Sosiale medier (Landslide)

Tråkket rundt i skoene uten sokker hele dagen, helt fra jeg tok dem på om morgenen, gikk en runde i nabolaget med hundene, lengre enn jeg hadde tenkt fordi jeg smatt inn på en annen vei enn den planlagte da jeg fikk øye på to andre hunder, gjør alltid det hvis jeg kan. Den ene bjeffer sånn når hun ser andre hunder, jeg blir så flau. Jeg gjør alt for å unngå at det skjer, smetter inn sideveier, smetter inn små stier i skogen, kanskje til og med inn i skogen der hvor det ikke er noen sti. Vi smetter inn på en annen vei enn jeg hadde tenkt, det blir en lengre tur enn planlagt.

Jeg gikk til universitetet, i skoene uten sokker. Forbi jorder og fotballbaner. Jeg skulle gi fra meg en bok, selge den. Adjø, Biogeography: An Ecological and Evolutionary Approach. Lykke til, sa jeg, til den unge mannen som skulle ta det samme emnet som jeg selv tok for to år siden, et av de beste emnene. Etterpå gikk jeg til toget, ble sittende med en bok (om borgerlønn) på perrongen. Leste ut boka i løpet av togturen. Like før toget kjørte inn på Oslo S, leste jeg den siste siden: takksigelser. La boka i nettet, gikk ut i byen, hørte på musikk, gikk i bokhandelen, gikk til forlaget, spiste lunsj, var i et møte, alt sammen i skoene uten sokker. På toget hjem var jeg rastløs, irritert over det som føles som en sky inni hodet mitt, som om det er helt tett inni der, jeg vet ikke hva det kommer av. Den var ikke der før. Som om alt jeg leser, alt jeg hører, lærer, ser bare skimtes såvidt, som om jeg bare får tak i overflaten av tingene, og at tankene jeg tenker bare så vidt tenkes før de glipper, alt kommer og går så fort. Hjemme igjen tok jeg hundene med ut. Vi gikk i skogen. Jeg traff såvidt kjæresten min i døra før han skulle på en sommerfest med kollegene sine, jeg tok av meg skoene og hadde fått gnagsår ved storetåa, jeg sa til ham at jeg følte at jeg hadde blitt dum. Hjernen er så tåkete, sa jeg. Han skjønte ikke hva jeg snakket om, har ikke jeg skrevet masse de siste årene, fått publisert ting. Det har skjedd på tross av tåken, sa jeg. Det føles ikke som før. Før var jeg ganske smart, jeg kunne holde på en tanke lenge, og ut av den sprang det masse, nå forsvinner tankene med en gang.

Da han hadde gått, så jeg at det var en korrelasjon: det har vært tåkete nesten like lenge som jeg har hatt en smarttelefon og vært på sosiale medier. Jeg skumleser og hopper fra det ene til det andre, stadig, uten å sette meg inn i noe som helst. Ofte når jeg leser bøker, tar jeg avbrekk hvor jeg titter på mobilen og blir sittende og scrolle. Jeg lar meg selv avbrytes hele tiden. Jeg skammer meg, men klarer ikke å la være, og nå har jeg skjønt at det er det som gjør meg dum. Jeg holder på med noe som jeg føler at jeg må, selv om jeg ikke vil, og jeg har ikke lyst, jeg titter på mobiltelefonen og sosiale medier mot min vilje, men jeg får ikke til å slutte. Jeg er rett og slett avhengig, på en sykelig måte, og det er pinlig. Men det verste er jo at jeg føler meg dum, at tankene er korte og flyktige, som om jeg skulle gå på en form for antidepressiva, bortsett fra at jeg jo ikke gjør det og altså i tillegg til å unngå lange tankerekker også er engstelig, engstelig for situasjonen, fordi jeg husker en tid hvor jeg klarte å skrive mye og lenge og ofte og alltid hadde mange (fornuftige) ting å si om noe jeg hadde lest, men nå leser jeg, og det er det.

Jeg har tenkt på dette lenge, hvor er det blitt av de lange tankerekkene? De forsvant for lenge siden. I blant trodde jeg det var fordi jeg hadde henfalt til en rolig tilværelse med samboer og hunder, men det er ikke det, for tåka har vart mye lenger enn det, med et avbrekk da vi var nyforelskede, da var det som om hjernen skrudde seg på igjen, den var årvåken, jeg skrev en roman, jeg leste og skrev og tenkte i rasende fart, uten å bli avbrutt, og så henfalt jeg liksom tilbake til den gamle avhengigheten, for er det ikke en avhengighet, så er det en annen. Det er alltid en.

