Javel!

Norsk muntlig eksamen er overstått og bestått, jeg reddet meg på at jeg snakker rulle-r og bor på sørlandet omgitt av blaude konsonander, og at jeg tydelivis er ganske ok på å analysere noveller, til tross for at jeg hater det og er sterk motstander av aktiviteten (ikke fatter jeg at litteraturvitenskap er på andreplass på søknaden jeg har inne hos Blindern, eller, det var visst noe sånt som "Alle hater litteraturvitenskap, jeg kommer garantert inn!" jeg tenkte). Jeg har også hatt noen innholdsrike dager i det siste, praksisplassen jeg hadde gjennom NAV er avsluttet, men ikke før det kom en utlending med gebrokken norsk inn i kantina og ville kjøpe den helt randomly, jeg har funnet ut at jeg ikke ser så sur og depressiv ut likevel, da en jente jeg aldri har møtt før plutselig begynte å snakke til meg og jeg skal visst lære henne norsk en eller annen gang (veldig hyggelig faktisk), hun må bare sende meg en SMS først, og at jeg har et sykt gråtehjerte når den rette filmen kommer på (jeg har bare grint under dokumentarer før nå), men også at jeg kan være i overkant too bitchy, jeg var jo rent pubertal på avslutningslunsj med NAV-kurslederne på fredag (på tide at de fikk igjen), men de fortjener det. Unnskyld meg, selv om vi gikk der og fikk individstønad betyr ikke det at vi a) ikke vet hva rom er, b) ikke vet hva vin er, c) aldri har vært på et galleri eller et kunstmuseum, d) aldri har lest en avis i våre liv, e) ikke kan norsk, f) aldri har søkt på en jobb før, g) ikke vet hvem Jens Stoltenberg er og h) ikke vet at hovedstaden i Frankrike heter Paris. Og litt til, men jeg skal holde kjeft. I dag har jeg derimot hengt i Mandal og kost meg dagen lang, og jeg skal ikke ut (likegreit, jeg hater sånne dager hvor normen er at man skal drikke seg drita), for i morgen skal jeg jobbe fra kl.9 til 23 på tivoli. Jeg tror det blir jævla slitsomt, så alle som kjenner meg må komme og gi meg en pose nøtter bakt inn i kokos. Eller melkesjokolade med jordbær. Jeg har smakt Freia sin nye variant av melkesjokolade, nemlig, og den er så fantastisk god og smaker rett og slett sommerferie med bil i Tyskland og tropenetter i Polen da jeg var liten. Og fiskekaker er også godt, jeg har spist det hver dag i det siste, og apropos gode ting, snart er det juni igjen og jeg har skrevet blogg i ett år og nå er koppen min med solbærte tom, god natt, god natt, ha en fin dag i morgen (og alle andre dager i livet).

Skriveøvelser #6

hemmelig ord her
Det var i går

Musikken høres ut som vann i bevegelse, ikke vann i voldsom bevegelse, men som ringer i vann eller en liten bekk. Jeg hører på den alene, du er ikke her. Jeg begynte å lese på boken du gav meg fordi du mente jeg leser altfor mange ubetydelige bøker, men den var så kjedelig at jeg måtte legge den fra meg. Jeg tar frem askebegeret i stedet, det er helt tomt og har ikke vært brukt på lenge, jeg røyker jo nesten aldri når jeg er sammen med deg. I vaskemaskinen nede i kjelleren ligger hvite laken og blir rene. Jeg skulle ønske det var sommer og jeg kunne hengt dem på snoren ute og vi kunne sovet i rene lakener tørket under solen og med vinduet åpent. Men du er ikke hjemme, vi har ikke sett hverandre på over et døgn, posten (som for det meste er regninger) ligger på kjøkkenbordet, vi har ikke ryddet der siden vi spiste frokost i går. Klærne mine roter også til, jeg slang dem visst av meg med en gang jeg kom hjem fra festen i går kveld (det var Emilies bursdag og veldig mange glass med vin). Jeg går og lukter på dem, de lukter festen og jeg slenger dem i skittentøyskurven på badet. Den er litt stor, skittentøyskurven, litt for stor for badet vårt. Jeg skal kjøpe en ny en. Jeg stiller meg foran speilet og begynner å nappe øyenbrynene mine, det gjør vondt og øynene blir blanke, men jeg liker det likevel. Så tenner jeg meg en ny sigarett og sjekker om det har blitt postet noe nytt på bloggene jeg følger med på, jeg har laptopen i fanget og det er her musikken kommer fra. Jeg plugger aldri i høytalerne fordi jeg alltid flytter på meg og laptopen, en gang bare ristet du på hodet og sa at hvis jeg var fornøyd med denne lyden, så værsågod.

idiolekt. (av idio- i tilknytning til dialekt), variant av et standardspråk hos ett enkelt menneske, til forskjell fra dialekt og sosiolekt.

I henhold til min studienatur, havnet jeg selvfølgelig langt ut på ville veier igjen. Dette nye ordet i mitt ordforråd fant jeg da jeg skulle lese om norsk språkhistorie. Det har seg nemlig sånn at jeg snakker: litt østlandsk, litt kristiansandsk, feil tonefall (det er kanskje en overdrivelse at jeg har lest og skrevet flere ord enn jeg har snakket og hørt i mitt liv, men det er jammen meg ikke langt i fra!), anti-engelsk (jeg sier ikke crew, jeg sier krevv), snakke-som-det-skrives (jeg sier ikke abbonement med fransk vri på slutten der, jeg sier rett og slett a-bo-ne-ment som det skrives) og -kj istedet for -sj. Min egen sort of-dialekt. Men nå trenger jeg ikke si det lenger. Det har et eget ord! Idiolekt! En ny oppdagelse! Fantastisk!

