torsdag 12. juli 2018

Tretten plot og en Instagramkonto

Noen skriver feltdagbok når de driver med feltarbeid, andre skriver blogg. Jeg gjør kanskje mest av det siste. Og så har jeg selvsagt den vanlige dagboken min. Det var et av nyttårsforsettene mine, at jeg skulle skrive dagbok, og det er et forsett jeg har klart å holde ganske godt. Jeg har også en lang rekke med notater på mobilen, innimellom handlelister og lister over bøker jeg har tenkt til å lese. I tillegg var det en liste over ting jeg måtte gjøre, som jeg nettopp slettet fordi alle tingene var blitt gjort. Ikke at jeg følte meg noe særlig nærmere målet av den grunn, jeg hadde nylig et møte med veilederen min hvor det stadig kom til flere ting som må gjøres. Likevel skriver jeg.

Det hjelper å skrive for å få en oversikt over hva som skjer. Hva skjer egentlig nå? Det var derfor jeg begynte med dagboka. Ofte føler jeg mange ting uten å skjønne hvorfor. Når jeg skriver, finner jeg ut av det. Det samme gjelder feltarbeidet gjennom feltdagboka (eller feltbloggen, altså). 

I dag regner det i Longyearbyen. Jeg sitter på arbeidsrommet vi har hatt som base i flere uker nå. På søndag må vi ut, fra da av er det noen andre som skal ha rommet. På gulvet står tønner med silikagel, på veggen henger de slitte termodressene. På bordet ligger det flere poser med små beger med DNA-prøver, og flaggene vi har brukt for å markere de ulike individene av rødsildre ute i felt. Flaggene er fargerike, de skal være lette å se der ute, i alt det grå og delvis grønne, verden er mer grå enn noen annen farge her i Arktis. I hvert fall i Longyearbyen. Vi tok taxi ut til feltarbeidet en dag det ikke var noen ledige biler å oppdrive på universitetet. Vi fortalte taxi-sjåføren at vi studerte planter. Han ble overrasket, hvilke planter da? Her vokser det knapt noe. Det er sant, det vokser knapt noe, men noe er det jo, man må bare gå langt ned på bakken. De er små, plantene som vokser i Arktis. Man må se nøye etter for å se dem. Kjører man forbi landskapet med bil, ser man ikke annet enn gress og mose. Det er jo også noe, men kanskje ikke fargerikt. Gresset er ikke særlig grønt heller, bortsett fra like ved fuglefjellene og gårdene hvor alle trekkhundene bor. Der er det ekstra grønt. De stedene står ut som spesielt grønne flekker i det ellers grå landskapet.  

I forrige uke ble vi ferdig med å merke alle plottene og samle prøver fra alle individene. Tretten plot har vi nå. Det føltes som en lettelse, at det verste arbeidet er gjort. Deretter kom kjæresten min på besøk og jeg tenkte ikke så mye på masteroppgaven i det hele tatt. Det er mye å gjøre, men den er liksom ikke altoppslukende. Som om mitt egentlige liv foregår utenom masteroppgaven. 

Jeg føler i blant på en dårlig samvittighet over at jeg ikke bryr meg mer om den enn jeg gjør. Kanskje er det fordi jeg omgir meg med doktorgradsstudenter og om ikke de er det ennå, så har de i hvert fall klare ambisjoner om å bli det. Det har ikke jeg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg burde ville disse tingene, burde ha slike ambisjoner, hvilket også står for meg som absurd, i og med at jeg har ambisjoner om noe annet, og burde det da ikke føles greit? Kan du ikke gjøre flere ting om gangen, foreslår en tanke i hodet mitt. Nei, det har jeg ikke lyst til, men jeg burde kanskje gjøre det likevel? 

Helst vil jeg være hjemme, på det varme Østlandet. Kjæresten foreslo at jeg skulle slette Instagram-kontoen min, er ikke det bare et sted hvor alle viser hverandre hvor topp de har det, og hva får du egentlig ut av det? Det var noe jeg selv hadde tenkt på, og i løpet av ukene her på Svalbard har det vært ekstra ille å stadig se alle disse bildene av folk som er på stranden og bader og er sammen med vennene sine, mens jeg er her oppe i seks grader og vind og stort sett er ganske ensom. Jeg bestemte meg derfor for å deaktivere kontoen, og det kommer den til å forbli så lenge jeg er på Svalbard. Det ligner litt på den gangen jeg sletta Facebook og måtte være borte derfra i noen år fordi jeg ikke orket å sammenligne livet mitt med andres. Nå sammenligner jeg riktignok mitt liv med andres på en annen måte enn før: den gangen var jeg ikke fornøyd med noen ting, nå er jeg jo fornøyd med alt det grunnleggende, vel vitende om at den situasjonen jeg befinner meg i er midlertidig, men også det er jo noe jeg skal leve meg gjennom, så hvorfor gjøre det verre enn det er? Litt som at alkoholikere unngår situasjoner hvor det serveres alkohol når de prøver å bli edru. Jeg må unngå sosiale medier for å kunne klare å slutte å sammenligne meg selv med andre, det er nemlig min akilleshæl. 

Faktisk skal jeg hjem en liten tur om ikke så lenge. Det er dyrt og lite miljøvennlig, men helt nødvendig for psyken. Først skal jeg riktignok gjøre noen flere vegetasjonsanalyser og delta på et kurs i hvordan man studerer klimaendringer på planter. Det gruer jeg meg til, siden jeg har så lave ambisjoner om gjøre akademisk karriere, men etterpå skal jeg i det minste hjem. 

Ingen kommentarer: