Mennesker søger ikke altid lykke; de søger en skæbne.
- Karen Blixen

Bittersøthet

Det har gått en dag ut i det nye semesteret og jeg har allerede lest en av pensumbøkene ferdig, på tide å skaffe deg et liv, som noen sa til meg i juleferien, ekkoer bak i tankene, men livet, hva faen er livet for noe, og jeg liker å lese, selv om jeg kanskje, ja, ikke bare kanskje, men helt garantert sikkert, leser for mye. Det har de påpekt, flere enn én person. På en side leser jeg for hvorfor skal jeg gjøre noe annet, hvorfor ikke likegodt lese, som en flukt fra alt det andre der ute, det ene er like meningsløst som det andre (så hvorfor ikke lesing); på en annen side leser jeg kanskje for mye om nettopp dette, jeg blir stadigvekk minnet på at det er akkurat slik det er, f.eks. leste jeg nettopp i Min kamp 6:

Alt er der, husene, trærne, bilene, menneskene, himmelen, jorden, men noe er likevel borte, for det betyr ingenting at det er der. Det kunne like gjerne vært noe annet, eller ingenting. Det er den meningsløse verden som ser slik ut. Det går an å leve i den meningsløse verden også, det er bare et spørsmål om å holde ut, og det gjør man om man må. Den kan være vakker, selv om man kanskje undrer på hva den er vakker i forhold til, siden den er alt vi har, uten at det gjør noen forskjell, det bryr deg ikke. Du har ikke festet blikket, du er ikke forbundet med verden, og kan, om alt stilles på spissen, like gjerne forlate den. De forbindelsene som holder deg igjen, som gjør at du likesom raser i lenkene, er knyttet til forventninger og plikt, har med verdens krav til deg å gjøre, og før eller siden kommer du til det punktet hvor du innser ubalansen i at du innfrir alle verdens krav mens verden ikke innfrir dine. Da er du fri, da kan du gjøre som du vil, men det som har gjort deg fri, meningsløsheten, tømmer også friheten for mening. 

Så sånn er det, hvorfor det ene, hvorfor det andre, ingenting spiller noen rolle, døden venter på alle og den er lik for alle som en, så jeg fortsetter som jeg gjør, fortsetter å lese bøkene mine, fortsetter å gå på biblioteket og låne bøker, lese dem, tenke mye på livet, jeg tror jeg tenker mer på verden enn jeg er med i den, ja, det gjør jeg; jeg ser på den, observerer den, og av og til snakker jeg om den og av og til blir det mottatt med kjeft, for hei du, du kan ikke være så dyster, livet er hva du gjør det til, du kan velge det gode og også jeg forstår det litt, jeg vet jo hva det gode er, det gode er: å spise frokoster, gjerne bringebær, tyrkisk yoghurt, müsli og en kanne grønn te; å huske på når middagen er over at hei, nå kan jeg jo drikke kaffe; å gå opp fjell, å være sammen med dyr (spesielt hester); å sanse snøen når den daler ned og når den har lagt seg tjukt på bakken; og på gode dager også å  snakke, samtale; det samme med juninetter. Jeg vet det jo. Men hva er poenget. Knausgård skriver videre at det er det man selv gir mening som betyr noe, men der glipper han for meg, det er ikke sånn jeg tenker, for hva er poenget med å gi noe mening, og så leser jeg videre før jeg går lei og tar fram PC-en og hører på Beach House mens jeg betaler regninger og verden er så jævla prosaisk.

Bokfrokost lxv

knekkebrød med tapenade og agurk.
kaffe.

det siste bindet av Min kamp. 