Hva gjør jeg nå da? Sletter meg? Sletter meg fra Facebook, fra Instagram, fra Twitter? Kutter alt tvert av? Det er jo ofte det man må når man avruser seg, det holder ikke å slutte litt. Jeg vil bare ha lange tankerekker igjen, slutte å bli avbrutt hele tiden. Logge av. La telefonen bli liggende igjen hjemme. Ha på meg et armbåndsur som kan vise meg tiden. Kanskje skaffe meg en gammel mobiltelefon man bare kan ringe og sende sms med, slik at jeg kan holde kontakten med folk når vi skal sees, det må være det beste med mobiltelefoner, man mister hverandre ikke, men man gjør jo ofte det likevel, når smarttelefonen går tom for strøm, det er ikke sjeldent den gjør det, og man ser det er en liten rød strek igjen på batteriet i hjørnet og man skriver til de man skal møte: snart tom for strøm, kan vi møtes et spesifikt sted til en spesifikk tid? Så møtes man akkurat klokken halv ett ved Ibsen-statuen utenfor Nationaltheatret. Og hvis ikke: vent fem minutter til. Vent ti minutter til. Den andre dukker opp. Den andre dukker opp med sandwicher fra den vietnamesiske sandwichbutikken like rundt hjørnet, fordi du skrev du var sulten, men hadde ikke tid til å kjøpe noe på veien. Du kom rett fra banen. Den andre kom fra en annen kant.

Den andre har ofte mobiltelefon tom for strøm. Det hender du selv har en mobiltelefon tom for strøm, det har skjedd at du har spurt betjeningen på den thailandske restauranten om du kan lade telefonen bak disken mens dere spiser, fordi du har panikk, er redd for å gå glipp av noe, at noen skal sende en melding om noe, noe umiddelbart, om å sees, men du mister dem. Du husker en gang mannen du var interessert i som nesten var på vei til deg, men som gikk tom for strøm, og da ikke fikk gitt beskjed, eller han fikk ikke beskjed fra deg om at du ville at han skulle komme, så han kom ikke, og dere fikk ikke sett hverandre. Dere fikk ikke sett hverandre. Han skrev dagen etter, sorry, mobiltelefonen gikk tom for strøm. Det var noe du kunne dvele lenge over etterpå, da det var over mellom dere to. Var det fordi dere mistet en kveld sammen, en kveld på å bli mer kjent? Sånne ting. Man må alltid ha strøm.

Men nå er dere faktisk kjærester, år etterpå. Så det gikk ikke så galt likevel. Det var ikke nødvendig med strøm på mobiltelefonen. Han er notorisk strømløs, mobiltelefonløs, uten internettilgang. Du river deg i håret noen ganger, men han kommer alltid hjem. Det var sånn det var før. Du er faktisk gammel nok til å ha levd slik før, før mobiltelefonen, før smarttelefonen. Det går bra. Folk møtes, folk gjør ting, folk gjør mange ting som de ikke går glipp av, nå går du glipp av mange lange tanker og å lese romaner sammenhengende. Husker du den ene dagen i ditt liv før du hadde en smarttelefon hvor du lå i senga og leste hele første bind av Prousts På sporet av den tapte tid i løpet av én dag? Ja, det husker du. Det er lenge siden. Når leste du en roman sammenhengende uten å også titte på smarttelefonen sist? Vet ikke, husker ikke.

Det ligger en stabel med (nye) bøker på spisebordet, jeg vil heller lese dem enn å titte på den lille skjermen, jeg vil jo det. Det er jo bare å gjøre det, men sånt kan man ikke si til folk som er avhengige, som om jeg skulle si til kjæresten min kan du ikke bare slutte å snuse, det kan man kan ikke si. Som om noen skulle ha sagt til meg da jeg hadde spiseforstyrrelser: kan du ikke bare spise? Nei. Er det ikke det ene, så er det det andre. Men nå vet jeg altså at jeg vil ut av dette, ut, ut, ut av denne tåka, denne dumskapen.

