Sist jeg satt på dette stedet var nøyaktig fire år siden, jeg drakk øl og spiste økologisk rød grønnsakssuppe med hjemmelaga brød og fetaost på en MDG-fest og krangla med den daværende kjæresten min om politikk, det var like før stortingsvalget, tidlig høst og fortsatt varmt, mange satt ute. Til tross for at maten var god, gratis og dyrevennlig, endte jeg opp med å stemme Rødt noen dager etterpå.
Denne kvelden drikker jeg også øl, fra før av drita på rom & cola med lime og isbiter; jeg sitter på en stubbe og prøver å si noe om at grunnen til at jeg i år skal stemme på høyresiden ikke har noe med lommeboka mi å gjøre, jeg stemmer ikke blått fordi jeg er gnien på pengeboka, nei, jeg elsker skatt, jeg betaler min skatt med glede, hånden på hjertet, gjerne mer skatt; nei, jeg har ideologiske grunner, mennesket har ansvar for seg selv, vet selv best hvordan livet skal leves osv, og går det ad undas, så går det ad undas, sorry, sånn er livet, livet skal være litt hardt og vanskelig, og kanskje er det noen som bare seiler gjennom, så bra for dem da, men alle kan ikke kreve at det skal være slik, eller satse på at staten skal redde en til slutt. Selvgjort er velgjort.
Tidligere på dagen har jeg laget russisk rødbetesuppe (borsj) fra scratch, også den økologisk, av kortreiste grønnsaker, dessverre uten vodka fordi jeg ikke hadde det, jeg har ikke lenger et barskap, det hadde jeg da jeg bodde sammen med min tidligere kjæreste, vi hadde gin, vodka, rom i syv forskjellige varianter, gammeldansk, fernet branca etc.. Jeg husker en gang for fem år siden at jeg inviterte ei venninne hjem til middag hos meg, jeg skulle følge en oppskrift på en pastarett med spinat, parmesanost og pinjekjerner, det endte med at hun måtte lage retten, jeg var helt molbo, visste ikke en gang hvordan man skar løk. (Hvordan jeg klarte å finne fram til pinjekjerner i butikken, er også noe jeg lurer på.) Senere lagde jeg retten igjen, for da visste jeg jo hvordan man skulle lage den; bl.a. lagde jeg den til han jeg hadde så lyst til å bli sammen med (jeg ble litt overrasket over at han putta chilli i, men bar over med det, så forelska som jeg var).
Senere lagde jeg retten mange, mange ganger og jeg behøvde til slutt ikke å se i oppskriftsboken, og flere andre retter likeså.
Nå spiser jeg ikke en gang pasta. Jeg kan ikke fordra pasta.
Igrunnen er jeg ikke spesielt glad i middagsretter, varme retter. Bortsett fra havregrøt, og suppe.
Jeg inviterte den samme vennen til middag ved en senere anledning. Da serverte jeg potet- og vårløksuppe, på en varm sommerdag, vi inntok middagen ute i det fri.
En gang vant jeg tilogmed et gavekort fra en matvarekjede etter at en av suppene mine vant en suppekonkurranse i et matmagasin.
Jeg som hadde heimkunnskap som hatfag på barneskolen. Dét og sløyd.
Men jeg kan fortsatt ikke snekre eller lage fine ting i tre; her en dag skulle V og jeg spikre en planke på en sikringsbu oppe på fjellet; jeg hadde litt lyst til å spikre, tenkte det kunne være morsomt før jeg kom på en annen gang jeg spikret og slo tommelen slik at den ble blå, fikk dermed angst og ble helt ubrukelig, du er jammen meg ikke særlig praktisk anlagt, sa V; jeg er kanskje ikke det, sa jeg, men måtte føye til at jeg kan alt om å male. Jasså, sa V og var skeptisk. Jeg sa at jeg har malt husveggen på mine foreldres hus annethvert år siden tenårene. Jeg fortalte at jeg til min mors skrekk har stått på stige og vasket med såpevann, for så å vente på at det skal være sol tre dager på rad slik at veggen har kunnet tørke og blitt klar til å males. Og som om ikke dét er nok, så liker jeg det tilogmed!