BRIGHT SHINY MORNING av James Frey

Jeg husker da Crash var filmen alle snakka om, den som handler om en masse liv i Los Angeles som griper inn i hverandre, har en sammenheng, og Bright Shiny Morning handler også om en masse liv i Los Angeles; om tenåringene fra Ohio som har stukket av fra voldelige alkisforeldre; om uteliggeren Joe som bor på et toalett i Venice Beach hvis største glede i livet er en flaske Chablis; superstjerneskuespillerparet oppe i Beverly Hills; immigrantmexicanere, gamle penger, motorsykkelgjenger, caddier, forfylla tenåringsstjerner. Men livene deres involverer seg ikke direkte i de andres, som i Crash, det er ingen sommerfugl som slår et vingeslag på den ene siden, nei, de er knyttet til hverandre bare fordi de bor i samme by, den mest forurensede byen i USA, den med flest folk innlagt på institusjon, den med flest svømmebasseng og flest neseoperasjoner, den med flest gjenger; der hvor hver innbygger i gjennomsnitt har to biler hver, der hvor hver innbygger i gjenomsnitt spiser tohundrefemti taco i året, der hvor de har et banan-museum med over 20 000 banan-relaterte gjenstander. Alt dette og mere statistikk og fun facts til får vi servert av James Frey mellom fortellingene om disse menneskene, som alle virker som om de søker lykken på en eller annen måte. De vil noe alle sammen, og det får meg til å tenke at boka er veldig filmatisk. Crash er nemlig ikke den eneste filmen jeg tenker på når jeg leser, jeg tenker også på Short Cuts. Forskjellen er at fortellingene om familiene i Bright Shiny Morning kan gå over generasjoner, vi får vite hvordan foreldrene til Esperanza kommer seg over den amerikanske grensen og hvordan de blir lovlige immigranter, før Esperanza vokser opp og tar jobb som stuepike hos ei gammel kjerring som tror hun ikke kan engelsk (det er best sånn, så føler hun at hun har overtaket over sine svartbetalte ansatte). For eksempel.

Og kort er poenget da: Jeg har hørt denne historien før. Jeg har sett jeg vet ikke hvor mange filmer om forskjellige liv på samme sted som alle kontrasterer hverandre. Rik - fattig. Lovlig - ulovlig. Heldige - uheldige. Osv. Det er ikke noe nytt. Jeg leste et sted at en av anmeldelsene av denne boka da den kom ut kalte den banal. Jeg er enig. Det er litt banalt og jeg føler ofte jeg sitter og vet hva som kommer til å skje. Jeg har nemlig sett det på film hundre ganger før. På en annen side nøt jeg å lese denne boka. Jeg digget den. Hvorfor digget jeg den? Språket, flyten i språket, hastigheten av den, utelukkelsen av kommaer. Og Los Angeles selvsagt. Jeg blir aldri lei av å lese om Los Angeles. Byen er herlig absurd, så utenkelig og selvmotsigende, så rar og skitten og glamorøs på en gang. Jeg vil ha et stykke av den, og det gir Bright Shiny Morning, selv om den kanskje minner om en Hollywood-film du har sett før.

Closure

2012

Gjorde du noe som du aldri har gjort før?
Ja. For første gang i mitt liv bodde jeg alene og hadde mitt eget rom. I en alder av tjuetre skjedde det for første gang. Før det har jeg delt rom med søsken, romkamerater og kjæreste. Jeg fikk også mine første A-er, dro til Hellas hvor jeg aldri har vært før og dro på Litteraturfestivalen i Lillehammer hvor jeg heller aldri har vært før. 


Ble noen av dine nære venner foreldre i år?
Nei. 


Døde noen som stod deg nær?
Nei. 


Hvilke land besøkte du?
Året begynte i USA. Og så har jeg vært i Sverige, Nederland og Hellas. 


Er det noe du savnet i 2012 som du vil ha i 2013?
Ro og tilfredshet, men tror det er større sannsynlighet for at jeg vinner millioner i lotto. 


Hvilken dato vil du alltid huske fra 2012?
Eh. 


Hva er din største fremgang i 2012?
Jeg kan nå smykke meg med at jeg ikke lenger er B-student, men A-student. 


Største feilen?
Jeg bor på feil sted. 


Det beste kjøpet?
Definitivt iPhonen. (Eller, for å være helt ærlig, så kjøpte jeg to iPhoner i 2012...)

Gjorde noenting deg veldig glad?
Sikkert, men jeg kan ikke peke på noe veldig spesielt og utenom.


Hvilke låter kommer til å minne deg på 2012?
Alt av Lana del Rey. 


Var du gladere eller tristere sammenlignet med tidligere år?
Mer kynisk, mer nihilistisk og mer fandenivoldsk. Totusenogtolv var året jeg mistet troen på mening.


