK av Henriette Lind, Lotte Thorsen og Anette Vestergaard
20. NIELS KLIMS REISE TIL DEN UNDERJORDISKE VERDEN av Ludvig Holberg
21. NED TIL HUNDENE av Helle Helle
22. DA DUENE FORSVANT av Sofi Oksanen
23. DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle
24. FALLVANN av Mikael Niemi
25. TONIO KRÖGER av Thomas Mann
26. TREDVE DAGER I SANDEFJORD av Vigdis Hjorth
27. HUDENS TID av Anja Snellman

POESI
28. WHAT'S MY NAME av Kenneth Pettersen
29. KOLLEKTIVET av Ingrid Furre
30. ÅRHUNDRETS KJÆRLIGHETSSAGA av Märta Tikkanen

TEGNESERIE
31. WILSON av Daniel Clowes
32. ELIN UNDER HAVET av Sofia Malmberg

ANNET
33. FOLKELESNAD av Agnes Ravatn
34. FRAGMENTER AV KJÆRLIGHETENS SPRÅK av Roland Barthes
35. DEN TRØSTENDE SCHOPENHAUER. SCHOPENHAUER OM DØDEN av Schopenhauer med innledning og kommentarer av Sverre Sløgedal

---

DEN BESTE BOKA
Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann, Biler og dyr og Rødby - Puttgarden. Alle sammen av Helle Helle.

I begynnelsen av måneden leste jeg novellesamlingen Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi og var svært positivt overrasket, men etter å ha lest novellesamlingen Biler og dyr har jeg nesten glemt den.

I tillegg må jeg nevne at jeg også er blitt litt hektet på Vigdis Hjorth. Hun er så kul. Både dama og bøkene. Akter å lese mer av henne senere i sommer.

DEN KJIPESTE BOKA
Nynnes dagbok. Herregud. En dansk og (SYKT) dårligere versjon av Bridget Jones. Nei, les heller Bridget Jones-bøkene på nytt igjen (de er jo faktisk ganske morsomme, ihvertfall var det det da jeg leste dem, men det begynner jo riktignok å bli noen år siden).

Bokfrokost xcii

fredag


vann.
lakris-te.
biola kulturmelk med jordbærsmak, müsli, kokosstrø og frossen banan.
Dagens Næringsliv og D2.
Hudens tid av Anja Snellman.

Bokfrokost xci

finsk

kaffe.
mysli, frosne druer og blåbæryoghurt.
vann.
Jordbær i november av Pirjo Hassinen.

Om døden, Persiabukta, Njålssoga etc.

Tygger en myslibar med pekannøtter og går ned Ulriken, det er alltid verre å gå nedover enn oppover synes jeg, knærne takler det dårligere og jeg er redd for å falle framover, tryne, knuse brilleglass eller få en stein midt på leggen; holder meg på steiner og slenger meg i trær på veien, er superforsiktig, nesten som en gammel dame, blir gående foran to gutter som snakker finsksvensk og kanskje også er det derfor jeg går litt forsiktig, vil liksom ikke gå fra dem, liker å høre på språket deres, tenker jeg snart skal tilbringe tre sommeruker i Helsinki; jeg fikk forresten en e-post angående det, på svensk, fra en Jenny, hun skrev Helsingfors og jeg skrev Helsinki tilbake, lurer i ettertid på om det var frekt; hei, jeg ser du skriver Helsingfors, men jeg insisterer på Helsinki, enda jeg er norsk og skriver på norsk og det heter Helsingfors på norsk også, gjør det ikke, skal jeg liksom bli språkpolitisk nå og insistere på Helsinki, kanskje det betyr mer for de der oppe enn det gjør for meg her, hvem tror jeg at jeg er?, (nesten) litt sånn som når araberne kaller den persiske bukt for den arabiske bukt? Jeg hørte en gang om en iraner som ble stoppet i passkontrollen på vei inn Dubai og at da han så det stod den arabiske bukt på kartet på veggen, spyttet på kartet og fuck you, og ikke no' Dubai denne gangen, måtte vente noen uker, så var det greit igjen, men det var synd på kjæresten som satt og venta i million dollars byen Dubai; jeg tenker meg at Dubai må være en ganske kjip by, bare en masse glossy hoteller (forestiller jeg meg), men tar sikkert feil, det er sikkert markeder der som lukter kardemomme og hvor det selges ferske dadler og fikener og hummus og olivener og alt annet som er godt, men oftere tenker jeg på at Teheran, dit kunne jeg tenke meg å dra, noe jeg har fra å ha lest utallige bøker om Iran og Persia, tegneserien Persepolis og så videre, eller, er generelt opptatt av midtøsten i det store og det hele, men nok om det, snart skal jeg til Finland, et helt annet sted. Tilbringer dagene i altfor varme klær fordi jeg våkner opp og tenker her er enda en dag, enda en gjennomsnittlig dag, og tar derfor på meg det jeg som oftest går med, jeans, relativt tykk genser og joggesko, innser for sent når jeg er kommet ut at det ikke er en gjennomsnittlig dag, men en veldig varm dag, kunne tatt på noe lettere, men på en annen side har jeg ikke barbert leggene (som om jeg egentlig bryr meg om det, det gjør jeg jo ikke), så det får gå; tilbringer dem i parken og leser bøker av finske forfattere, spiser jordbær og dadler (fra Iran) og røyker sigaretter; og Tonio Kröger av Thomas Mann som jeg sluker i en jafs og som minner meg om en annen kortroman, Martin Birchs opptegnelser av Hjalmar Söderberg; og Njålssoga, av alle ting, og for noen kvinner, herregud, de står jo bak alt, sykt hevnlystne og blodtørstige, alle sammen, men mulig at man kan se det på den måten at alle kvinnene som ikke var det, som det sikkert var mange flere av, ikke havnet i noen saga, logisk! Men: leser altså. Venter utålmodig på at det skal bli de siste eksamenene, som ikke er før slutten av neste uke, synes det er en evighet til, langt langt langt der borte er de; har allerede hatt én eksamen og levert inn bacheloroppgaven, allerede nå logger jeg meg inn på studentweb for å sjekke om det har kommet karakterer, jeg eier ikke tålmodighet enkelte ganger, nei, av og til er det som om jeg bare venter og venter, hva venter jeg på? Til syvende og sist: døden. Som oftest tenker jeg på at alt jeg gjør bare er ting jeg gjør for å ikke kjede meg mens jeg venter på det som skal komme til sist, og tenker deretter at det kan jeg ikke si høyt, eller, har faktisk sagt det høyt til enkelte og det ble ikke godt mottatt. Hvorfor tenker du så mye på døden? Alle vet jo at den skal komme, men de tenker ikke så mye på den som du gjør, så hvorfor kan ikke du også la være? Først hadde jeg ikke noe svar, så kom jeg på at jeg jo er student på humanistisk fakultet og føler egentlig at alt der handler om døden, døden, døden og hva man gjør med livet mens man venter på: døden. Da jeg var seksten tenkte jeg også mye på døden, men mer på en sånn Sylvia Plath/Kurt Cobain/Elizabeth Wurtzel-måte, tenkte litt senere at jeg kom til å vokse av meg de emo-greiene, og det har jeg forsåvidt, men tenker fortsatt mye på døden. Er likegyldig til om jeg dør i morgen eller om seksti år, røyker sigarettene og tenker sluttresultatet er det samme uansett, så why not; spiser kanskje for lite mat for mitt eget beste, har sluttet å se meg om til høyre og venstre før jeg skal over veien for lenge siden, men tar likevel alltid på meg setebelte i bilen, er alltid den som nekter å kjøre før alle har tatt på seg bilbelte - og ingen løse gjenstander, takk! dere vet at en tom brusflaske kommer til å veie flere kilo hvis vi krasjer, kanskje er det den som kommer til å avgjøre liv og død; fortsetter å stå opp hver morgen til faste tidspunkt, må ha en form for rammer i det ellers meningsløse univers, leser bøker og blir lettet hver gang jeg leser en bok som holder meg fast lenge nok slik at jeg etterpå, når jeg ser på klokka, ser at tiden har gått og at nå har jeg mindre igjen av livet enn jeg hadde før jeg begynte på den.