Føttene er ømme, jeg skulle hatt sokker i skoene. Skulle hatt på sandaler om jeg insisterer på å ikke bruke sokker, men har ikke sandaler. Jo, men de er altfor høye. Eller de ligger et sted i boden og jeg vet ikke hvor, sammen med en rød sommerkjole jeg ikke klarer å finne, har ikke sett den på årevis, men tenker i blant på den. Hvor er den? Får lyst til å gå i den. Den er av bomull og er egentlig litt stygg i formen, men den er myk og behagelig å ha på seg, jeg kunne kanskje hatt den på hjemme, eller brukt et belte rundt. Var så dum at jeg la flaska med Aperol i fryseren, og nå er den frosset. Det funker bare å legge sprit med høy alkoholprosent i fryseren, som gin, men vi har ikke mer gin igjen. Mother's ruin, som kjæresten min sier når jeg er på mitt andre melkeglass. Vet du at gin omtrent bare er vodka med einebær, sier jeg. Jeg har lest det i en bok om planter og alkohol. Men i den samme boka står det at norsk koriander er en delikatesse, og det har jeg aldri hørt før. Visstnok liker den kalde og fuktige somre, og vokser dermed godt her. Men etter litt sporadisk søking på nettet, ble jeg ikke noe klokere. Sant eller usant? Jeg vet ikke. Fordi søking på internett lett blir fragmentert: jeg leser litt, før jeg trykker på en link, havner på en annen side, trykker meg videre før jeg får lest ferdig, og slik blir jeg ikke klokere. Jeg blir ikke klokere, bare dummere.

Jeg vil lese romaner, jeg vil lese papiravisen, jeg vil skrive, kanskje jeg til og med skal bruke kokebøker istedenfor å bruke blogger - det var tross alt en kokebok som lærte meg å lage mat da jeg var nitten, det var ikke internett. Det er en kokebok jeg brukte flittig, det er satt kryss ved hver oppskrift jeg har laget. Den er full av suppemerker. Neste helg skal vi i et bryllup - jeg kan gå i et bryllup uten å ta bilder og vise det frem på sosiale medier. Når jeg skriver det slik virker det så dumt. Klart jeg kan. Herregud, selvfølgelig kan jeg det. Vi skal ta toget over fjellet, jeg skal lese en roman på veien, en hel roman. Kanskje den nye til Kristine Næss. Forrige gang vi tok toget den samme strekningen, leste jeg en av de gamle til Kristine Næss. Forrige gang jeg var i Bergen, funket ikke telefonen min, etter at jeg hadde hatt den i baklomma på en tur med hunden og jeg falt baklengs, på rompa, oppå telefonen. Like før vi dro til Bergen. Det gikk bra. Jeg gikk inn på stasjonen og forklarte til de i billettluka at telefonen min var død, kunne de skrive ut billetter på papir til oss? Ja, så klart.

From a Low and Quiet Sea

Jeg har nå lest Donal Ryans From a Low and Quiet Sea, i mitt lille Bookerprisprosjekt. Jeg er ikke imponert. Den romanen gav meg virkelig ingenting. Første kapittel om Farouk som flykter fra Syria sammen med familien sin, sa meg ikke noe mer enn hva en hvilken som helst avisartikkel om flyktninger kan fortelle meg. Heldigvis var romanen nokså kort.

Nå har jeg lasta ned The Mars Room av Rachel Kushner, og håper på bedre lykke denne gang.

Tilfeldig bakgrunnsbilde:
En squash nesten like stor som hunden. 

Bookerprisen 2018

I våres slo det meg at måten jeg valgte ut nye bøker å lese på altfor lenge hadde vært via de samme, få kanalene, så jeg bestemte meg for å prøve nye metoder. Det var lurt, for det var nemlig etter at jeg ble bevisst på dette, at jeg oppdaget Barbara Comyns gjennom bloggen til The Paris Review (som jeg ikke hadde lest på en lang stund) - hvem vet om jeg ville ha oppdaget henne om jeg hadde fortsatt i de samme sporene.

Noe annet jeg i den anledning bestemte meg for, var at jeg skal lese meg gjennom langlista til Man Booker prize 2018. Foreløpig har jeg bare lest The Overstory av Richard Powers, men for en bok! Jeg hadde på forhånd lest at det var en roman, og syntes derfor det var rart at de åtte første kapitlene var som noveller i seg selv. Er dette en novellesamling? tenkte jeg. De kunne stått alene alle sammen - som åtte fine noveller. Men så, sakte men sikkert, som et tre som vokser og strekker seg, viser det seg at boka er en roman. En nydelig roman om menneskene, trærne, naturen og hvordan vi hører sammen.