Jeg har også malt garasjen i eggeskallgult og sprayet et Ivar Aasen-sitat på veggen ved hjelp av stenciler, selv om dette ikke er mitt verk i idé og teknikk; det var min pappa som ba om Ivar Aasen-sitatet og det var min daværende kjæreste som fortalte meg hvordan jeg skulle lage stencilene, han som gikk på tegning, form og farge-linje på videregående. Det måtte bare ta slutt.
Det må være det eneste, sa V. Jeg kom ikke på å si at jeg også er god på å lage suppe. Jeg kom senere på at jeg aldri har bedt henne på middag hjem til meg etter at vi ble voksne og begynte å lage slikt selv. Jeg kan huske at hun var hjemme hos meg da vi var barn og at vi spiste grandis.
V fortalte meg også at hun kunne huske en gang hun var med familien min på hyttetur da vi var små, at vi en av dagene på den hytteturen hadde spist tortillachips med salsasaus til middag og at hun hadde fortalt om det hjemme etterpå: Vet dere hva, hos Kathleen spiste vi chips med dip til middag! Det kunne ikke jeg huske, men tenkte at det hørtes ut som en middag etter min smak, nettopp fordi det ikke kan regnes som middag.
Jeg leste en gang en bok om ei dame som var irritert på mannen sin som skulle spise middag hver dag, kunne hun ikke bare få spise knekkebrød? Denne kvinnen og jeg hadde ellers ikke noe til felles, hun bodde på Frogner og var veldig opptatt av penger og tennis, og det var en ganske dårlig bok, men akkurat angående det der, var vi like. Kunne vi ikke bare få spise knekkebrød og kunne ikke den masete mannen bare spise middag for seg selv hvis det var så viktig? Jeg forteller det til V mens vi koker opp ertestuing og potetmos fra pose, og hun kan ikke tro sine egne ører, hvem liker ikke en god og varm middag? Jeg, sier jeg. Det er en av de positive tingene med å ikke bo sammen med en kjæreste, sier jeg, man slipper å lage og spise middag hver dag. Nei!, sier V, det er jo hyggelig, hun er kanskje et varmere menneske enn meg, muligens et bedre kjæresteemne. Jeg er ubrukelig, jeg liker jo ikke noen av de tingene som er vanlig at man gjør når man er sammen med noen, jeg ville bare sitte i min egen krok med nesa bak en bok, ja, selv mens vi kranglet innenfor våre egne fire vegger hendte det at jeg holdt en bok foran trynet, en femte vegg. Det hendte jeg siterte Nietzsche og foretok analyser på setningsnivå.
Dessuten er jeg ikke spesielt god på å verken lyve eller si ja til ting jeg ikke har lyst til, bare for å være grei. Som f.eks. å si "ja, gjerne" til å se på Sons of Anarchy når vi dagen før så noe jeg ville se på. Jeg forstår ikke poenget med å gjøre noe man egentlig ikke har lyst til bare for at det skal være hyggelig å gjøre_noe_sammen. Det er bedre å gjøre det man vil, alene. Sant, sant, sier jeg. Nei, da blir man jo ensom til slutt, sier V. Du tar feil, sier jeg. En: Det er bedre å være ensom for seg selv enn ensom sammen med noen andre, ensomheten føles mye verre ut da. (Her tenker jeg på Tove Ditlevsen, gift og skilt fire ganger.) To: Trenger man selskap av noen som bare er der, i samme hjem som deg, kan man jo bare ha en hund. Hvis alt man vil ha er en å se film med når man kommer hjem trøtt fra jobb, så kan man jo bare dét.
--
Men ingenting av dette sier jeg der jeg sitter på stubben og drikker fra mitt glass Nøgne Ø. Det er bare noe jeg har opplevd og tenkt. Ikke mer politikk nå, sier Chr. Nei, uff, sier K som er kjæresten hans.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar