Bøkene jeg leste i april; biologi, hester og togreiser

I april har jeg visst bare lest én eneste skjønnlitterær bok. Og om den er helt skjønnlitterær kan jo diskuteres, det er Hamsuns reiseskildringer fra Kaukasus. En herlig bok! 

Jeg har egentlig lest mer, jeg har en haug med halvleste bøker på pulten. Ingen bøker som ikke er ferdig lest får havne på listene mine, skjønner dere. Og så har jeg lest en del til biologieksamen, som var i går; jeg fikk en sekser og er kjempeglad ennå! Eksamenslesningen har også preget det andre jeg har lest denne måneden. Bortsett fra I æventyrland kan alt på lista (sakprosa) relateres til biologi.

Jo, også var jeg på hytta i påska og leste gamle Pennyklubb-bøker om unge jockeyspirer og fullblodshester i Sørstatene. Litt gøy da!

Nå er fysikkeksamen neste. 

Ha en fin mai måned!

---

SAKPROSA
1. DET TAPTE PARADIS av Dag O. Hessen
2. EN YTTERST INTERESSANT BOK OM DYRENES VERDEN av John Lloyd og John Mitchinson
3. THE GREATEST SHOW ON EARTH: THE EVIDENCE FOR EVOLUTION av Richard Dawkins
4. VERDEN UTEN OSS av Alan Weisman

PROSA
5. I ÆVENTYRLAND av Knut Hamsun

---

DEN BESTE BOKA
I æventyrland og The Greatest Show on Earth. (Elsker tittelen.) Dyreboka var også morsom å lese. 

DEN KJIPESTE BOKA
Ingen av bøkene var kjipe. Det er sånn det skal være! 

Verdens bokdag

Det er visst Verdens bokdag i dag. Neste uke har jeg vårens første eksamen, så jeg leser nok mest til det, men også litt i Brave New World av Aldous Huxley. Innimellom. 

Her er et bilde av meg og en bok, jeg tror det er Cervantes' Don Quijote. Også det eksamenslesing, en vårdag i Bergen for 2 år siden. Føles mer ut som femti år siden, men kan fortsatt huske at jeg hadde blåbær med i sekken og byttet på å lese Cervantes og Jonathan Franzen på lesebrettet, en forfatter jeg faktisk tenkte på tidligere i dag. Skal jeg si dere akkurat hva jeg tenkte? Jeg tenkte: "Det hadde jammen meg vært fint å lese noe som var litt som Jonathan Franzen igjen, men hva da? Egentlig har jeg lyst til å lese Freedom eller The Corrections på nytt, men det kan jeg vel ikke, kan jeg? Kan man lese bøker på nytt igjen? Er ikke jeg over det? Er det ikke noe nytt jeg heller bør lese?" Det er bare én av mine boklige kvaler. 

Edit: Etter å ha skrevet dette er jeg ikke lenger så sikker på om det var Franzen jeg leste på leserbrettet, jeg tror heller det var The Marriage Plot av Jeffrey Eugenides. Jeg har forsåvidt lyst til å lese også den om igjen. .

I Æventyrland

Leste en fornøyelig bok i påska, nemlig I Æventyrland av Hamsun, hans reiseskildringer fra Kaukasus og Persia. Han skriver bl.a. om hvor gode druene er, om hester og kameler, lurendreiere og svindlere; om hva som skjer på toget, om teppehandlere, fjell og russisk litteratur, i en absolutt herlig blanding! Her er noen utdrag:


Hamsun om hestekjørere:
De smaa finske Hester som likner vore Fjordinger iler som Vinden gjennom Gaterne og omkring Gatehjørnerne har jeg mere end en Gang svævet paa ett Hjul. Finnen forer godt, men kjører hardt; naar jeg undertiden bad for Hesten blev jeg smilende kaldt en Hästgråtare. Jeg har en Gang i mit Liv mældt en Mand til Politiet og denne Mand var en finsk Hyrekusk...

Hamsun om å reise:
En Gang jeg vaaknet sat min Reisefelle og læste i en Bok ved Lampen. Jeg var for søvnig og elendig av Feber til at skaffe mig Rede paa hva denne Ekstravagance skulde tjene til. Var det desuten i Smug medbragt Bøker mens jeg hele Tiden vansmægtet med et gammelt Numer av "Nya Prässen"? En skulde aldrig ha Følge paa Reise, ens Følge tænker bare paa sig selv og putter i sig de bedste Mundfulde!

