Om å legge noe på vent

Jeg sitter på bussen og vet hva jeg skal si, det er noe jeg ser, som jeg glemmer etterpå, som får meg til å komme på det, det jeg skal si, og jeg tenker at jeg burde ta bussen oftere fordi jeg ofte finner løsningen på ting mens jeg reiser med bussen, ihvertfall løsningen på problemer som handler om hva jeg skal si, det er ikke sikkert det å reise med bussen er et like bra middel på å finne løsningen på andre problemer, matematiske f.eks., der har jeg imidlertid funnet ut at hvis jeg står fast på en oppgave er det bare å løse en masse andre oppgaver og så gå tilbake til den oppgaven jeg hadde trøbbel med, da går det bra, liksom plutselig, å, nå ser jeg det; det er bedre enn å sitte og dvele over problemet, sitte der og knirke på stolen over det; det er litt som å lese; man leser noe man ikke forstår, hvorfor gjør denne personen dette, er ikke det rart, men så leser man videre og når man leser videre og så ser tilbake på hva vedkommende gjorde i starten, så går det opp et lys for en, ja, så klart gjorde han det, man ser delen i en rekke av deler, den ene hendelsen i en rekke av hendelser, i den store overordnede sammenhengen, og akkurat sånn er livet også; når man står midt oppe i noe ser man det ikke like klart som når man ser på den sammen hendelsen som en hendelse i fortiden, f.eks. når man er midt oppi en depresjon; så jævlig som livet er nå kommer det alltid til å være, tenker du (eller kanskje verre, kan livet bli annerledes, så er det til det verre), og når folk sier til deg at livet ikke trenger å være sånn eller at det kommer til å bli bedre, så avfeier man dem med et snev av forakt; som om dere vet det, som om dere vet noe om dette, det kommer aldri til å bli bedre, aldri, og så ler du, nesten litt arrogant, for du vet dette bedre enn de andre, du ser ting klarere enn dem, ja, du innehar faktisk selve sannheten om livet, at det ikke er verdt noenting og at det egentlig ikke er noe å leve for, det hadde ikke gjort noe hvis du bare døde i morgen, ble truffet av en bil på vei til butikken for å handle knekkebrød og skummet kultur enda en gang (enda en gang! av hvor mange ganger!), du har av og til lurt på hvorfor du ikke bare gjør noe med det selv, men det også er en aktivitet som krever noe av deg, og det orker du heller ikke, dessuten er det jo det samme, det er nettopp det, om du lever eller ikke lever, en dag skal man jo dø, døden kommer før eller siden uansett, og det tenker du, og du går til butikken igjen, du blir ikke truffet av noen bil, du kjøper det du skal ha, knekkebrød og skummet kultur, og så gjør du det samme igjen noen dager senere, og antagelig uka etter det igjen også, og så videre og så videre og så videre.

