Sånn kan det være å skrive på heldige dager

Står opp før klokken ringer fordi jeg var så utmattet dagen før og bare sovnet med boka oppslått, fikk såvidt i meg den siste brødskiva med hjemmelaga peanøttsmør og selvplukka blåbær på før jeg sovnet. Jeg spiser frokostblanding med havremelk og banan og blåbær, leser avisen, noe som går betydelig raskere på mandager enn fredager og lørdager når det kommer tredobbelt opp med aviser i postkassa + helgebilager og man blir sittende i timesvis og lese i avisen, drikker mer enn én kopp kaffe, men ikke på en mandag, da holder det med én. Skjenker igårsgammel traktekaffe i en kopp med mummitroll på og varmer den i mikroovnen, noe jeg med et utenforblikk tenker er ganske ekkelt, men det smaker ikke så verst, godt nok, skal jo bare ha noe kaffe til frokosten, lese avisen, så skal jeg gå og skrive, noe jeg gjør i timesvis, får en flow, uten å være helt sikker på om jeg liker det jeg skriver, men maser på meg videre, beskriver perioder av et liv og et rom som er helt hvitt, lett, det er jo helt hvitt; beskriver så et annet rom hvor veggene er blå og sengetøyet grønt, hvor det ligger stabler av kasser og en skrivepult som får mennesket i teksten til å føle seg klaustrofobisk, bare fordi det ligger i dette rommet, det er meningen hun skal arbeide der, men hun foretrekker kjøkkenet hvor hun kan se ut på menneskene på vei til busstoppet. Hun skal legge merke til en mann med en skulderveske hengende på skulderen, en mann som ofte går forbi, på de samme tidspunktene, men det har jeg ikke skrevet ennå, det er bare noe jeg tenker på mens jeg står og lager lunsj, bestående av hummus som jeg lager selv i blenderen; åpner en boks hermetiserte kikerter som jeg skyller i springen og legger oppi blenderen sammen med sesamfrø, vann, sitronsaft, noen skiver tomater (tomathummus), persille jeg henter fra en potte i hagen, salt og pepper, paprikapulver; to brødskiver, en grov vegansk blåbærmuffin jeg bakte for noen dager siden, etter en annen blåbærtur, hvor mange blåbærturer har jeg ikke vært på i det siste, begitt meg inn i skogen med flasker og bokser, fylt dem opp, glemt å se på klokken, vært i skogen hele dagen, fått slitne ben og blå hender, stupt til sengs, hver dag jeg ikke er på jobb. Det slo meg en morgen jeg leste ferdig en bok at dette var den første boka jeg hadde lest ferdig på veldig lenge, og at jeg i grunnen nesten ikke hadde lest noe i det siste, sommeren er ikke en god sesong for lesning, tok meg i å glede meg til høsten, regnvær og lesning under ulltepper, samtidig så jeg for meg kantareller i skogen og at lukten av våt grunn, lukten av en annen type hummus på bakken, våte røtter med sklifare og meg selv i regnjakke i skogen, så deilig det er å være ute, alltid.

Funderte også på hvem hun skulle møte nå som hun hadde dratt sin vei til en ny by, forestilte meg at hun skulle møte en mann som leste flere bøker enn henne selv, og at de skulle bli venner og snakke mye sammen på et soverom, men aldri bli sammen som kjærester, det var viktigst at hun skulle bli seg selv. Hun kunne forresten ikke møte ham riktig ennå, jeg ville at hun skulle møte noen andre først, kom jeg fram til mens jeg tygget brødskiver med tomathummus og lurte på om de to skivene skulle telle som én av de fem om dagen; først skal hun møte noen som ikke betyr for mye, hun kan godt møte en av dem på biblioteket, kanskje noen synes det høres ulogisk ut, man blir ikke kjent med noen på biblioteket, kan de komme til å tenke, de som skal lese denne teksten, men jo, det gjør man. Jeg har opplevd å bli kjent med noen på biblioteket. Og uansett om jeg har opplevd noe selv eller ikke, jeg burde være i stand til å skrive om ting som ikke har skjedd slik at folk likevel tror at det kunne ha skjedd, alt skal ikke være helt sant så lenge det virker sant. 

Først skal hun treffe noen på biblioteket og lese Helle Helle og ikke like det i det hele tatt fordi det ikke sier noe om henne. Så skal hun lese Helle Helle igjen og like det mye bedre den neste gangen fordi hun har innsett noe om livet som hun ikke gjorde sist. Sånn som meg selv. 

Deretter skal hun få en større verden. 

Jeg skal tenke på henne hele tiden, jeg skal ikke slippe henne, jeg skal tvinge meg selv til å skrive om henne hver dag, ikke alltid så mye kanskje, jeg har jo en jobb og neste uke setter jeg meg på skolebenken igjen, men litt. 

Etterpå skriver jeg et brev, ikke et håndskrevet, men en lang e-post hvor jeg skriver om noe jeg har lest og mine tanker om det. Jeg skriver også litt om sommeren og noe så trivielt som hva jeg gjorde i går og hva jeg hører på akkurat nå (Hole). Jeg skriver at jeg har vært på utendørs opera, at jeg muligens må gi opp det der med å like opera, jeg kommer aldri til å like opera. Jeg setter pris på teater & ballett, men opera, nei, det går ikke. Men jeg liker at jeg har vært på et utendørs amfi og sett en forestilling, for det får meg til å tenke på Dionysos, som jeg ofte tenker på, når jeg tenker meg om. En morgen var jeg i hagen og plukket solbær til frokosten, skulle ha det oppi frokostblandingen, da jeg begynte å tenke på Dionysos. Koblingen var slik: Da jeg var liten forestilte jeg meg at vin kom til å smake som solbær, jeg begynte derfor å tenke på dem som vinbær, og det gjør jeg fortsatt. Varmt var det også, tørt. Skogbrannfare, leste jeg i avisen. Kanskje fikk det meg også til å tenke på Hellas. 

Jeg tenker generelt mye på Hellas og det gamle Grekenland.

Deretter sender jeg brevet avgårde og snart blir det lest på en helt annen side av kloden, i Sør-Korea. 

Går og lager veganske blåbærbananpannekaker og lurer på om det er noe hun jeg skriver om også skal kunne, men er egentlig ikke up for at hun skal være veganer, for det betyr at hun tenker for mye på egenhånd og det tror jeg ikke at hun gjør, på en annen side har jeg allerede skrevet at hun lager peruansk quinoagryte til middag, og hvor mange gjør egentlig det, hun er jo oppvokst med en mor som bare varmer opp fiskegrateng i ovnen. Dette må jeg tenke mer på.