Hamsun om russisk litteratur:
Den russiske Diktning i det hele tat er saa stor og saa vanskelig at naa. Litt bred, -- det kommer av det russiske Lands og det russiske Livs Vidde. Det er Grænseløsheter ut til Siderne. Jeg rangerer litt tilside Ivan Turgenjev. Han blev Europæer, Franskmand minst like saa meget som Russer. Hans Mennesker regjeres ikke av den Umiddelbarhet, det Anlæg til Avsporing, til "Urimeligheter" som Ruslands Folk er alene om. Kunde man i noget andet Land se en Drukkenbolt som skal arresteres slippe fri ved at slaa Armene om Politikonstablen midt på Gaten og kysse ham og be for sig? 

Hamsun om hester:
Jeg fortalte vor Kusk med klare Tegn at Hestene var vore Medskapninger, at de efter de nyeste Undersøkelser endog hadde Sjæl og altsaa næsten var Mennesker; men den djævelske Perser lo mig ut for mine vesterlandske Teorier og vedblev at jage avsted og bringe os til den Sorte Stad snart paa et Hjul, snart paa et andet. Saa stanset vi Manden, betalte ham og blev staaende at bie paa Dampsporvognen. 

Få ting gjør et menneske så hårdhjertet som å dele seng med feil person.
- Fra De håpefulle av Nicolai Houm

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

EN YTTERST INTERESSANT BOK OM DYRENES VERDEN av John Lloyd og John Mitchinson

Det er april, det er eksamenstid; jeg skal ha eksamen i biologi og leser og leser, tenker jeg skal gjøre det jeg pleier å gjøre når jeg leser til eksamen: Ikke bare lese pensum, men også annen litteratur som har med faget å gjøre, noe som ikke er så tungt, men fortsatt holder seg til emnet. (Dette trikset funker som bare det for meg.) Dermed fant jeg denne, tilfeldigvis, i biologihylla på biblioteket: En ytterst interessant bok om dyrenes verden. En bok som tar for seg over hundre forskjellige dyrearter. Hver art får sine to sider med fakta og illustrasjoner, og jeg lover dere, det er ytterst interessant. Jeg lærte masse nytt! Her skal dere få høre: Albatrossen kan tilbringe ti år på vingene, ja, i lufta, uten å nærme seg landjorden, på havet. Så hva gjør den når den skal sove? Den sover på vingene, den sover med en hjernehalvdel om gangen.

Neste dyr: Blekkspruten. Blekkspruten er så myk, har så godt som ingen harde kroppsdeler, at den kan krype gjennom et hull like stort som øyeeplene dens. Om loppen: Loppen akselerer femten ganger mer enn en romferge når den hopper. Om løver: Løver sliter med kolesterolet, kan ikke male, bare brøle; løper skikkelig dårlig og har skikkelig kort levealder, bare ti prosent av løveungene vokser opp til å bli eldre enn to år. De er det eneste kattedyret som lever i flokk, men er tydeligvis ikke særlig gode på det. Flokkens hannløve dreper gjerne løveungene. (Dette visste jeg da, så det på naturprogram på TV da jeg var liten. Og i Løvenes konge!) Jo større løvemanke en hannløve har, jo mindre attraktiv er han. Bjørnedyr: De kan "dø", stanse alle livsprosesser, ligge slik i over hundre år før de våkner til live igjen. Tilstanden kalles kryptobiose og når bjørnedyrene er i denne tilstanden, kan de overleve temperaturer fra -272 grader C (det er én grad over det absolutte nullpunkt) til 151 grader C; ligge i flytende helium; utsettes for stråledoser over tusen ganger høyere enn det som ville drept et menneske; og utsettes for trykk seks ganger høyere enn trykket på havets bunn. UTEN Å DØ. Sykt. 

Et annet rart dyr er sangsikaden. Den kommer bare fram for å pare seg hvert trettende eller syttende år. Og når de gjør det, gjør de det alle sammen samtidig og alle ungene spretter opp samtidig og alle frosker gleder seg, men det gjør ikke noe, for da er det så mange, så trillionvis mange, at de er sikret artens overlevelse, og det er også derfor de gjør det på den måten. 

Og en masse andre spennende dyr. Minus panda, pandaen var faktisk ikke med! Men det gjør ikke noe, den vet jeg så mye om fra før. Heller ikke tiger var med (jeg lette etter den rett etter å ha lest om løven, skulle bare se hvor mye "bedre" tigeren var en løven). 