Kjærligheten og kjærligheten --
som om kjærligheten bare var en
en eneste en
en kjærlighet i bestemt og planlagt 
og godkjent form
[...]

- Utdrag fra Århundrets kjærlighetssaga av Märta Tikkanen

Bokfrokost xc

tirsdag.

smoothie av banan, eple, røde druer og agurk.
kaffe.
Den amerikanska flickan av Monika Fagerholm. (Snart skal jeg til Finland!)
en artikkel i DN Magasinet som jeg ikke rakk å lese i helga. (Jeg sparer ofte artikler til siden).

Bokfrokost lxxxix

monday
kaffe.
en nesten overfylt skål mysli, banan og skummet kulturmelk. (Hallo, jeg gikk syv fjell på én dag i går!)
vann.
Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth. (Må forresten bare si at hun er dritkul.)

Bokfrokost lxxxviii

lørdag

Fallvann av Mikael Niemi.
müsli, eple og skummet kulturmelk.
kaffe.

EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø

I En rekke avbrutte forsøk tematiserer Selma Lønning Aarø forholdet mellom litteratur og virkelighet, hvordan det som er ment å være biografisk kan være verdt å stille seg spørsmål ved. For hvem er det som husker? Ulike mennesker husker forskjellig. Jeg skal ikke ta opp temaet i en stor skala her, det har nok av ganger blitt diskutert i kjølvannet av f.eks. (jada) Knausgård. Jeg har dessuten nettopp levert inn en bacheloroppgave om det (om harseleringen med biografisjangeren i Woolfs Orlando). Jeg skal nøye meg med å si at boka er bygd opp slik at henholdsvis annethvert kapittel er en episode fra forfatterens barndom, en rekke forsøk på biografisk skildring, mens de andre kapitlene beskriver hvordan menneskene rundt henne reagerer når de får lese det hun har skrevet om oppveksten. Hun sørger nemlig for at de får lese denne boken hun skriver på, mens hun skriver den (skriver på den hjemme på ferie hos mor og far). I begynnelsen er det mest morens reaksjoner vi får høre noe om, faren er nokså likegyldig, han ligger i en hengekøye i hagen og gjemmer seg bak en teoribok om båtregler (han skal ta båtførerprøven). Etterhvert får vi brødrenss reaksjoner også, og en tidligere barndomsvenninnes, og også forfatterens mann, før hele prosjektet oppløses i at også forfatterens sønner har noe å si om forfatterens barndomsminner.

Forfatteren er født på søttitallet, hun vokser opp på Stord på åttitallet; jeg har aldri sett Dirty Dancing og jeg vet ikke hva Selma-kjeks er, men morsomt er det. Jeg begynner å humre høyt på en benk ved gangveien. Både barndomsminnene og diskusjonene forfatteren har med sine nærmeste om det hun har skrevet og hva som er sant og hva som ikke er sant (du husker feil! det var ikke sånn! det har aldri skjedd!) er fornøyelig lesning. Fofatteren ironiserer over det hele, men ikke uten en varm humor. Det er ikke meningen at noen skal henges ut, hun vil bare få fram slik ting virkelig var, men hvordan var nå det igjen? Slik kan det fortone seg:

- Det var jeg som lagde den maurdrepemaskinen, erklærer forfatterens storebror.

   Han er tilbake fra bridgeturnering og er den første som leser kapittel nummer tre.

   - Var det?

   -Ser du virkelig for deg at du skulle hatt teknisk innsikt nok til å lage noe sånt i en alder av seks år?

   - Det kan jeg absolutt se for meg. 

   Forfatteren er dypt indignert. Broren hennes reiser seg uten et ord fra hagestolen. Da han på nytt dukker opp, sleper han på sen gammel barnevogn. Han plasserer den foran forfatteren og sier: - Lag en maurdrepemaskin!

   Forfatteren må innrømme at hun har glemt hvordan hun gjorde det.

- Ha! Fordi du aldri har gjort det!

Broren triumferer. 

- Det er 28 år siden. Er det så rart at man glemmer ting?

- Å lage maurdrepemaskiner er som å sykle. Man glemmer det aldri når man først har laget en. 

   I mellomtiden har forfatterens mor kastet seg over forfatterens PC.

   - Det er hårreisende! roper hun. 

   - Hva da? undrer forfatteren som tross alt er glad for avbrekket. Hun kan nemlig ikke for sitt bare liv huske hvordan hun laget den maurdrepemaskinen. 

   - Du ble ikke født i et lyskryss. 

   - Det vet jeg selvfølgelig, men det er jo sant at jeg spratt ut?

   - Spratt og spratt . . . 

   - Det høres uansett kjedelig ut at man spretter ut på et sykehus. Jeg foretrekker å bli født i en bil slik som Fred i Lars Saabye Chrstensens Halvbroren. 

   Forfatterens mor sukker tungt. 

   - Det var uansett ikke dette med lyskrysset jeg siktet til når jeg sa: Hårreisende.

   - Hva tenkte du på da?

   - Jeg tenkte selvfølgelig på det med denne Terje og det faktum at jeg liksom skal ha glemt alt sammen. Hvis du hadde fortalt meg noe slikt så ville jeg selvfølgelig ha ordnet opp i det.

   - Ordnet opp?

   - Ja, jeg ville ha snakket med foreldrene til denne Terje. 

   - Vel, du gjorde ikke det.

   - Også den ordbruken da. F . . .  Ja, jeg har ikke engang tenkt å si det høyt. Kan du ikke finne et annet ord?

   - Jeg må jo nesten bruke de ordene Terje brukte. Det er min plikt som biograf. 

   - Uff da! Det var vel ikke så enkelt for denne Terje...

   - Det var det sikkert ikke. 

   - Du kommer til å ta nattesøvnen fra oss alle sammen. Ottar! Kom og ta en kikk på det datteren din skriver. 

   -Jeg . . .  forsøker forfatterens far.

   - Akkurat ja. Du akter bare å sitte der. Som alltid. 

Ja, hvem var det som lagde den maurdrepemaskinen egentlig? Hvem var det egentlig av forfatteren og forfatterens bror som likte jordbær-Krone-Is best? Og er det virkelig sant at foreldrene glemte forfatteren igjen på ferja? Ja, sier forfatterens bror. Nei, sier forfatterens mor. Slikt kan nok mang en familie kjenne seg igjen i. Sikkert og visst er at jeg lar meg sjarmere. Det er en liten, fornøyelig bok, dette, samtidig som den tar for seg en viktig problemstilling; hva er egentlig sant, og ikke minst, hvem kan påberope seg å vite noe mer om hva som er sant eller ikke sant enn andre?