Men så en dag, som du aldri så for deg, er dette hendelser du ser tilbake på, du ser dem i skinnet av et annet lys, du er liksom en annen, men ikke helt en annen, du tenker fortsatt det samme, men ikke med den samme konnotasjonen; du tror ikke på ønskedrømmen i seg selv, du tror ikke på målet for menneskenes streben, men kanskje kan du akseptere drivkraften som ligger i troen på den, bare den i seg selv, og også det er som oppgaver du ikke klarer å løse, du legger dem fra deg en liten stund, løser andre oppgaver imens, går tilbake til problemet og ser på det på nytt, med en annen ballast, og kanskje går det, kanskje ikke, man har ingen garanti, kanskje må man ut og skaffe seg enda flere erfaringer, det vet man ikke; og så er det alle disse novellene som man ikke alltid forstår, som man må tolke, og diktene, ikke minst dem, og jeg minnes en gang på videregående hvor jeg tolket en novelle "feil", jeg hadde skrevet en tolkning som læreren hadde gitt en to-er med begrunnelse: Dette er feil, som om tolkning var en av de harde vitenskapene, som om hun satt på en fasit; og jeg husker jo at vi hadde en dobbeltime i norsk i forkant hvor hun presenterte en tolkning av novellen, hva reven som løp over jordene kunne bety, men jeg leste noe annet i det enn det hun gjorde og det kunne hun altså ikke akseptere, jeg tenkte ikke så mye på det der og da, ble ikke forbanna, var mer opptatt av andre ting, som en gutt med blonde korketrekker (ja, er ikke det typisk) og tromming, men fikk likevel en større avsmak for faget som bare vokste og vokste til jeg til slutt ikke gadd mer og jeg banket på døren hos skolerådgiveren og sa jeg vil ut av norskfaget, og hun spurte meg er du sikker, det er jo bare en måned igjen av skoleåret; hun ble kanskje en smule irritert, virket sånn, eller kanskje oppgitt, men jeg var sikker, jeg skulle ikke skrive det essayet på nytt innen torsdag, det kunne seile sin egen sjø, jeg skulle seile min; det var en vårdag i mai, jeg forestiller meg solen og elevene sittende ute på gresset og på trappene opp mot kantinen og dansesalen i friminuttene, at russen hadde tatt på seg uniformen, selebuksene, røde, og at en rekke hendelser lå i emning; eksamener, skoleslutt, karakterer, sommerferie; foruten våren i seg selv.

Og det er også med tilbakeskuelsens lys at jeg ser på den vårdagen jeg satt hjemme hos A og gapte forskrekket over hva K nettopp hadde sagt, hadde hun virkelig droppet ut av studiene et halvt år før bachelorgraden var i boks, et halvt år igjen, sa jeg, kunne ikke legge skjul på min forskrekkelse, har du virkelig gjort det, ett halvt år igjen? Ja, sa hun, rolig og uaffektert, som om livet bare er slik, et skuldertrekk, det skjer uforutsette hendelser, ting går ikke alltid som det skal. Men seriøst, sa jeg kanskje, som om jeg var en person som alltid har hatt alt på stell (usant!), men hva skal du nå da. Og hun svarte at hun skulle flytte til en annen by, hadde hele planen klar, hvem skulle kjøre flyttebilen, ja, alt sånt visste hun. Når skal du flytte dit, spurte jeg kanskje, og hun sa et omtrentlig tidspunkt. Jasså, ja, okei, svarte jeg kanskje. Jeg spurte ikke om noe mer, hvorfor, har aldri likt å gå inn på slike ting, har aldri vært nysgjerrig på sånne ting, folk gjør som de gjør, og så kan jeg bare spekulere for meg selv. År senere fikk jeg vite det, på en kafé hvor vi satt og drakk kaffe, hun buste ut med det i en passende sammenheng; jeg satt forknytt, hadde sagt noe som var sant, men ikke på den rette måten, det hadde blitt feil, jeg følte angeren bre seg, si: kanskje du ikke skulle ha sagt dette? Ventet til de rette ordene, de ordentlige, som aldri kommer, aldri kommer, før hun uten å vite det reddet meg, fortalte hva som hadde skjedd den gangen, og jeg kom på at jeg egentlig hadde visst det mye lenger, i underbevisstheten, jeg ble ihvertfall ikke overrasket, hmm, sa jeg, som jeg av og til gjør når jeg ikke vet hva jeg skal si, som ikke er rent sjeldent, hmmm, jeg hører det du sier, men jeg vet ikke helt ennå hva jeg skal si til det, la meg tenke meg om litt først.

Eller kanskje trenger det ikke å bli sagt noe mer. Kanskje kan man bare si det man skal si, bringe det ut i rommet, fram i lyset, uten at man får en løsning på det, bare en bekreftelse på at ropet er mottatt, delt med noen andre; hei, vi ser deg, du eksisterer. Hei, her er jeg, trodde dere jeg var borte.