En festlig bok altså, både for store og små. Jeg ble rett og slett glad av å lese den. Tenk at alle disse rare dyrene finnes! Det er fint å tenke på. 

Her kommer det noen bilde av dyrene i boka, som forøvrig hadde et forord av Stephen Fry: 

Tapirmamma og tapirbaby. 

Binturong. 

Munkelus. De har jeg skrevet en tekst om her. 

Sjiraffer.
De har svart tunge fordi det skal beskytte mot sola, siden de stikker den ut av munnen så mye, for å plukke mat.

Kengurubabyer spretter ut etter én måned. Istedenfor å ligge i en livmor  i mange måneder, som f.eks. hos oss og kuer, ligger de i pungen. Og når den ungen er blitt stor nok, gir moren plass til en ny en og produserer to typer melk: Skummet melk til den eldste ungen og helmelk til den yngste. 

Pangolin som har krøpet sammen til en ball. IKKE ta på den, i selvforsvar spretter den opp fra ballen og man kan kutte fingrene mellom skjellene!

Sjøpølse. I følge boka syntes tilogmed Darwin at den var stygg og ekkel. 

Bildekilder:

thenaturalworld1.blogspot.com

sommerfan1995.blogg.no

www.giraffes.org

commons.wikimedia.org

palf-enforcement.org

www.expono.com

Forfatterne skriver og polene fortsetter å smelte: Om hvorfor litteraturen ikke forandrer verden

En gang i høst, da jeg nylig hadde tatt fatt på veien mot å bli biolog, var jeg en tur oppe på Grønt senter (i Kristiansand) for å høre forfatter Brit Bildøen snakke om klima og litteratur. Våren før hadde jeg gjort meg ferdig med et studium i litteraturvitenskap, fått grad og greier, flyttet fra byen jeg studerte i, og endelig bestemt meg for å gjøre det jeg så lenge hadde tenkt å gjøre, helt fra barnsben av, nemlig å bli biolog. Nå skulle jeg altså på et slags foredrag som handlet om begge deler, de to tingene som jeg er så glad i, natur og litteratur, to ting som ligger i nærheten av hjertet mitt og som jeg i grunnen finner igjen i alle de andre tingene jeg er opptatt av, f.eks. ski, som innebærer at jeg lengter etter snø, som også innebærer at jeg tenker mye på hvorfor det ikke er snø og prøver å huske tilbake til barndommen, på hvor mye vi lekte med snø da, eller om vi ikke gjorde det, tenker på votter og kalde isklumper som satt seg fast akkurat der i åpningen, mellom votten og mellom jakkeermet, eller kjeledressermet, kanskje, og som så smeltet, kom ned i en glipe, et mellomrom, ned der på huden; kaldt, over årene, en av livsårene, der hvor vi kan måle pulsen og som jeg lenge hadde problemer med å ta på fordi jeg følte meg så skjør der, og som jeg har lest så mye om i litteraturen, folk som kutter pulsårene fordi de ikke vil leve mer, folk har gjort det så mange ganger i fortellingene nå at det er en klisjé, men noen ganger funker det, ikke fordi selve bortgangen er så viktig, men fordi de vi leser om, de som er igjen, er farget av det som har skjedd, jeg kan med en gang komme på en novelle som handler om det, hvordan det er å miste noen slik, en novelle jeg har lest mange ganger. 

Men der sitter jeg, det er kveld, vi er ikke så mange, det kostet egentlig penger å komme inn, det visste jeg ikke og tømte lommeboka på bordet foran han som satt med vekselen, uhm, dette er alle pengene jeg har, sa jeg og visste at det var langt til nærmeste minibank, kom ikke til å rekke det før foredraget begynte; Det går så bra, så, sa han, vi arrangerer ikke dette for pengenes skyld! Vil du ha kaffe?, melk? sukker? Ja, takk, sa jeg, og kommer altså til å sitte der med en kaffe, bena i kryss, det kommer ikke så mange flere, er det bare vi, i underkant av tjue stykker, flere av dem har jeg sett før, under andre foredrag som jeg har vært på, som ikke handlet om litteratur og som ikke var i regi av Norsk forfattersentrum, men i regi av Naturvernforbundet eller lignende; det er nok ikke litteraturen de er her for, tenker jeg, selvsagt alltid med forbehold, jeg kan være forutinntatt. 

