torsdag 2. juli 2015

Når jeg kommer hjem

Etter ti dager på Balkan og i Hellas:

Har jeg fortsatt hjertesorg.

Har grusveien hjem blitt asfaltert - endelig. (Og jeg kjenner at jeg er byjente i hjerte for alltid.)

Har samboeren min fortsatt ikke vaska, og gulvet er fortsatt fullt av potespor.

Har jeg fått velkomstbrev fra Norsk Botanisk Forening.

Har jeg skrevet et manifest til meg selv.

Har jeg forsatt ikke lest ferdig verken The Secret History eller Atlas Shrugged.

Har jeg blitt brun.

Har jeg kjøkkenbenken full av taxfreevarer.

Står gresset jeg plukket med meg hjem før jeg dro fortsatt rak og frisk i ølflaska i soveromsvinduet mitt.

Befinner tannbørsten, snusen og sokkene til han som ikke lenger vil ha meg i leiligheten min ennå. (Som om noen liksom skulle ha ryddet det bort. Det er bare det at jeg nesten ikke har vært hjemme siden det tok slutt.)

Er eplene jeg kjøpte i begynnelsen av mai ennå ikke råtnet i kjøleskapet.

Må jeg konstatere at dette er mitt dårligste semester siden jeg begynte å studere for fem år siden.

Men:
Jeg har ikke blitt arbeidsløs.
Jeg har ikke sluttet å skrive.
Jeg er ikke blitt blakk.
Jeg bor ikke i et land som skylder EU et halvt oljefond.

2 kommentarer:

Mari sa...

Jeg får sympati-vondt i hjertet mitt av å lese, Kathleen. Måtte resten av sommeren din bli god og by på glade minner og mindre hjertesorg.

Heidi sa...

<3