Før, cappucino & scones

Neste vår er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, noe jeg aldri ville husket på selv, eller; tenkt, reflektert over, hadde det ikke vært for at jeg ble invitert til en gruppe på facebook, Reunion 2014. Der var det en liste over godt over halvparten av dem jeg gikk i klasse med, jeg har knapt truffet noen av dem siden den gang; C traff jeg en gang på videregående, en venninne av en venninne var på date med ham, vi traff dem tilfeldig på en kafé; N og E har jeg truffet en del ganger, vi har felles venner, en av mine beste venninner jobbet sammen med E en stund, de serverte øl og pizza, kanskje cæsarsalat, og vin, klart vin, gjerne hvit ser jeg for meg siden det for min venns del var en sommerjobb. Egentlig kjenner jeg mange flere som har jobbet på den kaféen, jeg trenger mer enn én hånd for å telle dem; V jobber der nå, jeg har av og til lurt på om jeg skal drikke kaffe der mens hun er på jobb før jeg kommer på at jeg har sluttet å drikke kaffe på kafé, ser ikke poenget i det når man heller kan drikke kaffe ved sitt eget kjøkkenbord (eller i hagen) eller helle kaffe over på en termos og gå ut i skogen. Man hører sjeldent noe interessant på kaféer, folk snakker om barn og folk de kjenner som gjør ditt og datt, hva har man gjort siden sist, jeg har fått ny jobb jeg sa det skulle være lettmelk, se hva jeg har handlet i disse posene forbruksmenneske som jeg er og det er så koselig atte føler skikkelig jeg lever storbylivet nå, det er sånn de har det der skjønner du. 

Kaffen er uansett best svart.

Jeg fortalte det til S på chatten, jeg ble invitert til en reunion-gruppe på face, vi skal ha reunionsfest neste år. Hun skrev det måtte være forferdelig kjedelig. Kanskje gøy den første halvtimen, deretter kjedelig. Til slutt har ingen noe mer å si. Jeg sa: Jeg sa ingenting på ungdomsskolen, så det kan uansett ikke bli noe verre. Jaja, sa hun. Jaja, sa jeg og stalket meg inn på alle sammen i gruppa. Halvparten var gift, en tredjedel hadde fått barn. Mange av de som ikke var gift, var forlovet eller hadde profilbilde av seg selv sammen med kjæresten. En hadde studert på Cambridge. En bodde i Los Angeles og hadde skating som levebrød. Han som alle syntes var sykt kjekk var ikke lenger kjekk og hadde fått måne. Han som alle trodde var smartest og flinkest hadde bare fått en gjennomsnittlig jobb. Mens jeg så på dem (Amos Oz sier i det nyeste nummeret av Bokmagasinet at nysgjerrighet er en dyd, jeg er enig og jeg liker Amos Oz) kom jeg på en til som jeg hadde truffet flere ganger siden første del av tenårene, riktignok en stund siden sist nå, men det hadde vært hyggelig da vi møttes. Sist var vi på en veranda og drakk grappa og det var soloppgang, sommer, jeg hadde ikke en gang fått med meg at solen hadde gått ned i det hele tatt. Etter det hadde jeg lenge en forestilling om at grappa var kjempegodt, helt til vi en gang var i Berlin og billig som det alltid er for en nordmann i utlandet tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe jeg vanligvis ikke kjøper ute på byen, så jeg kjøpte et glass med pernod og et glass med grappa. Det siste var det såvidt jeg klarte å drikke opp. Grappa i et røykfylt, mørkt lokale i oktober, til tross for at det var i Berlin, var ikke det samme som grappa en norsk julinatt.