Og Brit Bildøen leser, hun leser fra boka si Adam Hiorths veg som handler om miljøverneren Jon Utskott som legger ut på sin årlige sykkelreise fra øst til vest, bare at denne gangen blir turen litt spesiell, noe annet enn de andre gangene; han har sagt ja til at en dokumentarfilmskaper får bli med. Og det er morsomt, for miljøverneren er sta og arrogant, eksentrisk, vet best, er eldst; dette er egentlig hans greie, denne sykkelturen, og Adam Hiorth er bare en liten jypling med kamera, hva vet han om å lage mat på stormkjøkken? Folk ler, trekker på smilebånd (det er mer min greie), og etterpå snakker Brit Bildøen om forfatternes klimaaksjon, som hun er med i, og hva er egentlig det, en haug med folk som skriver som synes det er dumt dette som skjer med klimaet?

For de spør, publikum spør, hva mener Brit Bildøen egentlig, og hva gjør forfatterne i denne aksjonen egentlig, hva er egentlig poenget? Hun svarte vagt, synes jeg, det var ikke noe spesifikt, nei, det var en slags bevisstgjøring da, av at det er klimaproblemer, men vet vi ikke det da? Er ikke det noe alle vet? Fra før av? Trenger vi en forfatternes klimaaksjon for å skjønne det? Og etter spørsmålene som kom fra salen (rommet med stoler) å dømme, var det ikke bare jeg som tenkte de tankene, var det ikke bare jeg som stilte meg de spørsmålene, bevisstgjøring, så verden skal reddes ved at litteraturglade mennesker skal få lese om hvor kjipt den globale oppvarmingen er, er det det forfatternes klimaaksjon er? That's it, liksom?

Så går det noen måneder, det blir vinter, jeg lengter etter snø, jeg lengter etter snø bare mer og mer, holder på å gå på veggene før den endelig kommer og jeg kaster meg ut i den nesten hver dag, ved enhver anledning, før den igjen smelter bort, noen uker etterpå og det blir vår og jeg går inn i verktøys- og utstyrsrommet i kjelleren for å finne fram sykkelen min, ser skiene på arbeidsbenken og kjenner et savn, gikk det over så fort, hvem vet når de skal ut igjen neste gang. Vinteren er over, nå er det vår, jeg hjelper min mamma med hagearbeid, raker løv under solen mens jeg hører på Kulturbanken på P2, hvor det bl.a. er en reportasje om noen kunstnere som har laget instrumenter av is, og også de snakker om miljøet, bevisstgjøring, ja, de spiller på instrumentene på skoler, isen, hva skjer med den mens de spiller, jo, den smelter, er et symbol på vår klodes is, smelter vekk fra oss, det blir bare varmere og varmere, og P2 spør barna som har sett konserten om dette med isen og de svarer at det er noe med miljøet, de er ganske små, barna, og kunstneren sier at dette er bidraget hans, det er kunst og musikk han driver med, ikke klima. Og igjen tenker jeg: Ok, bevisstgjøring; bevisstgjøring bevisstgjøring bevisstgjøring opp i mente. Samtidig er jeg klar over at publikum her var barn, de er små, er mye de ennå ikke vet, og at joda, ok, de har kanskje utbytte av dette, lærer kanskje noe, men å forholde seg til is i et konsertrom er ikke natur. Det er unaturlig. Naturen kommer inn i rommet som noe fremmed, det kan være spennende det, men det viktigste er jo å vite at naturen er noe ekte, noe som vi ikke har kontroll over, at det faktisk er den som former over oss, ikke motsatt. 

Men selvsagt, vi trenger kunst og litteratur. Det er ikke det. Jeg har bare problemer med tro at litteratur kan forandre verden. 

Ja, litteratur kan forandre enkeltmennesker, og enkeltmennesker kan gjøre noe; litteratur kan farge oss, lære oss, gjøre oss mer reflekterte, si oss noe om livet, virkelig ta ting på kornet og avsløre sannheter, lette på sløret, absolutt gi oss noe, men litteraturen alene holder ikke. Jeg kan lese om kjærlighet i all verdens bøker, men det er ikke derfra jeg får den. Jeg kan lese om all verdens ulike mennesker i bøkene inne på rommet mitt for meg selv, men jeg kan ikke forbli der, jeg må ut og treffe ekte mennesker. 

Og det samme gjelder for naturen. 

