Oktober

Snart er det oktober, og når det ordet dukker opp i hodet mitt tenker jeg på ordet octopus, og derfor tenker jeg på blekkspruter, så tenker jeg hvilke andre ting ordet oktober får meg til å tenke på. Det får meg til å tenke på Forlaget Oktober, det er så mange av bøkene jeg har lest i det siste som har vært på det forlaget. Jeg tenker på at jeg snakket om det forlaget da vi satt ved en av bordene utenfor Villa Paradiso mens vi var i kø for å få komme inn i restauranten, og at Sofia og jeg bestilte den samme pizzaen: en pizza med fire forskjellige oster og fiken som den eneste grønnsaken. Noe jeg aldri hadde bestilt hadde det ikke vært for at jeg var fyllesyk. Da kan jeg godt klare meg uten grøntfõr.

Jeg tenker også på hvorfor jeg i det hele tatt begynte å tenke på oktober. Jeg leter etter en annen grunn til det enn at det om fem dager ikke lenger er september. Jeg tror jeg begynte å tenke på oktober fordi jeg satt i sofaen og var akkurat ferdig med Hav av tid, og jeg prøvde å tenke på noe annet enn alt jeg nettopp hadde lest, så derfor lurte jeg på hvor mange bøker jeg hadde lest i løpet av september, og siden jeg skriver ned alle sammen i en Moleskine-bok, kunne jeg bare telle dem. Jeg kom frem til tretten, jeg har til nå lest tretten bøker i september, så talte jeg dagene til oktober, og jeg tenkte at det er nok dager til at antall bøker i september sikkert blir femten. I hvertfall fjorten. Og det får meg til å tanke på at jeg gjerne skulle sett at det forble tretten, for jeg tror jeg leser for mye, jeg tror ikke det er så bra. Og jeg skulle ønske jeg ikke hadde så god tid til det, jeg skulle ønske tiden min måtte brukes på andre ting.

Jeg prøver faktisk, men vi har ingen tv og ikke internett.

Så tenker jeg på at jeg på at når jeg først tenkte på oktober og det jeg forbandt til ordet, så tenkte jeg på at dette måtte jeg notere inn i min lille notatbok. Den notatboken som jeg glemte igjen på biblioteket for noen uker siden, noe jeg ikke la merke til før jeg var hjemme, og jeg så på klokken og det var for sent å dra tilbake og finne den. Jeg så den for meg, ved siden av en datamaskin. Jeg hadde tatt den opp fra tøyveska fordi jeg skulle skrive ned en oppskrift på chilli sin carne. Jeg skulle nemlig hjem og lage det. Jeg tenkte at jaja, bibliotekarene finner den sikkert og tar vare på den til i morgen, og jeg fikk lagd chilli sin carnen. Jeg har bedre hukommelse enn jeg ofte tror.

Jeg fikk igjen notatboken dagen etterpå. Jeg spurte etter den, setningen min ble rar, for i det samme jeg spurte om de hadde funnet den så jeg den bak disken. Slik ble det: Harderefunnetenlitensvartnotatboksomliggerderborte,ja. Så fikk jeg den og da jeg fikk den måtte jeg bla gjennom den. Jeg måtte sjekke hva de kanskje har lest. Og jeg ble flau. Selv om det ikke er noen dagbok er den ganske personlig likevel. Jeg tenkte shit, tenk om de har lest dette. Eller dette. Og jeg fortalte det til kjæresten min. Jeg fortalte hva jeg var redd de hadde lest. Også lo jeg av det, for det betyr egentlig ingenting. Ting blir liksom mindre flaut når jeg forteller det til han.

Og han ligger og sover nå inne på soverommet. Jeg kan høre sovepust. Det gjorde jeg i sted også. Det var derfor jeg ikke skrev ned oktobertankene i notatboka. Den ligger nemlig i skatollet, og jeg ville ikke gå inn på soverommet og bråke og lete etter en notatbok når han ligger der og sover. Derfor tok jeg bare frem dataen og skrev på den i stedet. Og nå er klokken over ni, jeg tror jeg må vekke ham, jeg skulle vekket ham ni, men jeg skrev og jeg ville ikke vekke ham da for jeg kan ikke skrive når andre er til stedet, dessuten skal han låne dataen for å bruke den på en spillejobb i kveld, ja, nå snart, klokken er nemlig over ni på kvelden, ikke morgenen, men nå er jeg ferdig med å skrive, jeg går og vekker ham nå. 