Her er et lite utdrag fra kapittelet om Adam Appich, hvis far planter et tre for hvert barn som blir født: 

Four springs later, with the leaves’ first flush, the Appich kids fight over whose tree is the most beautiful. They fight again when the seeds come out, and later the nuts, and finally the autumn rush of color. Health and power, size and beauty: they fight over everything. Each child’s tree has its own excellence: the ash’s diamond-shaped bark, the walnut’s long compound leaves, the maple’s shower of helicopters, the vase-like spread of the elm, the ironwood’s fluted muscle.

Har forøvrig funnet ut at man kan sende alle markeringer og notater man gjør i en bok på lesebrettet som pdf til seg selv. Enda en fordel med lesebrett altså (i tillegg til at man kan befinne seg på Svalbard og få en bok i fanget i løpet av et minutt).

Neste ut er From A Low and Quiet Sea av Donal Ryan. Har allerede lastet den ned på lesebrettet.

Vi får se om jeg rekker å lese alle bøkene på langlista (tretten bøker!) før kortlista annonseres den 20. september. Det er uansett ikke målet, jeg vil bare oppdage ny, god litteratur.

Bloggen er ti år

En eller annen gang i løpet av sommeren passerte datoen for tiårsdagen til denne bloggen. Jeg startet den for å øve på å skrive, selv om mange av de tidligere innleggene ikke hadde noe med skriving å gjøre. Det er mye i arkivet som gjør meg flau, men heldigvis forandrer man seg.

Jeg prøvde å skrive en liten tekst om de ti årene og dens forandringer, men det interesserte meg altfor lite. Ti år, poff. Det gikk fort.

Ti år er et helt lite hundeliv nesten.

Litteratur i juli

Utdrag fra Maggie Nelsons
The Argonauts. 

SAKPROSA
1. THE ARGONAUTS av Maggie Nelson

PROSA
2. BERGE av Jan Kjærstad
3. KUDOS av Rachel Cusk
4. FAMILIESYKDOMMEN av Kristin Friis
5. AV MÅNESKINN GROR DET INGENTING av Torborg Nedreaas
6. MENSSMERTER av Kopano Matlwa
7. STALLO av Stefan Spjut

POESI 
8. BARSEL av Kristin Storrusten







For tiden befinner jeg meg på Svalbard, men nylig befant jeg meg hjemme på Østlandet. Der tilbragte jeg dagene lesende, løpende og badende. På strekningen Oslo - Ås gikk det buss for tog, og siden jeg ikke klarer å lese på bussen, fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på lydbok igjen (An American Marriage av Tayari Jones).

En av bøkene jeg leste-leste, var Stallo. Det er litt tilfeldig at jeg begynte på den. Jeg kjøpte den for femten kroner på et loppemarked i våres, siden har den blitt liggende under stuebordet. Jeg visste ingenting om boka før en venn nevnte den. Å, den har jeg faktisk hjemme, sa jeg, og begynte på den dagen etter. Kjæresten min kommenterte at han riktignok hadde sett meg besatt av bøker flere ganger før, men dette var det mest ekstreme han hittil hadde sett. Det var vanskelig å forklare ham at jeg synes en nesten 600 sider lang roman om troll kan være så spennende og nifs. Jeg er glad jeg ikke var på hytta da jeg leste den, da hadde jeg ikke turt å gå på utedoen alene for å si det sånn (jeg er snart tretti år, bare så det er sagt). Da vet jeg det når jeg skal lese oppfølgeren: jeg tar ikke med meg Stalpi på høstferie.

Som om ikke Stallo var nok, leste jeg også Berge. Der er det også noe fryktelig som skjer i en hytte i skogen. Også det en bok jeg slet med å legge fra meg. Det samme med Kudos, men sånn har det vært med hele Faye-trilogien til Cusk.

Ellers gleder jeg meg til bokhøst. Til høst generelt. Jeg har allerede sett noen bøker jeg gleder meg til. Jeg gleder meg også til å skrive, og til å flytte hjem igjen.

