mandag 30. september 2013

Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.

Ingen kommentarer: