fredag 15. november 2013

Løper i skogen og lengter etter snø

Hvordan går det med nettdatinga, spør eksen den samme dagen som han legger ut kjærestebilder av ham og den nye dama hans på facebook. Hæ, hvordan vet du at jeg driver med det, sier jeg. Du har sagt det, sier han. Å, sier jeg. Det må ha vært den gangen for et par uker siden hvor jeg bare skulle ta en øl, men ble drita og ikke en gang husker at jeg sa det. Og så forteller jeg at jeg ikke har vært på noen date, for det er så kjedelig å skrive med folk på de sidene på nett. Fortelle om seg selv og sånt samtidig som man liksom skal interessere seg for fremmedes liv og virke, jeg orker det bare ikke. Det går trått. Jeg så deg, sier eksen og jeg sier hæ, hvor da? Han sier han tuller. Jeg er ikke på sånne sider, sier han. Gnir det inn. Selvsagt. Han er for god til å drive med sånt. Han finner damer i virkeligheten. Han kan jo være sjarmerende. Jeg er ikke spesielt sjarmerende, med mindre jeg legger vekk den ekte meg og dropper å ta opp temaer som gjør meg sinna (og dem er det mange av) og generelt bare lyver på meg at jeg er mindre smart enn jeg er, litt mer sånn å, jasså, sier du det. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjør det, det skjer i underbevisstheten. Jeg legger bånd på meg. Men det trenger ikke å være en dårlig ting, for jeg er nok litt for ærlig ellers. Jeg forteller om ting som er bra og ting som er dårlig, om hva jeg mener om ting som kanskje ikke setter meg i et veldig godt lys, rett og slett fordi det jo er det som er sant. Man må spørre andre hvordan det går, sier en til meg. Jeg sier at det er et dumt spørsmål, for folk flest, når de spør, forventer ikke å få negative svar tilbake, og da blir hele greia bare en løgn. Jo, takk, jeg har det bra. Jeg har det sjeldent bare bra. Jeg har det fram og tilbake og opp og ned og det meste er ambivalens. Du vil ikke vite når jeg har det dårlig og hva jeg tenker på når jeg har det dårlig.

Men uansett. Jeg sier til eksen at det betyr jo egentlig ingenting, de nettdatinggreiene. Jeg vil jo ikke være sammen med noen. Det er bare et ledd i det eviggående prosjektet jeg gjør ting jeg aldri har gjort før. Jeg forteller også om den dating-appen som det står så mye om i media for tiden, og at den ikke funker, for man kan jo ikke sitte å chatte med folk på mobilen ute på byen, det er jo fryktelig usosialt når man er ute sammen med noen, og det er man jo alltid. Da blir det bare vanlig sjekking likevel, sier jeg. Som om det er noe jeg pleier å gjøre, og det er ikke sant. Har aldri gått ut på byen i ens ærend å sjekke opp noen. Det er kanskje noen som gjør det, ikke jeg. Jeg liker hovedsaklig å treffe folk og snakke med folk. Få med meg ting, arrangementer, konserter, debatter, opplesninger etc. Så forteller jeg at det var slippfest for en diktsamling på onsdag, men at jeg ikke gikk på den. Han sier at han var på en annen slippfest for samme diktsamling, bare ikke her, men i Oslo. Jeg blir litt overrasket. Har han vært på slippfest for en diktsamling, jøss. Men det sier jeg ikke noe om.

Vedder på at du får deg barn i løpet av neste år, sier jeg. S og jeg har vedda. Men egentlig er det ikke noe veddemål, for vi tror jo det samme. Hvem vedder vi med da? Livet, verden? Snart ser vi deg trillende på en barnevogn, sier jeg. Og så sier jeg et eller annet om at det er fint at livet går videre og at ting forandrer seg, ikke sant. Har aldri trodd på for alltid, selv om jeg en gang spurte ham skal vi være sammen for alltid og han sa ja. Det gjør det ikke mindre sant, man mente alt det man mente en gang, men så forandrer ting seg. Man skifter mening og mål. Folk gir opp så lett, var det en som sa da hun fikk greie på at det var slutt mellom oss. Jeg gir ikke opp noe som helst, sa jeg. Ting bare er annerledes, det forandrer seg. Hvis ting ikke lenger føles riktig, så må man gjøre noe med det, forandre det på en eller annen måte, bytte kurs. Hvorfor fortsette på feil kurs når den er feil? Hvis jeg er lei av en forfatter, så fortsetter jeg ikke å lese flere bøker av denne, men velger heller noe nytt, en annen forfatter. Kanskje etter å ha gitt vedkommende altfor mange sjanser. Prøvd igjen og igjen. Jeg har f.eks. lest altfor mye av Lars Saabye Christensen til å ikke like ham. Hver bok er jo lik den forrige. Men nå vet jeg ihvertfall at å lese en bok til av ham er uinteressant, kommer ikke til å skje.

Nå gjør jeg det igjen. Sammenligner alt med litteratur, det å lese. Men jeg liker sammenligninger. Vi snakker litt om at det å ha barn er som å ha en iPhone. Man vet ikke hva folk snakker om før man har en selv. Og at jeg alltid vet hvor den er, bryr meg ihvertfall veldig mye om den, vil ikke adskilles den. Jeg elsker iPhonen min, sier jeg, veldig (smertelig) klar over hvor mye plass den tar. Jeg sjekker alt som går an å sjekke hver eneste time. E-poster, Twitter, Facebook. Det er selvsagt fordi vi ikke har barn at vi kan si sånt. Vi vet jo ikke hvordan det egentlig er, men jeg har ikke tenkt til å finne det ut. Aldri, sier jeg til vennene mine en kveld vi drikker vin, en av dem har nettopp blitt tante for andre gang. Men man skal egentlig aldri si aldri, for man forandrer seg jo. Jeg har f.eks. begynt å lese sportssidene i avisen. Det har jeg aldri gjort før. Jeg tror kanskje det har en sammenheng med at jeg planlegger å gå på ski igjen. Jeg har ikke stått på ski siden jeg var ti år, men nå skal jeg det igjen og jeg gleder meg kjempemasse. Er ute og løper om morgenene, av og til er det frost på bakken, andre ganger ikke. Jeg venter på at det skal være frost hver dag og at det skal være snø overalt, lengter etter det det hver dag. Å, kan det ikke bare snø!

3 kommentarer:

Trine sa...

:) !! Dette likte jeg veldig godt.

Astri sa...

Dette ble jeg litt tårevåt av. Veldig bra.

IK sa...

Du skriver aldeles fantastisk.