I still love the people I've loved, even if I cross the street to avoid them. 
- Uma Thurman

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!

Det Bakhtin sier

Apropos:

All forståing av levande tale, av levande ytring har ein aktivt svarande karakter (sjølv om aktivitetsgraden kan variere mykje). All forståing er svanger med eit svar og føder alltid eit moment av den reelle, totale, aktivt svarande forståinga, som aktualiserer seg i det etterfølgjande, reelle, uttalte svaret. Dette svaret kjem sjølvsagt ikkje alltid umiddelbart etter ytringa; den aktive svarande forståinga (til dømes av kommandoar) kan realiserast umiddelbart i handling (utføringa av ein ordre eller kommando som er forstått og akseptert), eller den kan inntil vidare vera taus (enkelte talegenrar er utelukkande mynta på slik forståing, til dømes lyriske genrar). Dette er så og seie ei svarande forståing med tidsforseinking; før eller seinare finn det som er høyrt og aktivt forstått, gjenklang i lyttarens tale eller handling. Den komplekse kulturkommunikasjonens genrar er i dei fleste tilfelle mynta på ei slik aktivt svarande forståing med tidsforseinking. 
-Fra "Om talegenrane av Mikhail Bakhtin

Hyllene på Bunnpris er tomme

Bunnpris: Hyllene er tomme, det er andre pinsedag, kveld, jeg sveiper med blikket over de så godt som tomme hyllene i kjøleavdelingen, bare "så godt som tomme" fordi det er jo noen varer igjen, noen begere med kesam og rømme, men det er ikke det jeg er på utkikk etter, jeg er på utkikk etter skummet kulturmelk til frokostblandingen min. Det har de ikke. Det er tomt for alle former for melk. Da er det ikke lenger noen grunn til å være i butikken, det var den skummede kulturmelken som var grunnen min, tenkte jeg på vei nedover fra Kronstad til sentrum, etter å ha løpt fra Sandviken langs Fløien og opp til Årstad, pustet inn lukten av vårregn, som ikke regnet akkurat da, men som hadde regnet og lagt seg på overflaten, trærne, jorden, asfalten, slik at omgivelsene nå gav fra seg en forfriskende lukt som jeg pustet inn mens jeg løp langs fjellet, delvis på Fjellveien, opp bakker, forbi storslagne villaer, noen gamle og slik man tenker seg at villaer er, noen nye, fancy, tegnet av arkitektbyråer; utenfor: dyre biler. En slags sightseeing, interessant, mens jeg pustet og peset, ikke så mye, siden jeg nok mer jogget enn løp. Senere tenker jeg på overganger, hvor går de? Hvor går grensen mellom definisjonene? Jeg tenker på det når jeg leser til eksamen i litteraturvitenskapelig retorikk. Men også da må jeg stusse over ordbruken: leser jeg? Jeg leser pensum, men jeg leser den ikke for første gang. Det gjorde jeg henholdsvis i januar og februar. Og forrige uke, da jeg leste jeg en analyse av Hitlers retorikk. Etter det, altså nå, leser jeg tekstene på pensum på nytt. Og leser jeg tekster på nytt ikke så lenge etter at jeg leste dem for første gang, er det en helt annen form for lesning jeg bedriver. Den kan være skummende, fordi den er repetetiv, som om jeg sier til noen (meg selv?): jada, jada, jeg vet jo dette, har hørt det før, som om det kjeder meg, men likevel er nødvendig. Hva om jeg ikke lot meg gå gjennom denne gjentagelsen, ville jeg husket det da, under eksamen? Kanskje ville jeg ikke kommet på det, tenkt over det. Gjentagelsen kan tvinge meg til en refleksjon. Sist gang kanskje leste jeg noe for så å stue det vekk bak, i minnenes register. På en annen side, jeg kan godt lese noe, få med meg noe, uten å tenke noenting over det der og da, liksom "glemme" det rett etter at jeg har lest noe og i verste fall ikke være i stand til å si noe om det rett etterpå, men siden komme på det og ha masse å si om det. Som om refleksjonene har ligget og gjært seg bak i hjernen uten at jeg har visst det. (Jeg forestiller meg forresten alltid at alt jeg vet, all min tenkning ligger bak der i hjernen, et sted underforan hestehalen, og jeg tenker på at det er ganske fysisk, ser for meg arkivskap på arkivskap og gamle dokumentmapper, bittebittesmå.) Det synes jeg er fascinerende. Det kan sammenlignes med uttrykket å sove på det. Et uttrykk som er et glimrende råd, det funker bestandig. Det blir alltid klarere etterpå, hvis man bare gir hjernen ro og fred til å virke på egenhånd mens du selv gjør noe annet.

Som f.eks. da jeg kom ut av Bunnpris med en pose epler, cherrytomater og en agurk og passerte en fyr som nikket og smilte til meg og som jeg også nikket og smilte til, fordi vi gjenkjente hverandre, uten at jeg kunne komme på fra hvor (og det samme kan sies om ham, det virket som om han også heller ikke kunne huske hvem jeg var, bortsett fra at det var noe kjent), hvorså jeg tok opp et eple (som nesten ikke smakte noe, det var en stor skuffelse) og deretter kom på at jeg kjenner ham igjen fra seminargruppen til litteraturvitenskapelig retorikk, hvor han var en student som ofte tok ordet (gjerne om Georgias) og som jeg også såvidt har snakket med, han var det! Så ble jeg nesten skuffet, for jeg tenkte at dette egentlig var en person jeg kjente mye bedre, men så kom jeg på at om dette hadde vært en person jeg kjente bedre, burde jeg ha gjort noe mer enn å bare smile og nikke, ihvertfall uttrykke et hei, kanskje spørre hvordan går det?, og at det dermed var bra at det ikke var en jeg kjente bedre enn som så, for altfor ofte er det slik at jeg nøyer meg med et hei når konvensjonene tilsier at jeg burde si mer, men som der og da, i uforberedtheten av å plutselig treffe på noen, gjør at jeg mister målet, hm, hva skal jeg si, og det var jo ikke så lenge siden jeg spurte om hvordan det går, det kan umulig ha skjedd noe særlig nytt siden sist, verken med den ene eller den andre.

Litteraturen i pinsen

Sekstende mai satte jeg meg på ferga til Stavanger med det nyeste nummeret av The Paris Review, på vei til en helg på Sørlandet.

På 17.mai gjorde jeg noe nytt noe. Jeg gikk for å høre på en tale. Etter tradisjonstro bløtkake, laksesmørbrød og kaffe på Hotell Ernst, gikk vi til Wergelandsparken og hørte på 17.mai-talen til Wergelandselskapet. Det viste seg at talen ikke skulle handle om Henrik, men om Camilla Collett siden det er tohundre år siden hun ble født i år. Etterpå tenkte jeg litt på om jeg noensinne har lest noe av henne. Jeg kom fram til at det må jeg ha gjort, men kom ikke på noe spesifikt. Mens Henrik Wergeland er en sterk person i mitt litterære register, er Camilla Collett bare vag.