Hva ønsker du at du har gjort mer?
Skulle ønske jeg hadde vært mer sammen med hester.


Hva ønsker du at du gjorde mindre?
Skulle ønske jeg tenkte mindre. 


Ble du forelsket i år?
Nei. Tror det toget har gått. 


Favorittprogram på tven?
Mat-programmer. 


Beste boken du leste i år?
Lorrie Moores A Gate at the Stairs er den første jeg kommer på. 


Noe du ønska deg som du fikk?
Jeg fikk en smoothiemaskin til bursdagen min. Og en boksåpner til jul.


Noe du ønska deg som du ikke fikk?
Star Wars-T-skjorte. 


Hva gjorde du på bursdagen din i 2012?
Jeg var i Athen sammen med kjæresten min og jeg fikk endelig lov til å bestemme at vi (ikke bare jeg) skulle stå opp før klokken syv og gå på museum og opp et fjell før lunsj. Hurra! Og så var vi på konserthuset og så på ballett og drakk rødvin og spiste baklavah. Veldig fin bursdag. 


Er det noe som ville gjort året enda bedre?
Ting kan alltid bli bedre. Dumt spørsmål.


Hvilken kjendis var du mest sugen på?
Lana del Rey. 


Mest stolt over?
Jeg vet ikke. 


Høyeste ønsket akkurat nå?
Pensumbøkene på plass og at hverdagen skal komme helt i gang igjen. 

Bøkene jeg leste i desember

Trodde jeg skulle få lest sykt mye i juleferien, men det ble det ikke så mye av. Eller, eventuelt har det en annen forklaring: jeg har for det meste lest i en murstein av en bok: dokumentarboka Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden, om krigen i Irak. Så sånn er det. Uansett, godt nytt leseår!

PROSA
1. CARIBOU ISLAND av David Vann
2. COMPLICITY av Iain Banks
3. GOLDDIGGER av Alexia Bohwim
4. LANDLIG KOKEKUNST FRA DET SENTRALE FRANKRIKE: STEK AV RULLET, FYLT LAMMEBOG (FARCE DOUBLE) av Harry Mathews
5. OG VÆRET SKIFTET OG DET BLE SOMMER OG SÅ VIDERE av Pedro Carmona-Alvarez
6. THE OLD MAN AND THE SEA av Ernest Hemingway
7. THE RULES OF ATTRACTION av Bret Easton Ellis
8. WHO WILL RUN THE FROG HOSPITAL? av Lorrie Moore
9. YACOUBIAN-BYGNINGEN av Alaa Al Aswany

POESI
10. DARTH VADER-ESKALASJONEN av Anja Høvik Strømsted

SAKPROSA
11. USA. FOLKETS HISTORIE av Howard Zinn

DEN BESTE BOKA
Boka til Lorrie Moore, for hun er alltid best (selv om den ikke var Lorrie Moore på det beste).

DEN KJIPESTE BOKA
The Old Man and the Sea. Hallo, Hemingway, jeg vet, men den boka gjorde rett og slett ikke noe med meg.

Den første dagen

Jeg følger noen til toget og vet at det ikke finnes noen fasit, det er jo derfor vi er som vi er. Jeg legger den svarte kåpa i skapet, henger den på en kleshenger og senere, når det blir varmere tar jeg av skjerfet også og ser en episode, så to, så tre, og etterpå skriver jeg. Jeg skriver og gir meg selv løfter som skal gjøre ting enda bedre, hvorfor gi løfter til seg selv som skal gjøre ting verre, det er kanskje ingen grunn til å konstantere det opplagte. Jeg vasker klærne jeg glemte i vaskemaskinen på nytt fordi de har begynt å stinke, spiser en hel sjokoladeplate, vrir hjernen over et sjakkspill og skulle ønske jeg hadde brus i kjøleskapet, men må nøye meg med vann og en kopp te med fennikel i bl.a. mens jeg stadig vekk dytter ting fremfor meg, skyver dem fremfor meg. Jeg er fortsatt tørst, men det ser ut til at det ikke er så mye å gjøre med det i dag. Denne dagen er bare et mellomstopp, i morra begynner det igjen på ekte.

Godt nytt år!