Tørke

Jeg går forbi jordet til biblioteket. Aksene er gule og grønne, jeg klarer ikke å se på dem om det er meningen at de skal være sånn eller ikke, om de altfor raskt er blitt gule, tørre, om kornet er i trøbbel. Jeg har ikke sett at det vannes på jordet. Hver dag tenker jeg på tørken, skogbranner, tropevarme. Hver morgen, før det er blitt altfor varmt, løper vi i skogen, i skyggene, og i blant langs jernbanen, hvor det i sommer ikke går noe tog fordi det bygges på sporet. Til og fra Oslo må man ta buss for tog. En kveld er jeg litt full når vi skal hjem fra Oslo, det er betydelig mer ubehagelig å være full på bussen enn på toget, jeg kjenner at jeg blir litt kvalm, men det går bra. Det er mørkt ute når bussen kjører. Sommernatt, mørkt med en lys stripe i horisonten. Jeg har befunnet meg på fastlandet, på Østlandet, i nesten to uker. Veldig tidlig om morgenen landet flyet fra Svalbard på Gardemoen, jeg gråt da jeg kom ut av flyet og så trærne og den rosa horisonten, morgenrøden, og lukten av trope, den lukten man kjenner når man lander på flyplassen i sørlige strøk. Det er alltid lukten som er det første som slår meg. Lukten av varme. Jeg gråt fordi jeg var overveldende glad for å være hjemme. På Oslo S kjøpte jeg hveteboller og smoothie, jeg satte meg på trappen utenfor stasjonen mens jeg ventet på buss for tog til Ås, det var fortsatt tidlig om morgenen. Jeg tittet på menneskene som gikk forbi ikledd sommerlige klær, ikke turbukser og allværsjakker, tunge boots. Jeg så på trærne og bygningene. Jeg var overveldende glad over å være i en by.

På biblioteket er det nesten ingen. En voksen og et barn snakker sammen om hunder. De sitter på gulvet, lent mot hver sin bokhylle. Jeg går langs reolene, ser på bøker på måfå, om jeg tilfeldigvis ser noe jeg vil lese. I blant leser jeg på den måten, retningsløst. Lesebrettet tok jeg ikke med hjem. Før jeg dro tenkte jeg på bøkene som ligger i stabler på kontoret og under stuebordet, at jeg heller kunne lese dem, men da jeg kom hjem, viste det seg at jeg ikke hadde så lyst til det. Det vil si at jeg leste to av dem glupsk, resten ble liggende. En annen gang, tenkte jeg, og dro på biblioteket i stedet. Barnet og den voksne prater om spanske gloser. Den voksne sier at hun kan si takk på spansk, det er por favor, sier hun. Barnet gjentar. Por favor. Nei, tenker jeg, det betyr vær så snill, men jeg sier ingenting der jeg drar bøker ut av bokhyllene og leser på omslaget. Jeg tar med fire bøker hjem. Låneautomaten sier at jeg skylder biblioteket førti kroner, men jeg får låne likevel. Jeg legger bøkene i nettet. Etterpå går jeg i bokhandelen, jeg har et gavekort der som jeg ennå ikke har brukt. Jeg titter og titter på bøkene, men finner ikke noe jeg har spesielt lyst til å lese (akkurat nå). Jeg går derfra uten noen ny bok, jeg får heller vente til bokhøsten er i gang. På vei hjem passerer en  traktor  med en tilhenger med to kyr og en kalv i. Kanskje skal de slaktes, tenker jeg, fordi det ikke er nok fôr.

Det er juli. Jeg har erklært ferie. Egentlig skulle jeg ha deltatt på et sommerkurs på Svalbard og fått fem studiepoeng. Men egentlig egentlig skulle jeg ikke gjort det heller. At jeg sa ja til det i utgangspunktet, da jeg heller skulle ha sagt nei. Jeg veksler på å sitte inne, hvor det er svalere, og ute på verandaen. Hunden har masse energi, som om hun er helt uanfektet av varmen, hun vil bare leke hele tiden. B, som har dratt helt fra Østerrike for å delta på et sommerkurs ved universitetet i Oslo, og som i den anledning bor hos oss, lurer på om hunden er ung, er den ennå en valp? Nei, den er over to år gammel, sier jeg. Vi sitter på verandaen i kveldingen og drikker vin, spiser en gryte som minner mer om høst enn sommer, og venter på regnet.