På søndag dro pappa og jeg på tur til Monsøya i Ny-Hellesund med lokalboende guide. Her bodde sørlandspoeten Vilhelm Krag. Han vet jeg heller ikke så mye om, bortsett fra at han har diktet om hvor vakker Vesterveien er, og at ja, den er det; hvor mange ganger har ikke jeg syklet på Vesterveien en sommernatt og tenkt nettopp dét, eller da vi brukte to timer på å gå den en nyttårsaften føret var helt forjævlig, men det gjorde ikke noe, for vi hadde lommelerke og en flaske sjampis og så på fyrverkeriet over havet; at det er en statue av ham der, på Vesterveien, og at det er et sted vi ofte har tatt sigarettpauser på vei  til Vågsbygd etter at nattmaten er inntatt; og at konserthuset Kilden er oppkalt etter et av verkene hans.

Men altså, at Vilhelm Krag hadde hus i Ny-Hellesund, det er noe enhver sørlending vet. Noe jeg derimot ikke visste, var at Nordahl Grieg også har tilbragt tid i Ny-Hellesund mens han har skrevet dikt.

Forøvrig, mens vi trasket på stiene, tenkte jeg litt på to bøker om nettopp øy-liv som jeg nylig har lest, nemlig Sommerboken av Tove Jansson og Øyer i hjertet av Tove Nilsen. Begge to kan anbefales. (Og apropos finske forfattere, tusen takk for alle de nyttige anbefalingene jeg fikk!)

Vi var også en tur oppe i loshytta. Etter sigende kan man der se helt over til Danmark. Min litterære unnskyldning for å fortelle dette, er at jeg for tiden er superhekta på (danske) Helle Helle og synes alle burde lese henne. Spesielt Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann.

Senere ble det tid til årets første grillings. Mens lammekotelettene på grillen grillet seg ferdige, leste jeg et dikt av Harald Sverdrup i Dagbladet og ble fan.

Så dro jeg tilbake til Bergen med fly andre pinsedagsmorgen, og da jeg kom fram var det som om jeg hadde kommet til Syden. Jeg gikk hjem, fant verdens første nummer av svensk Granta i postkassa, skiftet til shorts og sandaler, kjøpte meg iskaffe og satte meg i en park.

Men på onsdag, på onsdag!, er det retorikkeksamen, Albert Camus, Derrida og Shakespeare som gjelder.

Gud skje lov for morgonane. 

[...]

Morgonstunda kunne me greia. Morgonen var eit høveleg stykke tid, ein bit av livet me kunne svelgja. Morgonon putra og levde rundt oss. Naboane tappa vatn på badet. Ein annan nabo sette på radioen. Kaffilukta spreidde seg, seiv ut ventilane, flaug i små kvervlar ute på gangvegane. 

- Utdrag fra Syngja av Lars Amund Vaage

Gratulerer med dagen!

Bilder fra 17.mai i fjor.

Søttende mai! Jeg elsker denne dagen. Kakebuffé, jordbær, iskrem, champagne, reker, loff & majones (er jo ikke sørlending for ingenting), fine klær, fyrverkeri, what's not to like? Dessuten pleier jeg å tenke litt på Wergeland denne dagen, og det er fint, for han er jeg glad i.

Håper dere alle får en fin dag!

Finsk litteratur

Om noen uker drar jeg til Finland og jeg tenkte jeg skulle lese noe finsk litteratur. Problemet er at jeg ikke vet så mye om finsk litteratur. Min kunnskap begrenser seg (stort sett) til dette:

Tove Jansson. (Til gjengjeld har jeg, med unntak av noen voksenbøker, lest nesten alt av henne, og ikke bare én gang, men mange ganger.)

Sofi Oksanen. Geniet.

Arto Paasilinna. Som alltid får meg til å tenke: Sykt finsk! og at alle i Finland er litt smågærne.

Ja, også leste jeg nylig Sannheten av Riikka Pulkkinen fordi den tilfeldigvis lå i en anbefaler-hylle på biblioteket og var finsk, men den likte jeg ikke. Den var intetsigende og utroskap er stort sett et kjedelig tema. Anyways, jeg trenger tips til finsk litteratur, gjerne samtidslitteratur, og det er det samme for meg om det er oversatt til norsk eller svensk. Håper noen kan hjelpe! Kiitos jo etukäteen!

Bokfrokost lxxxvii

novellesamlingen Biler og dyr av Helle Helle.
havregrøt med kakao og appelsin.

Niels Klims reise til den underjordiske verden

For tiden holder jeg på å lese Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg. En riktig fornøyelig sak (som så mye annet av Holberg). Når romanen begynner har Niels Klim nettopp kommet tilbake til Bergen etter fullførte universitetsstudier i København. Han lever på slektningers nåde, for jobb får han ikke. Universitetsstudier er fint på papiret, men ikke alltid så nyttige i det virkelige liv. Siden han derfor ikke har noe særlig å gjøre, bestemmer han seg for å foreta en ekspedisjon inn i "en dyp hule med bred åpning på toppen av et fjell innbyggerne kaller Fløyen."

Senere har noen (hvem?) identifisert denne hulen som Mareminehollet, en hule på Rothaugsfjellet i Sandviken (fjell og fjell, fru Blom, mer --nettopp!-- en haug). Siden jeg bor et steinkast unna tok jeg meg en mini-ekskursjon dit med boka under armen.

Inngangen til den underjordiske verden, hvor Niels Klim tilbringer over ti år etter at tauet han firer seg ned med glipper. Der kommer han til landet Potu hvor det bor noen trelignende vesen. I deres verden går alt veldig sakte, men alt går som smurt. Jeg tenker litt at deres verden er en ideell verden. Det er bl.a. ikke lov til å disputere om Gud og religion, og de serverer ikke buffeer og overdådige festmåltider. Hvorfor spise mer enn man må? Nøkternhet er en dyd. Dessuten, et spark mot Niels Klim (og humaniorastudenter): "Fyrsten bør ikke gi tillatelse til at det opprettes legater eller fond som utelukkende tar sikte på å forsørge trær som driver dank og gir dem midler til å dyrke sin dovenskap. Alle klostre og alle studenthjem i fyrstedømmet bør derfor bare ta opp flittige og dyktige trær, m.a.o. trær som gjør ære på samfunnet ved vitenskapelige studier eller forfattervirksomhet. Unntak bør gjøres for noen klostre, som kan ta opp utslitte og skrøpelige trær. Bare de bør slippe å arbeide på grunn av alderen." Videre beskrives det også hvordan det slås ned på trær som gir ut bøker bare for å gi ut bøker, for dårlig litteratur, det skal de ikke ha noe av. Jeg skriver gjerne under den.

Jeg mener å ha lest et sted at hulen er ti meter lang eller noe, men jeg gikk ikke inn for å sjekke selv. På planeten Nazar, som fyrstedømmet Potu, ligger, har de nemlig verken havre eller hester: "Jorden er fruktbar på korn, urter og belgfrukter og på alle de andre vekstene vi også har i Europa. Riktignok gror det ikke havre der, men det er det ikke bruk for heller, fordi det ikke finnes hester." Et sted uten hester og muligheter for dagens havregrøt! Nei, det er ikke verdt noenting. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg satte meg istedet litt på benken.

I anledning at det var 300 år siden Holberg ble født (i 1984) ble det satt opp en minneplakett: 

Så gikk jeg hjem igjen stenkastet og spiste havreflakes med tørket eple, kokos og havremelk til lunsj.

Kjærlighetens språk

Neste uke skal jeg ta eksamen i et retorikkemne. Jeg har lest Derrida, jeg har lest Albert Camus, jeg har lest The Merchant of Venice, jeg har lest Nietzsche; og jeg har lest Roland Barthes. (Bl.a.)

