Om realfag og litteratur

Men er det å bli biolog en B-plan, sier K, og jeg sier nei, nei, er så lei av det spørsmålet. Eller: Skulle ikke du skrive? Jo, og det gjør jeg jo. Jeg gjør det hele tiden, har gjort det siden jeg var seks. Det ene utelukker ikke det andre, sier jeg. For omtrent på den samme tiden tenkte jeg også: Jeg skal bli marinebiolog! I dag er jeg tjuefire og vet at marinebiologer flest ikke svømmer rundt med delfiner sånn som i Flipper-tv-serien, men jeg har fortsatt lyst til å bli biolog. Jeg har alltid tenkt på det, men tenkt: shit, da må jeg ta realfagskompetanse og jeg skjønner jo ikke matematikk! Jeg elsket matematikk på barneskolen, og på ungdomsskolen også, helt til tiende klasse, da falt jeg av. Da skjønte jeg ikke noe lenger. Ligninger, algebra, og alle de tingene jeg ikke en gang kan navnet på, så lite skjønte jeg. Plutselig var klarsynet over, ikke vet jeg hva som skjedde. Det eneste jeg skjønte var prosentregning og geometri, så jeg klarte meg jo. Men alt det andre. Så jeg droppa det. Det ble ingen realfagskompetanse og jeg tenke ja, ok, jeg kommer aldri til å bli biolog nå, men jeg skal jo bli forfatter. Én av to må vel være greit.

Så studerte jeg litteraturvitenskap og tenkte jeg vil ikke ta noen master, det ble for mye livet og døden. Men det hører med at veilederen min sa: Du skal vel skrive master? Nja, sa jeg og dro på det, fordi jeg nesten hadde bestemt meg for å ikke gjøre det, men likte å høre at jeg burde det, for det måtte jo bety at jeg gjorde noe riktig. Jeg synes du skal, sa han. Men jeg hadde en student her en gang som skrev bacheloroppgave om samme bok som deg, og hun ville heller ikke gå videre. Hun ble biolog og begynte å studere trær i stedet. Det måtte jeg smile av.

En av dagene skal poeten Gunnar Wærness, som jeg liker, snakke om poesi et sted i byen, men jeg kan ikke gå, for jeg skal på skolen sammen med alle søtten- og attenåringene og lære matematikk, snart er det eksamen og jeg skjønner alt. Hele høsten har jeg lært meg matematikk på nytt igjen, det går bra, jeg forstår det og jeg har fått klarsyn igjen, jeg synes tilogmed, bokstavelig talt, at det er gøy. Å klare å løse en vanskelig oppgave, et regnestykke, gir meg like stor glede som å skrive noe jeg er fornøyd med. En dag sitter jeg og løser alle derivasjonsoppgavene i boka, jeg vet alt om derivasjon nå. Men poenget mitt er: jeg liker og jeg vil begge deler.

Jeg leste nylig at Jan Kjærstad etterlyste mindre Freud, mer Darwin i den norske litteraturen. Ja, sier jeg, enig. En kveld kommer jeg hjem fra jobb og finner den nye boka til Kjersti Annesdatter Skomsvold i postkassa, diktene i Litt trist matematikk, jeg lager en kopp grønn te og begynner å lese før den er klar. Jeg digger den, som de andre bøkene hennes, etterpå må jeg si det til alle, se her, les denne, jeg skal ha den med i veska forever. Jeg understreker med penn og forteller til S at ja, det er faktisk likninger i den og cosinus og sinus og 101-tallkoder, for Kjersti Annesdatter Skomsvold, hun skulle faktisk bli dataingeniør, hun, men så hoppet hun av studiene for å bli forfatter. Og Kristian Bergquist, som er en venn av Kjersti Annesdatter Skomsvold, og som også skriver dikt, skikkelig fine dikt, er astrofysiker. Er det sant?, sier S. Ja, helt sant!, sier jeg, og tenker at dette må jeg huske på neste gang noen sier men hvorfor skal du drive med realfag, skal ikke du skrive da? og jeg blir småsur og sier ja, men Goethe, som kanskje er et veldig dårlig eksempel, selv om han var både vitenskapsmann og forfatter, fordi man kan jo ikke drive og henvise til Goethe, han kommer jo fra en tid uten internett! Strindberg også, som syslet med alkymi ved siden av all angsten og alle drømmene, selv om vi nå vet at det er en tullevitenskap, man kan ikke gjøre stein om til gull.

Jeg synes du skal begynne på forfatterstudier, sier en venn av meg. Det er kanskje fordi hun gjør noe lignende innenfor den kunstarten hun selv driver med og får mye ut av det. Jeg sier nei hver gang, aldri. Jeg vil ikke det. Jeg ser på dem som hermetiske lukkede rom hvor folk som skriver snakker med folk som skriver uten å snakke med noen som ikke skriver, og så skriver alle bøker om folk som skriver som folk som ikke skriver ikke vil lese. En annen venn jeg snakket med, en meget belest ung mann som nettopp hadde skrevet sin masteroppgave i litteraturvitenskap spurte meg hva jeg skulle bli. Jeg skal bli forfatter, sa jeg. Å, da så, sa han, da synes jeg ikke du skal ta master (som svar på at jeg hadde spurt ham om råd), da kommer du bare til å skrive bøker om folk som skriver og det er pisskjedelig. Ja, ikke sant, sa jeg fordi han bekreftet noe jeg lenge hadde tenkt. Han selv skulle ikke bli forfatter, han ville bare lese.

Faktisk er det lenge siden jeg har lest en roman hvor skriving ikke er en del av tematikken. Tror jeg. Det er alltid noen som skriver. De siste dagene har jeg lest Helene Uris nyeste bok, Rydde ut, og den handler om en Helene Uri som prøver å finne ut ting om forfedrene sine, hun har nettopp funnet ut at hun er en åttendedels same, samtidig som hun skriver en roman om Ellinor som drar til Finnmark for å forske på det samiske språket. En historie som får meg til å tenke på Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg leste tidligere i år, om en avdanket journalist som drar til en bygd på vestlandet for å samle inn språkprøver av en utrydningstruet dialekt. Også den handler om skriving, selv om det å skrive i aviser er en annen sjanger enn å skrive romaner og dikt, men likevel, altså. Selv Lilith i Litt trist matematikk skriver. Og et sted lurer hun på

Kanskje Lilith ikke skal skrive mer, skrivingen trekker sjelen ut av henne,
hun kan bli kone og mor, jobbe halv stilling på en skole,
lære walisiske barn om beautiful Norway, landet med et par troll og
fundamentalisme, akkurat nok til at avisene har noe å skrive om.
Resten av tiden kan hun være sammen med sine egne barn, 
elske dem så høyt at de også blir fulle av livgivende dødsangst.

Jeg husker forresten Perlebryggeriet av Jenny Hval som jeg leste for mange år siden, om ei jente som drar til en by i England for å studere biologi. Der flytter hun inn i en gammel fabrikk gjort om til bolig og det var lydt inn til toalettet, man kunne høre når folk tisset, noe som jeg kanskje ikke hadde husket så godt, hadde det ikke vært for at en venn også leste Perlebryggeriet og sa dette til meg: Det eneste jeg klarer å tenke på er at de tisset hele tiden. Og kanskje var det også sånn at jeg kom til å tenke på denne boka fordi jeg passerte en bok av Jenny Hval på biblioteket, en annen en, og jeg lurte på om jeg skulle lese den, men endte på nei, for Perlebryggeriet er en sånn bok man leser og tenker mye på fordi man ikke skjønner om man likte den eller ikke likte den, og jeg tror jeg ikke likte den, men så sitter jeg jo her og skriver og det er lenge, lenge siden jeg leste den, men jeg husker fortsatt godt hva som skjedde i boka, klarer tilogmed å mane fram de samme bildene som jeg gjorde da jeg leste den, fabrikken de bodde i ser helt lik ut nå som da, også landskapet, stemningen, utseende på de som var med i boka, og klærne de bar (som jeg så for meg), den gjorde utvilsomt et inntrykk. Kanskje jeg likevel må låne den nye boka hennes.

En dag drar jeg på universitetet med armen min. Jeg har sagt til en bekjent som er bioingeniørstudent at hun kan få ta en blodprøve av meg, til tross for at jeg har blodfobi og det er en kjent sak at jeg ofte besvimer når jeg ser blod. Jeg tenker at jeg skal tøffe meg for vitenskapens skyld og fordi jeg uten tvil kommer til å måtte overkomme dette hvis jeg skal bli biolog. Jeg husker en biologitime på videregående hvor jeg måtte på do da vi hadde om hjertesystemet. Eller den gangen på matematikktentamen hvor jeg måtte hoppe over en oppgave som handlet om mengder blod i en drypp, det var noe sånt vi skulle regne ut, og jeg klarte det ikke, dvs. jeg kunne klart å løse selve matematikkoppgaven hadde det ikke vært en tekstoppgave som handlet om blod. Jeg kjente at det svimlet for meg og jeg måtte drikke hele vannflaska mi.

Jeg klarer det selvsagt ikke denne gangen heller. Jeg må legge meg nedpå etter stikket og få et glass vann. Etterpå drikker vi kaffe i universitetskantina og snakker litt om vær og vind og livet for vi har ikke sett hverandre på ti år, og jeg sier jeg har studert litteratur og hun spør tolkning og sånt da?, og jeg sier ja, mye av det, og hun sier at hun hatet analyser da vi hadde det på ungdomsskolen, for alt hun ville var svar med to streker under. Jeg skulle også ønske at alle spørsmål hadde to streker under svaret, alle spørsmål, som f.eks. hvordan leve livet? kjærligheten, finnes den? hva er meningen med det hele?, men det går jo ikke, med mindre man er religiøs, kanskje, og det er jeg ikke. Jeg har ikke trodd på noe mer siden jeg var tolv. Jeg har altså levd over halve livet uten trøst. Noen ganger skjønner jeg ikke at det går an. Andre ganger blir jeg bare rørt av at denne verden finnes, og at det jo er et system i det. Men ikke alltid. F.eks. vet vi jo ikke hvordan humla kan fly og hvordan høye trær klarer å sende opp vannet fra røttene og helt opp og ut i grenene, vi lærte to forskjellige teorier om det i biologien på videregående. Men hvilken teori er sann, sa noen. Det er det ingen som vet, sa biologilæreren.