S fortalte om da hun hadde vært i hjembygda si nylig. Hun hadde truffet en gammel klassevenninne. Hun var gift og hadde barn og hadde vært ute med båten, som hun ikke hadde kunnet stoppe, men det hadde vært likegreit, for da hadde de sluppet å snakke. Det ble ikke pinlig, strømmen i elva sørget for at det ikke ble det. Jaja, sa jeg. Men du kommer fra en bygd, der kjøper folk hus og får barn når de er atten og that's it. Men en gang var jeg på reunionsfest for barneskolen og det må jeg innrømme var kjedelig. Og så var det en som tok overdose. Eller overdose og overdose, han hadde ihvertfall tatt litt mer av noe enn han burde, og så hadde han blitt helt rar og måtte følges hjem av de som kjente ham best. Det var kleint. 

Mimring er de åndsvakes favorittema var det en på radioen som sa forleden. Jeg var delvis enig, kom til å tenke på to venner jeg har som jeg treffer skikkelig, skikkelig sjeldent, selv da vi bodde i samme by, rett og slett fordi vi egentlig ikke hadde noe å si hverandre, de skulle alltid snakke om før før før. Kanskje fordi det som er meg nå kjeder dem, og det som er dem nå kjeder meg. Jeg liker ikke bøkene, filmene og musikken de snakker om, jeg synes de er lavmåls, jeg bryr meg ikke om at bensinprisene er blitt høye og jeg synes slettes ikke det er alfor mange utlendinger her i landet, mens de synes jeg er en streber som "alltid" er på skolen (fordi jeg aldri har skulket en forelesning) og helt skrullete fordi jeg leste Orwells 1984 uten at den var på pensum i engelsk og hadde flere ting å si om Three of Life enn "kjeeeeeeedeeeeeeliiiiiiig" (som vi forøvrig så sammen fordi vi hadde vunnet noen gratisbilletter på quiz). Når jeg putter det på den måten, skjønner jeg ikke hvorfor vi gadd å opprettholde kontakten i det hele tatt. Vi hadde vært venner før og tenkte kanskje at vi skyldte våre gamle jeg-er å fortsatt holde kontakten, men for ikke å støte hverandre helt måtte vi bare snakke om fortiden, et rom som kan tømmes, vårt felles rom ble ikke fylt med noe nytt. 

Når man er forelsket vil man vite alt om den andre, tenker jeg, eller er det en påstand jeg kaster ut uten å tenke meg om, er det kanskje bare noe jeg tror akkurat nå fordi jeg nettopp leste en novelle som handlet om en kvinne som var nettopp slik? Hun var hjemme hele tiden og trente den nye hunden deres, en valp, de hadde en dyr leilighet i New York City som de hadde kjøpt for han var real estate agent og hadde råd til den og hun ringte av og til til ham bare for å snakke og det syntes han var helt greit, men måtte en gang legge på fordi det regna og han var ute men kunne han ikke ringe henne senere? og hun var hjemme og spekulerte i banale ting som: om de var nærmere hverandre nå eller hva hvis han en gang fikk nervesammenbrudd og ikke kunne jobbe lenger, da måtte hun kanskje ta jobb i den kaféen, og likte han den profesjonelle hundetreneren som kom innom tre ganger i uka, hun var blond og hadde norske aner?

Kanskje var hun ikke forelska, men bare redd?

Ikke så lenge etterpå leste jeg en annen korttekst. Novellen stod i The Paris Review Summer 2013 Issue, jeg la det fra meg på en benk i hagen mens jeg gikk inn og hentet meg noe etter-middag-kaffe, så gikk jeg ut igjen (det er sommer ennå) og leste videre i magasinet, et essay av Kristin Dombek, "Letter from Williamsburg." Etterpå ville jeg at alle skulle lese det. Hovedpersonen i den nevnte novellen burde i hvertfall ha lest det. 

De bor tilogmed i samme by. 

Selv i denne lille byen jeg bor i nå er det mange jeg aldri ser eller støter borti. Jeg kommer på en til jeg har truffet siden ungdomsskolen, L, jeg har av og til truffet henne på en kaffebar hvor hun jobber; jeg har kjøpt cappucino og scones, hun har sagt værsågod og så navnet mitt.