Jeg har, kanskje ikke overraskende, lest Barthes Den gamle retorikken.

Ikke at det er noe veldig spennende ved det.




Men i fjor vår, på omtrent denne tiden, satt jeg i  en park og leste ferdig Jeffrey Eugenides The Marriage Plot. Hovedpersonen, en ung kvinne ved navn Madeleine, litteraturstudent, er snart ferdig med college (Brown) og forelsker seg i en gutt som er manisk-depressiv eller nei, det heter bipolar nå. Hun vet ikke hva hun skal videre med livet sitt, søke videre på Columbia University kanskje, hun liker jo å studere litteratur. Hun har ikke ordnet seg med internships i New York City som alle de andre tydeligvis har gjort. Men hun forelsker seg altså i denne gutten. Leonard. (Han heter forresten det samme som Virginia Woolfs ektemann, det har jeg ikke tenkt på før nå.) Og de innleder et (jeg synes virkelig jeg kan bruke ordet) stormende forhold. Jeg husker ikke rekkefølgen, men de gifter seg, flytter til en kystby på østkysten hvor Leonard jobber på en bio-lab, farter rundt i Europa, har mye sex, spiser mye mat, leser mange bøker, krangler, stikker av fra hverandre osv. Veldig Jonathan Franzen, egentlig. (Men jeg har lest Jeffrey Eugenides mye lengre enn jeg har lest Jonathan Franzen, og det er jo ikke sikkert alle kjenner til Franzen så godt heller.)

Boka er full av litterære referanser, noe jeg liker veldig godt, og herved videre til poenget: Mens Madeleine forelsker seg i Leonard og alt skjer, leser hun Barthes A Lover's Discourse: Fragments. (På fransk: Fragments d’un discours amoureux.) Hun har den, om ikke hele tiden, men ofte, med seg. Hun understreker og siterer, tenker over hva som står i den. Selv noterte jeg meg selvsagt ned selve boken. Fragmenter av kjærlighetens språk på norsk. Etter en kikk i en av notatbøkene mine så jeg at jeg allerede hadde notert den ned for lenge siden, under Skal leses-lista. Men altså, ikke da jeg noterte meg den ned for andre gang, fikk jeg gjort noe med det da heller.

Så var det noen som sendte meg en link til en youtube-video:




(Ikke at jeg fikk lest den da heller.)

Det var ikke før jeg hadde lest Den gamle retorikken (i vinter) at jeg kom på Fragmenter av kjærlighetens språk, som tar for seg nettopp retorikken slik den foregår mellom to mennesker. Eller rettere sagt mellom den ene som er forelsket (subjektet) og den andre som er den man (subjektet) er forelsket i (objektet).

Ok, det høres uromantisk ut, men jeg er ingen romantiker, jeg studerer litteraturvitenskap, jeg skal ta en eksamen i retorikk og jeg digger The Marriage Plot. (Da jeg akkurat hadde lest den var jeg ikke så sikker, men i ettertid har jeg ofte tenkt på den, og spesielt nå når jeg har lest Barthes.) Jeg skal også røpe en ting (jeg har ingen problemer med det) og det er at jeg langt i fra skjønte alt Barthes skrev, og at jeg av og til også tenkte: ...men hva har dette med retorikk å gjøre?

Jeg skal fra nå av nøye meg med å sitere fra boken:

Om en asketisk tilværelse:
1. Ettersom jeg er skyldig i det ene eller det andre (jeg har og jeg gir meg selv tusen grunner til å være det), vil jeg straffe meg selv, kaste min kropp i avgrunnen: klippe håret meget kort, gjemme blikket mitt bak mørke briller (en måte å gå i kloster på), hengi meg til studier i en seriøs og abstrakt vitenskap. Jeg planlegger å stå tidig opp for å jobbe mens det ennå er natt, akkurat som en munk. Jeg skal være tålmodig, litt trist, kost sagt, verdig, slik det sømmer seg et bittert menneske. Jeg vil hysterisk markere min sorg (sorgen som jeg antar jeg kjenner) gjennom min klesdrakt, frisyre, mine regelmessige vaner. Det kommer til å bli en mild tilbaketrekning, akkurat denne lille tilbakentrukkenhet som er nødvendig for å skape en diskret og velfungerende patos. 

2. Askesen (den vaklende lysten til askese) retter seg mot den andre: Snu deg, se på meg, se hva du gjør med meg. Det er en utpressing: Overfor den andre stiller jeg opp muligheten av min egen forsvinning, slik den sikkert finner sted, med mindre den andre gir etter (for hva?).

[...]

Om avgrunnen:
4. Forelsket i døden? Det er å ta for hardt i om noe som kun er halvt; half in love with easeful death (Keats): Døden befridd for det å dø. Så jeg fanatserer om en form for mild blødning som ikke utgår fra noe bestemt sted på kroppen min, en nesten øyeblikkelig tilintetgjørelse, som finberegnes slik at jeg får tid til å "avlide" før jeg er borte. Flyktig knytter jeg meg til en falsk tanke om døden (falsk som en forfalsket nøkkel): Jeg tenker meg døden som noe forkjært: Jeg forestiller meg den ut fra en utenkt logikk, jeg driver vekk fra det skjebnesvangre par hvor døden og livet knyttes sammen som motsetninger. 

5. Er det å gå til grunne kun en komfortabel tilintetgjørelse? Det ville ikke være vanskelig for meg å tolke tilintetgjørelsen som en følelse, og ikke som hvile. Jeg skjuler min sorg bak en flukt, jeg sprer meg selv utover, jeg besvimer for å slippe unna denne tettheten og denne tilstoppetheten som gjør meg til et ansvarlig subjekt: Jeg trekker meg ut: Ekstase. 

[...]

Om fraværet:
6. Frustrasjonens figur kunne være Nærværet (jeg treffer den andre hver dag, men allikevel blir jeg ikke lykkelig av det: Objektet er der, i virkeligheten, men jeg fortsetter å savne det imaginært). 

[...]

Om identifisering(!):
Det forelskede subjektet identifiserer seg med et hvilket som helst menneske (eller en hvilken som helst fiktiv person) som inntar en tilsvarende posisjon i kjærlighetsstrukturen.
[...]

Om lengsel:
(Begjæret er overalt; men i forelskelsen blir det til dette spesielle: Lengselen.)
[...]

Om overveldelse:
Jeg fullbyrder (og overveldes), jeg mottar, men jeg nøyer meg ikke med det som fyller mangelen: Jeg skaper et for mye, og det er i dette for mye at overveldelsen oppstår (for mye er det Imaginæres betingelse: Så snart jeg ikke får altfor mye føler jeg meg frustrert; for meg betyr tilstrekkelig bare altfor lite): [...]

[...]

Om å skjule:
4. La oss tenke oss at jeg har grått, på grunn av noe den andre ikke engang har lagt merke til (å gråte utgjør jo en normal del av den elskendes kroppslige aktiviteter), og at jeg for at det ikke skal synes skjuler mine tårevåte øyne under mørke briller (et vakkert eksempel på fornektelse: Å formørke sitt syn for ikke å bli sett). 

[...]

Om å skrive:
4. Det å ville skrive kjærligheten er å utsette seg for språkets pludring, denne forrykte region hvor språket på en gang er for mye og for lite, der det er overveldende (på grunn av den ubegrensede utvidelsen av jeg'et, gjennom uendeligheten av følelser) og fattigslig (på grunn av kodene som kjærligheten benytter for å ydmyke det, forflate det). [...]
5. Å vite at man ikke skriver for den andre, vite at de ting jeg vil komme til å skrive aldri gjør meg elsket av den jeg elsker, vite at skriften ikke kompenserer for noe, ikke sublimerer noe, at den nettopp er der hvor du ikke er -- det er skriftens begynnelse. 

[...]

Om sådan:
1. Sneversyn: I virkeligheten tar jeg ikke imot noe som helst fra den andre, jeg forstår ingenting. Alt det hos den andre som ikke angår meg, forekommer meg fremmed, fiendtlig, og da kjenner jeg en blanding av redsel og strenghet overfor den elskede: Jeg frykter og irettesetter det elskede vesenet straks det ikke lenger "kleber" seg til sitt bilde. 

---

Nei, jeg har et PS. Da jeg søkte opp boka på engelsk Wikipedia, så jeg at boka har blitt filmatisert (oi, hvordan?). På kantonesisk og med handlingen lagt til Hong Kong. Da kom jeg på en annen film om kjærlighet som er lagt til Hong Kong, nemlig Wong Kar-wais 2046. Kjempefin.

(En historie til knyttet til dette: Jeg så 2046 for første gang da jeg gikk på folkehøyskole, og da hadde jeg fått utdelt et kopi- og datakort med en kode, og denne koden var nettopp 2046. Dette måtte jeg selvsagt si til alle de tilstedeværende. Ikke at det var så mange, kanskje fire stykk, inkludert meg selv. Jeg tror ikke jeg noen gang brukte kopimaskinen heller. PC hadde jeg selv, men brukte den utelukkende til å se på episoder av Sex & the City.)




Sitatene er hentet fra Knut Stene-Johansens oversettelse på Spartacus Forlag, Oslo 2000. 

Bokfrokost lxxxvi

ned 

kaffe.
Da duene forsvant av Sofi Oksanen.
DN Magasinet.
havreflakes med tørket kokos og bringebær, hermetisert fersken og havremelk.

Samtale utenfor Sakristiet

Vi snakker om film og kollektivkamerater som svir pizzaer på kjøkkenet midt på natten så brannalarmen går og ikke vedkjenner seg det dagen etter, i dagslys; ja, særlig at det ikke var deg, vi vet jo hvem som pleier å spise ferdigpizza; vi snakker om mastergrader og avslutningsseremonier og forelsere som er arkeologer og doktorgrader som høres dølle ut (f.eks. jordbruket under vikingtiden); vi snakker om The Hunger Games og Hobbiten, to av de få bøkene vi begge to har lest, og Peter Jackson og splatterfilmer og zombiefilmer; jeg sier at jeg har sett Resident Evil minst åtte ganger (men tror egentlig jeg har sett den flere ganger enn dét) fordi jeg digger den (ser for meg superpene Mila Jovovich i slitt, rød kjole i tankene), men A har ikke sett den. Vi sitter på en kafé midt oppi en verdensarv, i trebebyggelsen på Bryggen i Bergen sitter vi og drikker hver vår kaffe, tør ikke tenne opp en sigarett selv om det regner og bakken er våt, ikke her. Vi snakker om folk vi begge kjenner som vi har truffet på i det siste, hadde de noe spennende å si, hvordan går det med dem; M f.eks? Ja, hun jobber på Haukeland nå, men hun skal flytte til USA snart, til et sted i North-Carolina, for kjærligheten, ja, kjærligheten, ja, jeg har nettopp lest en bok om noen som flyttet til København for kjærligheten, det er ikke like langt, men jeg ville heller flyttet til USA enn København for kjærligheten, eller, jeg vet ikke, jeg elsker USA, men kunne jeg bodd der, nei, jeg vet ikke, i så fall hadde jeg bodd der og alltid hatt i tankene at jeg skulle flytte hjem igjen, en dag, for Norge er hjemme, og byen jeg kommer fra, tror jeg, vil alltid være hjemme, eller er nettopp den byen hjemme fordi mamma og pappa bor der, og hvis de hadde flyttet til et annet sted, hadde dét stedet vært hjemme da? Jeg vet ikke, men jeg vet at ingen av de stedene jeg har bodd etter at jeg flyttet vekk fra dem har vært ordentlige hjem, f.eks. hva er dette kollektivet jeg bor i nå, hvor folk svir av pizzaer midt på natten og det er nye mennesker hele tiden og det er hybelkaniner i gangen og maten som blir laget på kjøkkenet er fremmede lukter for sånne middager har jeg aldri spist i mitt liv og jeg kommer heller aldri til å gjøre det (pasta carbonara er et eksempel), og jeg er den eneste som koker kaffe (hva er et hjem uten kaffelukt?). Tilogmed ikke da jeg bodde sammen med kjæresten min var ordentlig hjemme; eller, ikke at vi bare har bodd et sted, vi har bodd mange steder, men det har liksom alltid vært en følelse av midlertidighet, men er det definisjonen på å være ikke-hjemme, nei, det går jo ikke, for da jeg bodde hos mamma og pappa lengtet jeg jo bare til å flytte hjemmefra, et sted i horisonten så jeg for meg voksenlivet og at jeg gledet meg til å flytte ut, helt siden jeg var tolv og puberteten begynte sin gang har jeg lengtet derfra; men nå er jeg tjuefire og kaller der hvor de bor hjemme. A og jeg snakker litt om dette, og hun sier hun går på veggene etter to dager når hun er hos sine foreldre i Lillestrøm, enda hun er en av de mest familiekjære jeg kjenner, men så er det jo egentlig ikke så rart, for jeg er også kjempeglad i min familie, men kan også bli jævla irritert hjemme hos dem, f.eks. når jeg ser at søppelkassa renner over og at en eller annen bror nettopp har lagt noe i den (som om han ikke ser at den er altfor full), sånne ting, liksom, eller det faktum at de ikke kildesorterer eller aldri lukker dørene i huset, men likevel klager over høye strømregninger. Hjemme er det likevel, noen ting er som de alltid har vært, pappas presise hjemkomst hver dag klokken halv seks, hans faste plass ved spisebordet, lyden fra tv-en som alltid er på om kvelden fordi mamma ikke hater stillhet, men alt hun tenker på hvis ikke hjernen blir distrahert; eller lukten av de indonesiske rettene mamma lager, klisjéaktig nok den beste maten jeg vet: gado-gado, rendang, nasi goreng, ris pakket inn i bananblad, peanøttsaus, spirer på fat, vårruller; eller, mens vi fortsatt befinner oss på kjøkkenet: ost og brød som det alltid er skjært skjevt av, og alltid siden, når jeg har vært ute i verden, er det en greie jeg aldri har klart å riste av meg, hvert eneste brød og hver eneste ost jeg skjærer av blir skjev, uansett hvor mye jeg prøver å skjære rette skiver av den; jeg tror det må ligge i genene, for aldri har et brød eller en ost vært skjært i riktig på denne adressen. Men uansett, så sier A at hun skal flytte i sommer, hun skal flytte helt for seg selv, nå skal hun ikke lenger bo i kollektiv, å, det skal bli så deilig, det sier hun selv om hun bor i kollektiv med venninner av seg, ikke sånn som jeg, som bor i kollektiv med folk jeg ikke kjente i utgangspunket (ikke at jeg kjenner de så godt nå heller, annet enn de uvanene deres som plager meg, den sure kjerringa). Hun gleder seg til å flytte til sentrum igjen, Danmarksplass er altfor langt unna byen; jeg tenker mest på hvor jævlig jeg synes Danmarksplass er, et av de styggeste stedene jeg vet om, eksos eksos eksos, jeg føler meg forgiftet hver gang jeg går over broa der, langs veien, ikke at jeg gjør det så ofte, sist må ha vært tidlig på høsten i fjor, da syklet jeg over, skulle på fest, hadde med rødvin i sekken og hadde ikke sminka meg fordi jeg har slutta med det, men husker likevel jeg følte meg kanskje litt for enkel da jeg kom og de andre kvinnene der hadde dollet seg sånn opp i fine topper og mørke sortsminkede øyne og kjoler og høye sko, og der kommer jeg i svarte skinny jeans som jeg alltid går med og en svart singlet og håret i rufsete hestehale (som alltid, det også) og ikke en gang kom spontant, men hadde planlagt å komme; husker vi drakk blåbærvin senere på kvelden og en fyr gav meg penger til bybanen hjem fordi jeg kunne da ikke sykle hjem alene, og jeg tok banen og det var penger til overs som jeg kjøpte noe godt for dagen etterpå, men kan ikke huske hva det var; og så spør jeg A om det er den veien hun pleier å gå og hun svarer det kommer an på hvor hun skal; skal hun på skolen går hun over Puddefjordsbroen, og det er jo en mye mer ok vei, men jeg har jo bare gått den om våren, må være ganske jævlig å gå over der en sen bergenshøstkveld med regn og vind, og jeg gleder meg til å flytte herfra, fra dette været og denne byen som jeg aldri har klart å bli glad i. På en annen side, jeg klarer jo ikke å slå meg til ro med noen steder, jeg blir jo alltid lei på et aller annet tidspunkt, for jeg har jo alltid med meg selv og den klassiske lærdommen er jo at man ikke kan flykte fra seg selv, jeg vet jo det, herregud, jeg vet det.