Denne uken lå det nyeste nummeret av Bokvennen i postkassen, og temaet for det var nettopp dette: Kan litteraturen forandre verden? Over halvparten av artiklene i nummeret var viet "Klima, økologi og vårt felles ansvar." I lederen blir Forfatternes klimaaksjon nevnt. Jeg kjenner at dette orker jeg ikke å lese, blir litt irritert, alt dette rabalderet omkring Forfatternes klimaaksjon, er ikke dette bare en masse styr for ingenting, et tomt skall, jeg tror ikke noe på dette. Jeg tror ikke litteratur kan redde miljøet på noen som helst måte, hele opplegget får meg til å tenke på politikeres tomprat, de sier så mye, men gjør ingenting. Forfatterne også, de skriver så mye, men hva har de egentlig gjort? De har bare skrevet noe. Ord på papir, på en skjerm. Noen dager senere er det lørdag og jeg får Bokmagasinet i postkassen, også der handler det om litteratur og natur, i kommentaren skriver Silje Bekeng om temaet i Bokvennen, hun nevner spesielt en artikkel skrevet av Trond Arnesen. Jeg har ikke lest den, men jeg leser den da. Trond Arnesen er dr. scient, førsteamansuensis og lærerutdannet i botanikk og miljøfag. Han skriver om at vi vet hva som skjer med naturen, vi vet det, intellektuelt. Vi er fullstendig klar over at vi trenger blomster og dyr, at vi dør uten plantene, vi er jo ikke dumme. Så stiller han spørsmålet: Er dette nok? Er det nok at vi vet? Ligger ikke engasjement i følelsene? Jo, det er jeg enig i, men jeg tror ikke nære følelser til naturen kommer gjennom litteratur, som han mener, skriver videre om. Jeg kan føle mange ting når jeg leser, men jeg kan ikke lese meg opp til den følelsen det er å stå på toppen av et fjell og se ut over vidda, kanskje blåser det litt i håret. Trond Arnesen skriver at litteratur er viktig for at vi skal få følelser for hvor viktig naturen, miljøet, er for oss, hvor dyrebar den er, alle artene, alt som vokser og gror; at det vil skje så lenge noen klarer å skrive godt om den. At det er derfor initiativ som Forfatternes klimaaksjon er viktige. Arnesen nevner også nettstedet Harvest som et eksempel på et godt initiativ, et nettsted hvor (hovedsaklig mannlige) skribenter skriver om friluftsliv og natur. Fra omtrent første stund, da nettsiden ble lansert for circa ett år siden, syntes jeg den var klein. En gjeng med byfolk skriver om naturopplevelser, hvor tøffe, men samtidig myke de er; at de egentlig helst vil gå over vidda på ski, men må passe på unger og gå rundt et vann med barnevogn istedet. Jeg får flashback til da Ari Behn fikk sitt første barn og sa at han helst ville ut i skogen og skyte en bjørn. Jeg må bare le, det er som om naturinteressen er noe de kler på seg, noe de trer over seg, noe de liksom har funnet fram til, noe unaturlig som de nå holder på å lære seg, som om de egentlig ikke er sånn, bevares, egentlig er de kulturelle mennesker, det er egentlig det de er, det holder ikke å bare gå ut i naturen, de må skrive og mene noe om den også, bare for å vise at de har sine gamle kulturelle jeg i behold. Som om naturen ikke er verdt noe i seg selv. 

Det får meg til å tenke på Friedrich Schillers litterære(!) teori om naiv vs. sentimental diktning. Om hvordan grekerne diktet naivt, de skrev ikke om naturen fordi de var en del av naturen, mens alle dikterne siden skrev sentimentalt, de skrev om naturen fordi de hadde fjernet seg fra den, sivilisasjonen og kulturen hadde skapt en avstand.

Det er lenge siden Schiller levde og det er lenge siden han skrev dette, lenge før global oppvarming og bil ble allemannseie, men jeg nevner det likevel, alt dette som skrives om naturen, jo mer vi skriver og leser om den, jo mer fjerner vi oss fra den. Vi kan lese om hvor mektig den er, men man skjønner det ikke det før man står på fjellet og det blåser snø overalt, er helt hvitt og man ser ikke en meter foran seg; at det begynner å gjøre vondt i fingrene fordi det er vanskelig å komme seg fram, vanskelig å bevege seg, så vanskelig at man nesten stopper opp, skia klistrer seg til den nye snøen, og man blir kald og man faktisk lurer på om det er nå man skal grave seg ned, for det det man har lært man skal når man har gått seg vill i vinterfjellet. Vi kan lese nyheter om tsunamier andre steder på kloden, steder de fleste av oss ikke har vært, og tenke: Tenk at vann kan være så mektig!, men ikke virkelig forstå det før vi bader i bølgene og det kommer en bølge som er litt større enn de andre, som man kaster seg uti, fordi det er gøy, men som man kaster seg uti feil og bli skubbet inn på stranda av, så hardt at det begynner å blø fra knærne, og det var bare den lille bølga der, nærmest ingenting, og skrubbsår på knærne, det tåler alle, men likevel er det en smakebit på hva naturen kan gjøre med oss ved en annen anledning. 

