Fjellet

Av alle brød i verden er det kneip V kjøper når vi stopper på en joker i ingenmannsland, vi har kjørt litt feil, en liten omvei, plutselig var vi ikke lenger på riksvei nr.9, hvordan det gikk til skjønner ikke jeg, og det er jeg som burde ha skjønt det, det er jeg som sitter bak rattet. Vi spør bare google, sier jeg og jeg taster inn målet på app-en, hva skulle man gjort uten google maps sier jeg; en kvinnestemme geleider oss gjennom skogslandskapet tilbake til riksvei nr. 9 mens vi spiser smågodt, snakker om forskjellen mellom oransje og svarte krokodiller (hver gang det er et tema sier jeg at det er da ingen forskjell i smak på de to) og andre småting før V, som stod opp klokken fem for å gå på jobb, sovner, og jeg og kvinnestemmen på google maps blir overlatt til oss selv en liten stund før jeg skrur på radioen og hører siste nytt om Syria, opplever at en svart katt krysser veien, senere en flokk sauer, som tyder på at vi er høyt oppe på fjellet og snart framme; denne helgen skal vi tilbringe på en turisthytte oppe i Setesdal.

Senere, vel framme på hytta, sittende utenfor på en benk og til lyden av sauebjeller, får smaken av kneip med nøttepålegg meg til å tenke på barndommen; jeg har ikke spist kneip på år og dag, i min verden går ikke kneip under kategorien brød, brød skal være grovt og mørkt, gjerne med helkorn og nøtter, jeg har det nesten som et prinsipp; loff spiser man kun to ganger i året -- til rekene; men der sitter jeg og spiser kneip og det er lenge siden, jeg tenker som sagt på barndommen, på en tid hvor alt jeg spiste var brødskiver med sjokade på, til frokost, morgen og kvelds; jeg sier det til V; dette smaker som barndommen, og jeg kommer på en gang jeg var på besøk hos henne og de skulle ha lasagne med nøtter i til middag og jeg fikk brødskiver med sjokade (jeg tålte ikke nøtter) og foreldrene hennes som spurte om jeg virkelig var fornøyd med skiver med sjokade for var ikke det litt stusselig, kanskje jeg kunne få noe annet, men jeg var kjempefornøyd fordi jeg alltid var fornøyd med brød med sjokade; og V sier vi skulle hatt noe smør, det tok vi ikke med; kanskje i proviantboden, sier jeg, og senere finner vi fem kuvertpakker med brelett i proviantboden som ellers er fylt av hermetikk og poseretter; ikke helt smør, men det får duge for V; i samme slengen tar vi en pakke bixit, søt havrekjeks; også den noe som tilhører barndommen, men med motsatt fortegn: jeg kunne virkelig ikke fordra bixit da jeg var liten, jeg foretrakk safari-kjeks, kunne spise pakke på pakke, nå vil jeg heller ha bixit. 

(Hvis jeg ikke lager mine egne havrekjeks da, det gjør jeg nemlig med jevne mellomrom. Man tar 1 dl havregryn, en godt modnet banan, litt cottage cheese og rosiner, moser det i en bolle og fordeler på et brett som man steker i ovnen på ca. 200 grader C i femten minutter. Superenkelt.) 

Vi tar en en tur opp en fjelltopp og finner multer, krekling, mikkelsbær og blåbær, skuer ut over fjellheimen og snakker om livet, døden, tv-serier vi følger med på og bøker vi har lest i det siste. Jeg som har hatt lesesperre har ikke så mye å fortelle om det siste emnet; V sier hun hører mest på lydbok for tiden, hun har en jobb hvor hun kan høre mye på lydbok, hun forteller om en bokserie hun holder på med, med et rikt portrettgalleri; jeg begynner å tenke på psykologisk realisme, på Edith Wharton som jeg ennå ikke har lest og på Siri Hustvedt, det er selve ordet 'psykologi' som gjør det. Jeg begynner også å tenke på Ringenes herre, det er det landskapet får meg til å tenke på; hester med rytter galopperende over landskapet, så på Eowyn og Faramir, littegranne, før V sier at landskapet også minner henne om Skottland hvor hun har bodd i det siste; jeg forteller om en bok jeg har lest som handler om en vandring gjennom Skottland og England, forøvrig dårlig, hvorfor snakker jeg om den i det hele tatt, men sånn er det jo, av og til snakker man om ubetydelige ting, andre ganger om større ting, er det egentlig noen forskjell. 

Jeg har lenge drømt om å finne multer på fjellet, og nå har det skjedd.

Er ikke vokst opp med fjellet som en naturlig del av livet, men vil at det skal bli det. Akkurat som sjøen og skogen alltid har vært det. 

Å, nå fikk jeg høydeskrekk, sier V. Jeg forteller at jeg av og til får høydeskrekk bare jeg tenker på Prekestolen. Jeg får av og til bare lyst til å hoppe, sier V. Jeg tenker på at det å hoppe er så lett og vanskelig på samme tid, det er bare å hoppe men det er ikke sånn i det hele tatt, vi ser bare og blir svimle, så går vi tilbake.