I once heard Colson Whitehead say that he liked to write fiction because he liked to make things up, and it occured to me that I hate to make things up. Or maybe I like to make things up, but I hate the feeling that I'm making something up. Until something I've written has the status of memory to me, it's just not in any way finished. It has to feel as though a totality that was hidden from me is being revealed. The whole thing has to all work at once.
- Deborah Eisenberg, utdrag fra intervju i The Paris Review 204, Spring 2013

[...] Restene fra frokosten sto på kjøkkenbordet, og hun hadde fått beskjed om at hun ikke skulle tenke på å rydde opp der. 
   I de fleste leilighetene sto det igjen sånne rester. Hun greide ikke la være å se på dem og forestille seg hvordan morgenen hadde vært de forskjellige stedene. Det var noe sympatisk og mildt over brødsmuler og osteskorper. Noe nesten barnslig og stumt. Mennesker som hadde spist før de dro av gårde. Noen ganger ønsket hun at hun var dem.

- Utdrag fra Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann av Helle Helle

Bokfrokost lxxxv

si

Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann av Helle Helle.
kaffe (snart, når den er klar).
havregrøt med spinat, spisskummen og hampfrø.

FURUSET av Linn Strømsborg

Jeg har aldri vært noen fan av Linn Strømsborg. Jeg leste Roskilde, likte den ikke noe særlig, jeg leste Øya, likte ikke den noe særlig heller, ei heller tekstene på bloggen hennes, men jeg prøvde liksom, jeg vet ikke hvorfor (kanskje skrev hun noe jeg likte, kanskje ble jeg påvirket av alle andre som var så begeistra). Nei, til slutt tenkte jeg nei, jeg gidder ikke å lese Furuset. Men av en eller annen grunn gjorde jeg det likevel. Jeg leste Furuset, jeg leste Furuset og hørte på Kent, jeg leste Furuset om noenogtyve Eva som er ferdig med en mastergrad og vet ikke hva hun skal med livet sitt; Eva som flytter hjem igjen til sin mor og far på Furuset hvor hun vokste opp, etter fem år i et kollektiv på Bislett som er oppløst fordi noen drar til Paris, noen blir par og flytter sammen, to og to; hun flytter hjem til stedet hvor hun gikk rundt som femtenåring og hørte på musikk på mp3-spilleren og drømte om livet: [...] de kunne spilt i Dawson's Creek eller Beverly Hills 90210 og jeg tenker ikke over at karakterene i de seriene skal forestille 15-åringer, for de spilles av voksne mennesker og livene som portretteres er uansett ikke livene vanlige 15-åringer lever, en vanlig 15-åring leser Ringenes herre og smugkikker på de 20 år gamle gutta over gjerdet, hun er tynn og har nesten ikke fått pupper ennå, hun har langt, pistrete hår som blir enda mer uregjerlig av all badinga, og et stort hjerte som banker inni den tynne brystkassa, som slår mot ribbeina i takt med musikken hun hører på og alt hun vil er å bli sett av noen, av de eldre gutta og jentene som ler så høyt, som hun tenker lever disse livene hun ser på film og leser om i bladene [...] 

Eva flytter hjem, får seg en jobb på en bensinstasjon og finner tilbake til gamle venner hun ikke har truffet siden hun dro, enda Bislett bare er en busstur unna, bl.a. Jo, bestevennen fra barndommen, som har blitt igjen på Furuset og jobber på lageret på IKEA. De spiser pizza og snakker mye om hvordan å dra fra steder og om å bli igjen på steder:

   "Alle steder er helt like," sier jeg. 
   "Hva mener du?"
   "Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."
    "Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
   "Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
    Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar. 

Når man er ung lengter man alltid etter andre steder, så drar man og finner ut at savnet etter noe annet ikke blir borte. Man lengter stadig vekk etter noe. Denne romanen handler om det. Den handler [...] om å være fra et sted man har hatet så intenst og lengtet så mye etter å komme vekk fra, men når man så har rømt tilbake, skjønner man at det kanskje er likt over hele linja, at alle steder er de samme, det er søndag overalt, og Joakim Berg ville kanskje nikka, kanskje stukket hendene i lomma fordi han frøs, kanskje stoppa opp og kjent på nattelufta, kanskje gjort mange ting jeg ikke klarer å se for meg, men en ting vet jeg at han ville sagt. En ting er helt sikkert. 
   Jag vet precis vad du menar.

Og det vet jeg også.

Jeg kjenner meg igjen når jeg leser Furuset. Overnattinger hos bestevenninner, prating og leiefilmer til fire på morraen og poser med smågodt, med lengselen etter andre steder, etter å bli voksen. For så å bli voksen og skuffelsen over det.

   "Ja, eller..." Han legger hendene på fanget. "Ting er jo både bedre og dårligere. Det er vanskelig å være voksen, men det var vanskelig å være liten også, synes du ikke?" 
   Jeg svarer at jeg synes alt er vanskelig. Han nikker sakte.
   "Alt er vanskelig, å stå opp, å gå på jobb, å snakke med folk, å være glad i noen, å være sint på noen, å gi opp, å fortsette." Jeg sukker og ser på ham etter å ha sagt det.
   "Det skal kanskje ikke egentlig være så vanskelig," sier Jo. "Kanskje det er noe som gjør at du synes det er ekstra vanskelig?"
   Jeg trekker på skuldrene. 