Ventetid

Jeg befinner meg i en ventesituasjon; jeg er ferdig med boka mi, jeg har ikke mer å skrive akkurat nå, og jeg leter etter jobber, jeg kopierer attester og cv-er, sender e-poster og frankerte konvolutter, men det går fort, så hva gjør jeg etter det? Jo, jeg er blitt den rene husmoren; jeg har ikke noe å gjøre, ikke i utgangspunktet, derfor må jeg finne på noe å gjøre for ikke å gå på veggene. Jeg støvsuger og vasker gulv og skap og tar oppvasken hver eneste dag, jeg lager middag fra scratch hver eneste dag: russisk borsjtsj, karrygryte med tempeh og ris, verdens beste kremete gulrotsuppe med kokosmelk, stekt laks med nepesalat og revne gulrøtter, chilli sin carne, gresskarsuppe (kremet og ukremet), grønnsakssuppe, lettkokte bønnespirer, tomater, vårløk og ris (hvilket er en rett uten navn), og jeg tilbereder tempeh på fem forskjellige måter og lar det stå i kjøleskapet til en dag jeg skal bli så travel at jeg ikke orker å lage mat fra scratch, jeg tilogmed baker! Scones med fennikkelfrø. Så tørker jeg enda mer støv og tar oppvasken enda en gang, blir frustrert over finn.no som ikke fungerer og leser ut den tolvte boka på tre uker.

Manuskriptet

Jeg var i Oslo i helgen; gikk rundt i det deilige septemberværet og så og traff på folk. Ukjente og kjente. På bussen hjem sent i går talte jeg antall mennesker jeg har hatt en konversasjon med i løpet av helgen siden torsdag, og tallet jeg kom til ble tretti og jeg forundres av meg selv, for jeg er ikke spesielt flink i konversasjonskunsten. Kanskje skyldes dette plutselige samlebåndet av samtaler at jeg drakk ganske mye i helgen, men det spiller ingen rolle, for jeg våknet aldri dagen derpå og angret på noe; jeg tenkte aldri faen, jeg sa en masse jeg aldri skulle ha sagt, hvilket er en tanke jeg ofte tenker dagen derpå, og da synes jeg at jeg likegodt kunne latt være å kaste meg inn i de samtalene jeg kastet meg inni fordi denne angeren ikke er noe jeg vil ha. Kanskje er det grunnen til at jeg er konversasjonssky, jeg er så redd jeg skal si en masse jeg kommer til å angre på, og det er derfor jeg bedriver noe så teit som å telle antall forskjellige folk jeg har konversert med; fordi antall tretti av dem er et stort tall for meg, og det var et tall som gikk lekendes lett. Ikke var det forresten bare kjente folk; noen var sågar fremmede, og attpåtil, for det meste, syntes jeg ikke at jeg konverserte bare for å være høflig, men fordi det var hyggelig - bortsett fra et unntak: jeg traff på en person jeg ikke har møtt på mange, mange år, og da jeg traff denne visste jeg slettes ikke hva jeg skulle si, jeg kunne ikke annet enn å bare svare på hennes høflige spørsmål om hva jeg nå bedrev med og hvorfor jeg var i Oslo. Jeg klarte ikke en gang å spørre henne om hva hun drev med, jeg følte at det var å grave i hennes privatliv, hvilket er tull, sånt spør jo folk om hele tiden, men det var som om noe i meg holdt alle høflighetsfrasene tilbake, alt jeg ville var å slippe denne kleinheten, og for en stakket stund trodde jeg at den var over i det vi sa hadet og ønsket hverandre et godt opphold i hovedstaden. Våre retninger skiltes, trodde jeg, men jeg tok feil, vi møttes igjen noen minutter etterpå og da var vi på vei samme retning, og det var i hvertfall kleint. Deretter var det heldigvis over, og jeg fikk gå langs Akerselva for meg selv (dette fordi jeg ville forsikre meg om at jeg kom meg til Schous Plass uten å gå meg vill).

Og det hendte noe besynderlig jeg er i tvil om jeg vil fortelle om. Tidligere forrige uke sendte jeg nemlig avgårde manuskriptet mitt til et forlag, og naboen til de jeg bodde hos var et kontor med glassvinduer og jeg gikk forbi hundre ganger og jeg stusset over hva de drev med i flere dager; ikke bare jeg, men flere, noen trodde de drev med film, noen trodde de drev med grafisk design, og etter mange dager så vi det plutselig: det var forlaget jeg hadde sendt manuskriptet til! Jeg begynte å lete etter manuskriptet mitt gjennom vinduet (det var på søndag, så det var ingen der), og jeg fant det, det lå i plastomslaget jeg hadde sendt den i på den ene pulten, sammen med andre papirer og noen cd-rom, og jeg ble helt excited, selv om det ikke betyr noe at den ligger der, jeg hadde jo tenkt meg at den lå på en eller annen pult. Likevel, det var som et lykke til fra oven, sjebnen, -selv om jeg ikke tror på den-, at jeg kunne se manuskriptet mitt liggende på pulten hos forlaget, gjennom glassveggen et sted på Grünerløkka, på vei hjem fra en sen frokost på The Nighthawk Diner, stappa mett på amerikanske pannekaker med lønnesirup, smør og blåbærsyltetøy og en svær cherry & chocolate-milkshake. Og nå vet jeg at det ikke gjør noe å fortelle det, for jeg har allerede vært for ærlig i dette innlegget, å fortelle dette betyr ingenting. Dessuten ligger manuskriptet mitt på en pult hos et forlag, og det er i grunnen, når jeg tenker meg riktig godt om, mye skumlere enn dette.