Tretten plot og en Instagramkonto

Noen skriver feltdagbok når de driver med feltarbeid, andre skriver blogg. Jeg gjør kanskje mest av det siste. Og så har jeg selvsagt den vanlige dagboken min. Det var et av nyttårsforsettene mine, at jeg skulle skrive dagbok, og det er et forsett jeg har klart å holde ganske godt. Jeg har også en lang rekke med notater på mobilen, innimellom handlelister og lister over bøker jeg har tenkt til å lese. I tillegg var det en liste over ting jeg måtte gjøre, som jeg nettopp slettet fordi alle tingene var blitt gjort. Ikke at jeg følte meg noe særlig nærmere målet av den grunn, jeg hadde nylig et møte med veilederen min hvor det stadig kom til flere ting som må gjøres. Likevel skriver jeg.

Det hjelper å skrive for å få en oversikt over hva som skjer. Hva skjer egentlig nå? Det var derfor jeg begynte med dagboka. Ofte føler jeg mange ting uten å skjønne hvorfor. Når jeg skriver, finner jeg ut av det. Det samme gjelder feltarbeidet gjennom feltdagboka (eller feltbloggen, altså). 

I dag regner det i Longyearbyen. Jeg sitter på arbeidsrommet vi har hatt som base i flere uker nå. På søndag må vi ut, fra da av er det noen andre som skal ha rommet. På gulvet står tønner med silikagel, på veggen henger de slitte termodressene. På bordet ligger det flere poser med små beger med DNA-prøver, og flaggene vi har brukt for å markere de ulike individene av rødsildre ute i felt. Flaggene er fargerike, de skal være lette å se der ute, i alt det grå og delvis grønne, verden er mer grå enn noen annen farge her i Arktis. I hvert fall i Longyearbyen. Vi tok taxi ut til feltarbeidet en dag det ikke var noen ledige biler å oppdrive på universitetet. Vi fortalte taxi-sjåføren at vi studerte planter. Han ble overrasket, hvilke planter da? Her vokser det knapt noe. Det er sant, det vokser knapt noe, men noe er det jo, man må bare gå langt ned på bakken. De er små, plantene som vokser i Arktis. Man må se nøye etter for å se dem. Kjører man forbi landskapet med bil, ser man ikke annet enn gress og mose. Det er jo også noe, men kanskje ikke fargerikt. Gresset er ikke særlig grønt heller, bortsett fra like ved fuglefjellene og gårdene hvor alle trekkhundene bor. Der er det ekstra grønt. De stedene står ut som spesielt grønne flekker i det ellers grå landskapet.  

I forrige uke ble vi ferdig med å merke alle plottene og samle prøver fra alle individene. Tretten plot har vi nå. Det føltes som en lettelse, at det verste arbeidet er gjort. Deretter kom kjæresten min på besøk og jeg tenkte ikke så mye på masteroppgaven i det hele tatt. Det er mye å gjøre, men den er liksom ikke altoppslukende. Som om mitt egentlige liv foregår utenom masteroppgaven. 

Jeg føler i blant på en dårlig samvittighet over at jeg ikke bryr meg mer om den enn jeg gjør. Kanskje er det fordi jeg omgir meg med doktorgradsstudenter og om ikke de er det ennå, så har de i hvert fall klare ambisjoner om å bli det. Det har ikke jeg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg burde ville disse tingene, burde ha slike ambisjoner, hvilket også står for meg som absurd, i og med at jeg har ambisjoner om noe annet, og burde det da ikke føles greit? Kan du ikke gjøre flere ting om gangen, foreslår en tanke i hodet mitt. Nei, det har jeg ikke lyst til, men jeg burde kanskje gjøre det likevel? 

Helst vil jeg være hjemme, på det varme Østlandet. Kjæresten foreslo at jeg skulle slette Instagram-kontoen min, er ikke det bare et sted hvor alle viser hverandre hvor topp de har det, og hva får du egentlig ut av det? Det var noe jeg selv hadde tenkt på, og i løpet av ukene her på Svalbard har det vært ekstra ille å stadig se alle disse bildene av folk som er på stranden og bader og er sammen med vennene sine, mens jeg er her oppe i seks grader og vind og stort sett er ganske ensom. Jeg bestemte meg derfor for å deaktivere kontoen, og det kommer den til å forbli så lenge jeg er på Svalbard. Det ligner litt på den gangen jeg sletta Facebook og måtte være borte derfra i noen år fordi jeg ikke orket å sammenligne livet mitt med andres. Nå sammenligner jeg riktignok mitt liv med andres på en annen måte enn før: den gangen var jeg ikke fornøyd med noen ting, nå er jeg jo fornøyd med alt det grunnleggende, vel vitende om at den situasjonen jeg befinner meg i er midlertidig, men også det er jo noe jeg skal leve meg gjennom, så hvorfor gjøre det verre enn det er? Litt som at alkoholikere unngår situasjoner hvor det serveres alkohol når de prøver å bli edru. Jeg må unngå sosiale medier for å kunne klare å slutte å sammenligne meg selv med andre, det er nemlig min akilleshæl. 