Mange er samtalene mellom Eva og Jo. Men hun snakker ikke bare med ham, hun snakker også med sin far, og sin mor; spesielt liker jeg samtalen hun har med sin mamma om hvordan hun (moren) traff faren, om tilfeldigheter, og slik er det jo som oftest, det bare ble sånn. En lignende historie om kjærligheten forteller en gutt Eva treffer i København, som hun drar til for å gå på konsert med Kent. Og når hun drar igjen er det litt trist, litt melankolsk, eller, hele boka er det, men ikke uten et håp; det er aldri noe som er helt jævlig, men som oftest er det jo ikke det når livet er vanskelig. Og også dét handler boka om. Denne stemningen, som jeg kjenner igjen fra andre tekster av Linn Strømsborg, men som i Furuset føles mer modent. Det er som om Strømsborg har blitt mer voksen i Furuset enn i Roskilde. (Men hvem er jeg egentlig til å si det, jeg er like gammel som Eva, eller kanskje er det nettopp derfor, jeg kjenner meg så godt igjen og jeg vil jo gjerne være voksen.)

Selv sier Eva om kjærligheten:
   "Jeg har aldri hatt lyst på kjæreste," sier jeg. "Eller, ikke etter ungdomsskolen. På ungdomsskolen var alt jeg ønsket meg, en kjæreste."
   "Har du hatt noen da?"
   "Et par," svarer jeg. 
   "Men du har aldri hatt lyst på kjæreste når du har hatt dem?"
   "Jeg har aldri lyst til å ha kjæreste, men jeg har alltid lyst til å være sammen med dem jeg liker litt bedre enn alle andre. Så da er det blitt sånn likevel."
   "Hvorfor vil du ikke ha kjæreste?"
   "Fordi det blir krangling og man blir trist, og når man blir trist som kjæreste blir man mye tristere enn når man er trist alene, og ingenting varer jo evig og før eller seinere må man gå fra hverandre, eller reise fra hverandre, og da blir man enda tristere."

Word, sier jeg, og jeg vet jo at man ikke skal bedømme en roman etter hvor mye man kjenner seg igjen; det er useriøst, men akk, jeg føler Linn Strømsborg, nei, jeg føler ikke, jeg mener det faktisk: at hun har fanget noe ekte, og er dette ekte livet til noen født på (slutten av) åtti-tallet, så be it, det er mange av oss.

(Men egentlig tror jeg flere kan ha godt av denne boka, altså. Hvem har vel ikke en gang lengtet til noe annet.)

(Jeg kommer forresten til å høre på Kent hele helga nå.)

Frigjøringsdagen

I dag er det først og fremst frigjøringsdagen. Husk det. (Hvis ikke vinner Arbeiderpartiet.) I den anledning vil jeg sitere noe jeg nettopp leste i Kurt Vonneguts Breakfast of Champions:

SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen

En gang i barndommen hadde vi en pianostemmer på besøk for å stemme pianoet vårt; han var fra Øst-Europa et sted og fyrte opp under våre fordommer da han takket nei til en matbit og både kaffe og vann, men gjerne vodka, det var alt han ville ha, hvis vi hadde det. Det hadde vi ikke (jeg kommer fra et avholdshjem), følgelig jobbet han hele dagen lang uten verken mat eller drikke, og jeg har alltid tenkt at grunnen til at det tok hele dagen, ja, helt til kvelden, å stemme dette pianoet var fordi det aldri hadde vært stemt før, ikke helt siden det ble kjøpt for over ti år siden, at det var grunnen til at stemmingen nå tok så lang tid, men nei, etter å ha lest Sommar i Thereses gate skjønner jeg jo at det er et arbeide som tar lang tid, det skal ta lang tid.

Sommar i Thereses gate handler om Henry Moan som er pianostemmer. Han jobber for Victor, innehaver av en pianobutikk som er på vei ad undas, mot konkursen, mens eieren selv bruker tid på å pakkespore flygelet han har bestilt fra Amerika; først er det på en båt over Atlanteren, så ved en engelsk havn, så i Rotterdam, deretter er det på vei til Oslo, å, som han venter på dette flygelet! Enhver pianobutikk med respekt for seg selv må jo ha et flygel! (Siden, i romanen, er det en advokat som sier piano, flygel, potato, potato, samma det, og det er intet mindre enn direkte kunnskapsløst.) At Henry er blitt satt på to oppdrag hver dag istedenfor ett og at dette er vanskelig for Henry, så vanskelig at han flere ganger sier i fra om hvor vanskelig det er, er ikke noe Victor bryr seg om. Henry må da klare to oppdrag på en dag. Og han får det jo til, Henry, men det er stressende, altfor mye, det er ikke meningen at man skal stemme to pianoer på én dag. 

En dag får Henry et oppdrag som ikke viser seg er å stemme et piano. En krimforfatterinne har bare leid ham som pianostemmer for å intervjue ham om livet som pianostemmer. Ikke før Henry sitter i sofaen hennes og gumler vafler med syltetøy skjønner han det, og det er ikke noe han er komfortabel med. Men nå er han jo der da.

Og det er merkelig det med krimforfatterinnen. Jeg skjønner ikke hennes rolle i romanen. Hun virker som en tilfeldig skikkelse. Det samme synes jeg de små historiene som blandes inn i hovedhistorien er, som f.eks. historien om han som stemmer flygelet i Operaen og deretter stikker av til København sammen med kona si og skåler i den nest beste sjampanjen fordi han har fortjent det (av en eller annen grunn), eller en eller annen far som gjør et eller annet. Tilfeldig. Ikke er de små historiene som flettes inn spesielt morsomme heller, de bringer ikke noe ekstra til historien om Henry, om Henry denne varme, varme sommeren i Oslo. For varmt er det, og jeg kjenner litt på hvordan en bysommer kan være i det jeg leser romanen; jeg forestiller meg varm asfalt og åpne vinduer, lyden av trikken og lyden av fortauskaféer, kanskje én og annen som subber rundt på flipp-flopper; at folk klager litt (å, så varmt det er) og at det er litt klamt når Henry stikker innom bakeren, som om brød er det man helst vil spise når det er så varmt, og jeg stusser av og til på: Hvorfor spiser han aldri is? Han spiser riktignok te-kake. Og det er sant, han er en vanenes mann. Og nå har han ufrivillig ferie i sin egen by, etter at visse omstendigheter (som jeg ikke skal røpe) har ført til det. Henry har ikke tatt ferie på mange år!

Slik kan man på sett og vis si at romanen lever opp til sin tittel, men hva annet lever den opp til? Ikke noe annet enn middelmådighet. Da jeg etterhvert inn i romanen fikk greie på at Henry var en pianostemmer, tenkte jeg å, nei, nå kommer vi til å få en masse kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano, og der hadde jeg rett. Det kom kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano. Ikke misforstå. Slike ting kan være interessante, de, men da må det en jævla god forfatter til. Og Ronnie M.A.G. Larsen hadde jeg aldri hørt om før, så jeg antok (naturligvis) at han ikke var en en av disse; de som makter å forklare noe som i utgangspunktet er kjedelig, men som i deres beskrivelser blir interessante. Men ikke i denne romanen, altså. Det ble bare kjedelig. Og om ikke hele boka var direkte kjedelig å lese, så var den som sagt middelmådig og garantert fort glemt.

Slik ser en te-kake ut. Jeg måtte google det for jeg visste ikke hva det var. Bildet er fra bloggen til Fru Timian, forøvrig en bra oppskriftsside hvis du skulle være interessert i slikt.