Enkelte forestillinger om kjærligheten, eller ekteskapet

Jeg sitter og leser i Utredning om trengsel av Mathias R. Samuelsen på biblioteket, i nærheten av en skranke, når ei jente kommer bort til skranken og spør om bibliotekaren ikke kan hjelpe henne med å finne noen bøker; hun holder på å skrive en skoleoppgave om en hesterase. Hvilken hesterase, tenker jeg, husker da jeg var kid og skrev om fjordinger. Husker da jeg var elev på ungdomsskolen og skulle skrive stiler, hvordan jeg på en eller annen måte alltid klarte å vri inn hester i novellene. Skrev en gang om ei jente som skulle gifte seg, men så ville hun ikke likevel, så hun red av sted på hesten sin, lenge før jeg så Runaway Bride med Julia Roberts som faktisk rir av sted fra bryllupet sitt. Uansett, så skrev jeg om at jenta red av sted ikke fordi hun plutselig ikke elsket gutten lenger, men fordi friheten hennes var viktigere enn et kvelende forhold, for man kan jo elske noen og likevel ikke orke å leve sammen med denne; det skrev jeg i en alder av tretten, hadde null erfaringer om forhold og kjæresteri og alt det der, lurer på hvor jeg fikk det fra, kvelende forhold og tenk på deg selv før du drukner i tosomhet, må ha vært utelukkende av bøker jeg hadde lest, eller noe jeg så på tv, men hva da? Jeg leste jo i Ringenes Herre og pennyklubb-bøker. Om slag, onde ringer, hobbiter; om irske og britiske jenter som redder skittengrå ponnier fra slemme hesteeiere og vasker dem med vannslangen og trener dem opp til å bli supre, knallhvite sportsponnier og vinner neste gymkhnanstevne til ei jente ved navn Victoria eller Veronicas store gremmelse (alltid Victoria eller Veronica); om amerikanske jenter som følger med sine foreldre USA rundt i baksetet av en firehjulstrekker med påhengende hestehenger, fra galoppløp til galoppløp på alle landets galoppbaner, til hestene de reiser med skrives inn i historiebøkene over berømte løpshester. Men ikke så veldig mye om kjærligheten. I så fall om forhold hvor gutten gir jenta en hest (skulle ønske det var virkeligheten), og sjalusidramaer, forhold som går i oppløsning fordi det skjer misforståelser angående en tredje part, aldri forhold som går i oppløsning pga. indre følelsesliv. Eller kanskje hadde jeg en gang vandret hvileløst langs DVD-hyllene på biblioteket og tatt ut Runaway Bride og lest på baksiden av coveret, eller smuglest i de blå sidene i Hjemmet o.l.? Jeg stjal for å få oppmerksomhet. Jeg lå med min kones beste venn. Jeg hadde to barn og en flott kone, men jeg var homofil. Vi hadde et pefekt ekteskap, men jeg ville ut av det, deretter ingress: Vi hadde giftet oss for fire år siden og levde et lykkelig liv i en forstad utenfor hovedstaden. Likevel var det noe som var galt. Jeg følte jeg hadde gitt avkall på noe da vi giftet oss. Jeg hadde ikke fullført studiene da vi giftet oss, og etter at vi ble smidd i hymens lenker fortsatte jeg ikke med dem. Han hadde en godt betalt advokatjobb, så jeg trengte ikke å jobbe selv. Etter fire år brøt jeg med ham fordi jeg følte jeg måtte ta opp igjen mitt eget liv. Deretter en lengre historie om oppløsningen til et "perfekt ekteskap." Lurer forresten på om Charlotte Glaser Munch var inspirert av det samme da hun skrev Nødinngang? Om Julie som skal flytte inn med kjæresten sin til høsten og studere juss, når hun egentlig, innerst inne, vil studere kunsthistorie, men det må ingen få vite, for da kommer alle til å le av henne; foreldrene hennes og kjæresten og kjærestens foreldre. For kunsthistorie, det studerer man ikke! Man studerer juss og blir til noe! Skjønner ikke at hun ikke bare kunne studere kunsthistorie, hva var problemet, kjæresten hennes skulle jo studere juss, kunne ikke bare han få en kremjobb og tjene penger, og hun bli hjemmeværende kone med kunsthistorieutanning?

Jeg leste en gang et intervju med ei jente som gikk på juss som sa at hun ikke skulle bruke studiene til noe, for hun skulle gifte seg med en riking og da behøvde hun ikke å jobbe. Hun skulle kun drive med veldedighetsarbeid når hun endelig hadde kapret gutten. Det var ikke tull (jeg sleit med å tro det), for artikkelen dreide seg om datingtjenester hvor bare rikinger fikk være med. Til artikkelen (som stod i Dagens Næringsliv) var hun avbildet sammen med ei venninne mens de satt og drakk Moët Champagne ute på byen. Hun må med andre ord ha vært rik fra før av, så hvorfor var det så viktig å gifte seg med en riking da? Fordi like barn leker best? Eller for unngå snyltere. Eller kanskje hun brukte alle pengene sine på å gi inntrykk av at hun var rik, som JW i Jens Lapidus' Cash eller også JW i filmen Snabba Cash basert på nevnte bok, som kjøper gamle & billige skjorter og syr på knappene fra den eneste Ralph Lauren-skjorta han har sånn at han kan gi inntrykk av at han er så rik at han stadig vekk kjøper nye Ralph Lauren-skjorter, eller hva for slags skjorter de bruker. Gucci? Calvin Klein? Jean Paul? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg liker reklamen til Jean Paul (som jeg bare ser når jeg er på kino) og at den alltid får meg til å tenke på Françoise Sagan, hun skriver alltid om rike mennesker i Frankrike, de drar stadigvekk på ferie til Riveriaen, og jeg ser for meg Sagan selv ikledd stripete overdel i marineblått og hvitt, med en seilbåt i bakgrunnen.