Faktisk skal jeg hjem en liten tur om ikke så lenge. Det er dyrt og lite miljøvennlig, men helt nødvendig for psyken. Først skal jeg riktignok gjøre noen flere vegetasjonsanalyser og delta på et kurs i hvordan man studerer klimaendringer på planter. Det gruer jeg meg til, siden jeg har så lave ambisjoner om gjøre akademisk karriere, men etterpå skal jeg i det minste hjem. 

En måned på Svalbard

Her en dag fikk jeg et brev fra en venn som ikke har sett kjæresten sin på tolv uker. Storpolitiske beslutninger utenfor enkeltmenneskers kontroll er grunnen til deres adskillelse, kjæresten hennes får rett og slett ikke komme til Norge. De møtes et sted på midten, i hjertet av Europa, kan man flåsete si. En annen venninne har ikke sett kjæresten sin på måneder, og fortsatt er det måneder til de skal ses, de bor på hvert sitt kontinent, men snart ikke lenger. Jeg har ikke sett kjæresten min på en måned, like lenge som jeg har vært på Svalbard. Èn måned, fire uker. Ikke flere måneder, ikke flere uker. Likevel føles det lenge nok. Da forelskelsen var helt ny, skulle kjæresten min på en konferanse. Han skulle være en uke borte. Det er en av de lengste ukene i mitt liv, talte jeg sekunder? Hver dag var forferdelig lang. I Longyearbyen har jeg talt dager. Det var vanskeligst i begynnelsen, så gikk det lettere. Man vender seg liksom til ting. Det handler om vane. Og det at jeg vet: en dag er det over. Om fem måneder skal jeg hjem igjen.

Jeg skal være her fem måneder til. For fem måneder siden, altså i månedsskiftet januar/februar, ble debutboka mi lansert. Det snødde veldig, men jeg kom meg likevel til forlaget for å spise lunsj og holde i boka for første gang. Det var slippfest på Ås stasjon. Jeg trodde ikke det skulle komme så mange, men det gjorde det. Folk jeg ikke trodde skulle komme, kom, og folk jeg trodde kom til å komme, kom ikke. Det snødde da óg. Det føles egentlig ikke så veldig lenge siden.

I løpet av den siste måneden har jeg gått glipp av forlagets sommerfest og vi er blitt ferdige med å sette opp nesten alle transektene. To plot mangler, dem skal vi ta i morgen. Jeg skal være glad når det er over, nå har jeg merka så mange rødsildrer at jeg kjenner et visst ubehag av å tenke på å gjøre det. Først likte jeg å komme inn i vanen med å merke dem, det føltes som om jeg gjorde noe, og at det jeg gjorde, gikk fint. Så gjorde jeg det så mange ganger at vanen begynte å gå over til noe som føltes nesten kvalmende. Det har føltes litt som om det aldri tar slutt, at vi aldri blir ferdig med å merke disse rødsildrene, men nå, nå nærmer det seg slutten. I morgen kveld er vi ferdige. (Bank i bordet.) Da har vi merket til sammen 624 rødsildreindivider.

Jeg kjente forøvrig en slags tilfredsstillelse da jeg fikk en e-post fra Nederland med resultatene fra forrige forsendelse av planteprøver. Der stod det, svart på hvitt, på Excel-arket, hvor mange genom individene hadde. Interessant var det at man kunne se at i noen av populasjonene levde diploide, triploide og tetraploide sammen. Krysser de diploide og tetraploide seg? Er dette et eksempel på en triploid bro? Jeg scrollet nedover skjermen og kjente at det var godt med noen resultater, at alt dette kjedelige arbeidet tross alt ikke er forgjeves. Det er jo forresten det jeg foretrekker, å se på data på en skjerm. Å være ute og hente data skulle jeg gjerne ha sluppet.

Men det går jo. Det går.

Og i morgen kommer kjæresten min på besøk. Gleder meg helt forferdelig mye. Har gledet meg til det siden jeg dro hjemmefra en tidlig morgen i begynnelsen av juni, da jeg satte meg på toget til Gardemoen og på flyet hit.