Om grammatikk (eller mangelen på sådan)

Jeg kan ikke grammatikk. Eller det vil si at jeg kan det, det sitter i meg til langt ut i fingerspissene, jeg kan det uten å tenke meg om; det jeg ikke kan er å snakke om det. De eneste grammatikklassene jeg kan er substantiv, verb og adjektiv, og at jeg kan sistnevnte skyldes bare selskapsleken adjektivhistorie. Jeg vet at verb kan deles i sterke og svake, og jeg vet at det er noe som heter eiendomspronomen. Bortsett fra dette, vet jeg ingenting. Grammatikk sitter i meg ut til fingerspissene, det er som om det har kommet seg inn i blodet, det går av seg selv. Kanskje skyldes det at jeg ikke lærte det på skolen, men av alle bøkene jeg leste. At da vi omsider skulle lære grammatikk på skolen, satt det norske skriftspråket så godt inni mitt hode at grammatikkbetegnelser da ble som om... som om noen en baker plutselig skulle lære seg de kjemiske formlene for hva som skjer med mel, vann, gjær osv. inni ovnen. Det forandrer ingenting. Han er en baker selv om han ikke kan de kjemiske formlene, og brødet er godt for det om.

Jeg vet at Pia går for å treffe henne er riktig, men jeg kan ikke forklare hvorfor. Jeg vet også at hun Pia gikk for å treffe også er riktig, men at det handler om noe annet enn den første setningen, og hvorfor det? Nei, det kan jeg ikke forklare. Pia gikk får og treffe hun vet jeg er galt, og jeg vet at det er et dårlig eksempel, for ingen kan vel være så dårlige i norsk at de skriver det (med mindre morsmålet deres er et annet språk og de prøver å lære seg norsk ut i fra det)? Uansett, poenget er: jeg kan ikke grammatikkbetegnelser, og nå nylig var det et problem. Faktisk er det et problem ennå. Det har seg nemlig slik at jeg for tiden jobber med noe på nynorsk og det kan jeg slettes ikke ut til fingerspissene. Jeg må sjekke ut ting i ordlista stadigvekk, og jeg leter etter ditten og datten, men hvor skal jeg lete? Er det et adverb? (Hva er det forresten?) Og hva er perfektum? Og valgfritt kjønn?! Uæh, opphør av regler! Regler jeg ikke kan! Kaos!

Det tar så lang tid! Jeg kan knapt forskjell på de og dei! Ikkje og eg høres unaturlig ut, det er sjeldent noen rundt meg sier det. Og når jeg skal rette på det jeg bare har skrevet i vei på uten å tenke meg om, ser jeg at jeg skrev mer i nærheten av svensk enn nynorsk. Og det blander seg med det som faktisk skal være på svensk, og det kan jeg jo i hvertfall ikke, jeg har bare skrevet det jeg tror det er, så må jeg få tak i en svenske som kan hjelpe meg. Alt blander seg. Selv bokmålen blander seg, jeg har lest og hørt så mye dansk de siste månedene at den har kommet seg inn i mitt språk. Jeg tar meg selv i å skrive kartofler istedetfor poteter. Jeg skriver stadigvekk stadigvekk. Og å lese Hamsun hjelper ikke så veldig på det. Hvilket forresten også har noe med det jeg skriver nå. Jeg leser Sult. Det er en slags research. Ellers har jeg ikke lest ham på flere år. Ja, flere år faktisk; det får meg til å føle meg litt gammel, eller så er det tiden som går så fort. Ikke bare årene, men timene også. Jeg stod jo nettopp opp og spiste frokost, men det er jo flere timer siden nå. Jeg får se og komme meg tilbake til nynorskordlista. Så mye for å ha gått på skolen.

To oppdagelser jeg har gjort meg i løpet av de to siste dagene:

-Kokt torsk lukter det samme som pølse.
-Knausgård er slettes ikke overvurdert.

Ett av de fineste dyrene i verden

Keiserpingvinen (Aptenodytes forsteri).

Mary-Kate 2009

Den første høstdagen

Jeg maler husveggen, det er sol, jeg tranporterer meg rundt på longboard, jeg hører lyden av vaskemaskinen som vasker sommerkjolene mine før de skal stues innerst i kleshylla (ja, for det er hyller vi har, ikke skap), jeg skal snart spise pizza, jeg har kost med katten, men nå har han dratt på tur, lurer på om han kommer tilbake snart, jeg vil også på tur snart og plukke blåbær; sopp tør jeg ikke å sanke, jeg kan ikke se forskjell på noesomhelst (en gang lagde jeg suppe på valmueblader fordi jeg trodde det var brennesle), hjemme i kjøleskapet har vi gresskar, det er første gang i mitt liv at jeg har eid et gresskar (vi lagde gresskarsuppe i går) og på kjøkkenbordet ligger Silkelænken og jeg tenker av og til på i fjor høst, noe, jeg vet ikke hva, minner meg om den og det gjør ikke akkurat noe, for det var fint, stort sett.