I Bokvennen skrives det også om at mye av det som er skrevet om miljø, natur og klimaproblemer er moralistisk og skremmende, dommedagsprofetier, at det motvirker saken, at vi ikke burde skremmes til å handle, men handle fordi vi har følelser for naturen, fordi vi er knyttet til den. Jeg ser ikke hvordan det første utelukker det andre; når det som skrives er skremmende og moralistisk, er det ikke for å skape dårlig stemning, det er fordi noen faktisk tror at verden kommer til å gå under hvis folk fortsetter på den samme måten. Det kan minne litt om kristne misjonærer. Hvis man går rundt og virkelig tror at folk som ikke tror på Gud og Jesus kommer til å havne i helvetet, er det da så rart at de går ut i verden og prøver å få folk til å tro, forsøke å redde de andre, selv om det er dødsirriterende? Noen tenker så mye på arters undergang og problemene som klimaendringene kommer til å medføre, at de bare ikke klarer å holde kjeft, de må si noe, så får det bare virke skremmende og moralistisk, de prøver bare å si: En dag kommer vi til å miste alt dette hvis vi ikke gjør noe.

Men i motsetning til tro, er ikke global oppvarming noe vi ikke vet. Det er et faktum. Vi vet dette nå, vi trenger ikke å bli fortalt det mer nå, vi er bevisstgjorte for lenge siden. Folk skriver og polene fortsetter å smelte. Å tro at litteraturen kan forandre verden er rett og slett naivt. Spar snakket, spar papir, plant et tre, gjør noe.

Kloning og science-fiction, snart er det påske, alternative boktips

Snart er det påske og jeg skal på hyttetur og foreta ekskursjon i skauen, løpe mange mil og sykle mange mil, spise påskeegg og lese bøker og litteraturtidsskrifter (hvis jeg ikke leser dem opp før jeg drar, det ser nesten sånn ut, nyeste Vinduet har mye bra og interessant!), og ikke minst, fordi det snart også er den tiden, lese til eksamener. Først og fremst, i første omgang, biologieksamen. Jeg er allerede i gang, leser om måter å samle inn informasjon om DNA på, kloning etc., og det var da jeg begynte å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go. Også fordi jeg omtrent samtidig leste nyheten om at han skal utgi sin første på bok på ti år - i mars neste år. Hvis den kommer til å bli like bra som Never let me go, er det bare å glede seg!

Ja, for den handler om kloning av mennesker og jeg synes det er et skikkelig interessant (skrekk)scenario. Det ligner på min interesse for katastrofefilmer som liten, ble aldri lei av det. (Er egentlig ikke lei av det nå heller, temaet apokalypse er fortsatt fascinerende.) Jeg har sett mange filmer om kloning, men hvor går man i litteraturen for å lese om kloning? Til science fiction, men det jeg vet om science-fiction er tilnærmet ikke noe. Og jeg gidder ikke å lese skjønnlitteratur som ikke er bra litterært, bare fordi det handler om noe som er gøy. Tips mottas altså med takk, om noen vil gi. 

Nylig leste jeg en annen bok som handlet, om ikke akkurat om kloning, så om kopiering av mennesker, om en drøm om evig liv. Morels oppfinnelse av Adolfo Bioy Casares. En fullkommen roman, i følge Jorge Luis Borges, en forfatter jeg forøvrig ikke har lest (men som jeg selvfølgelig har tenkt til å lese). Perfekt, følge Octavio Paz (som jeg har lest). Morels oppfinnelse er forresten en liten roman, rekker knapt å skrelle en appelsin før den er over. Veldig mystisk også. (Noe som Never let me go også er.) Jeg vet ikke hva som foregår, ting er rart, og jeg får ikke vite alt heller. Vemodig er den óg, så det holder. 

Mystikk, men man slipper alt det der med å nøste opp kriminalsaker. 

Apropos kriminalsaker og science fiction og skrekkscenarioer, i dag ble planene om datalagringsdirektivet er skrotet. Hurra! Dét er verdt å feire med en is!