Mellom øktene

Jeg burde egentlig lese til norskeksamen nå, jeg er ferdig med norrønt og barokkdiktere, jeg kan virkelig ikke fordra dem, Peter Dass, Thomas Kingo og Dorothe Engelbretsdotter, aaarh, jeg hater den ekstreme gudstilbedelsen (eller GUdstilbedelse som de ville skrevet det), jeg er ferdig med nasjonalromantikken også, jeg liker den perioden da, jeg liker faktisk Wergeland så godt at jeg kjøpte hans samlede verker på bibliotekets bruktsalg under Kulturnatta for noen uker siden, og realismen, og særemnet, jeg er halvveis ferdig, lengre har jeg ikke kommet, jeg har blitt distrahert av Xiaolu Guos A Concise Chinese-English Dictionary For Lovers, den er så fin, jeg skulle ønske jeg kunne skrive sånn! Jeg har bare lyst til å lese videre, men jeg må spare den, selv om jeg sannsynligvis kommer til å lese den om og om igjen, bra jeg kjøpte den, noen bøker er bare sånn at man må ha dem i hylla, man leser dem hele tiden uansett. Kunstverkbøker kan man kanskje kalle dem, bøker hvor hvert kapittel og hvert avsnitt er nydelig, ja, selv enkeltsetninger.

I want to see you only at the centre of retina and everything else blurred.


--

Skriveøvelser #5

Ikke alles tid

Jeg åpner vinduet og jeg lukter at det er vår, jeg husker at det var like stille hver morgen som nå, hvordan jeg gikk frem og tilbake i leiligheten, jeg var så distré, eller jeg ble distrahert av noe eller noen, av og til gikk jeg ut døren uten å ha pusset tennene sånn at jeg måtte gå opp trappen igjen for å gjøre det, eller jeg glemte det helt fullstendig. Andre ganger glemte jeg å legge brødet i plastikkposen igjen etter at jeg var ferdig med frokosten, ikke at det gjorde så mye, brødene ble sjeldent spist opp før de ble tørre likevel. Jeg husker alt sånt nå, jeg gjør alt i samme rekkefølge hver dag. Jeg åpner vinduet og finner meg noe å spise, stillheten nå er uutholdelig og jeg har sluttet å gå i kjoler, det er bare stress når de blafrer i vinden. Jeg har lyst til at det skal være like lett å sette seg ned på en benk og skrive igjen, men det blir det ikke. Jeg tenkte at jeg skulle klare det etterhvert, gi meg noen uker, men det gikk ikke. Stopp, nå er dine tanker i en glassboble, jeg kan se dem, men hele boblen er forseglet. Det føles litt ut som sånne grå dager, ikke sånn at tankene er grå, men når himmelen er grå og ser lav ut, som et tak over nabolaget ditt eller hvor enn du måtte være, og det føles ut som om akkurat der du er akkurat da er det eneste stedet i verden som eksisterer.

Bilde av bussen ved Farvannet i Songdalen/Kristiansand

bussen igejn

Jeg er ikke spesielt kunstnerisk, så jeg bare sier det som det er: et bilde av bussen kjørende på Tveit, Kristiansand

ja

Bilder

Jeg skulle ønske jeg hadde en malerkost og at jeg kunne male fine ting, hvorsomhelst, der hvor det trengs. I billedlig forstand, for jeg hater egentlig å male. Jeg har ikke malt siden tvang på ungdomsskolen. Jeg hater hvordan akvarellfargene bare blir mikset sammen og hvordan hele papiret blir vått, som om jeg likegodt slapp arket ned i vann og lot den bli, snart oppløst til små papirartikler, eller hvis jeg klemmer den sammen: til pappmasjé, og den eneste fargen som blir igjen er brun, jeg hater at jeg ikke klarer å male rette streker og vinkler med en malerkost (da jeg gikk på Steinerskolen kunne jeg ikke det uansett, der er jo 90° bannlyst), jeg hater alt sølet og jeg hater å mikse gult, rødt og blått i det uendelige og aldri få en farge jeg blir fornøyd med, jeg hater alt rotet man må rydde opp etter seg etterpå, ja, jeg hater å male, kanskje er det fordi jeg føler meg som en neandertaler med penslene i hånda, ingenting blir som jeg vil uansett hvor mye jeg prøver. Jeg kunne selvfølgelig valgt å male abstrakt, men jeg takler det ikke, jeg vil mye heller bruke nyspissede blyanter og tegne ørsmå detaljer. Striper på gensere for eksempel. Og skolisser. Eller sko uten lisser, men med sløyfe på (sånne som pingviner bruker: tversover). Og hårstrå på ville veier. Jeg kan godt bruke penner også, det gjør ikke noe, tegner jeg noe feil er det bare å tegne tegningen om igjen - uten feilen. Eller dekke over på en eller annen måte, selv om det blir litt annerledes, ikke akkurat det jeg hadde tenkt, men ok, eller av og til tilogmed bedre, det er bare å prøve seg fram. Det gjør ikke noe om den ene armen er litt tykkere enn den andre, eller at den beveger seg umulig (eller ikke helt umulig, men i virkeligheten ville den altså vært brukket eller ute av ledd), jeg tegner jo stort sett for meg selv, det er ingenting å skryte av overhodet, men jeg liker det når jeg først går inn for det.